Vår egen beredskap og ansvar
KOMMENTAR: I beredskapsåret 2026 er ikke trygghet lenger et statlig anliggende alene. I en urolig verden starter samfunnets motstandskraft hjemme – i hverdagsvalgene våre, i naboskapet og i vår mentale beredskap, skriver VI OVER 60-redaktør Anne Marit Hjelme.
Beredskap i 2026 er ikke lenger er et abstrakt begrep forbeholdt myndigheter, fagfolk og direktiver. Det har flyttet seg hjem til oss – til kjøkkenbordet, til naboskapet og til de valgene vi tar i hverdagen. Vi lever i en tid preget av uro med klimaendringer, digitale trusler, krig i Europa, sårbare forsyningslinjer og et stadig mer komplekst samfunnsbilde. Summen av dette gjør oss ikke nødvendigvis mer redde, men mer sårbare – og krever at vi er mer bevisste. Mer ansvarlige. Mer forberedt. Beredskap handler om trygghet og sikkerhet. Om verdighet og fellesskap. Og 2026 er som kjent Beredskapsåret her i landet.
Jeg tenker at beredskap starter med oss selv. Det handler om å erkjenne at vi alle er en del av samfunnets motstandskraft, og hvordan vi forholder oss til informasjon. Hvordan vi tar vare på helsen vår – fysisk og mentalt. Hvordan vi stiller opp for hverandre når noe skjer, stort eller lite. For alle som er over 60, er dette ikke nytt. Mange husker tider da det var naturlig å være mer selvhjulpen, mer nøktern og mer oppmerksom på omgivelsene. Da naboen var en ressurs, ikke bare et navn på postkassen. Den erfaringen er verdifull nå. Vi blir oppfordret til å skaffe oss en beredskapsvenn, en vi kan henvende oss til om krisen inntreffer. Hva gjør du om strømmen går? Om mobilnettet går ned? Om alarmene uler og kjøleskapet er tomt? Hvem kan hjelpe deg – og hvem kan du hjelpe?
Altfor ofte reduseres beredskap til lister, utstyr og planer. Det er viktig å ha beredskapslageret på plass med nok vann og mat og varme tepper – men det er ikke nok. Like avgjørende er den mentale beredskapen vår. Evnen til å holde hodet kaldt, vurdere informasjon kritisk og ikke la seg rive med av frykt eller polarisering. I en tid der nyheter, rykter og meninger strømmer mot oss døgnet rundt, er det et ansvar å stoppe opp og stille seg spørsmålet: Er dette sant? Hvem tjener på at jeg blir redd eller sint? Hva kan jeg faktisk påvirke? Å ta ansvar i 2026 er også å ta ansvar for sin egen indre balanse, være mentalt og følelsesmessig forberedt på at ulike kriser faktisk kan ramme oss. Ikke fordi vi skal være redde for fremtiden og spre frykt, men fordi vi vil møte fremtiden med åpne øyne. Vi må kunne snakke om at verden er blitt farligere, og at alt kan skje. Selv om det smerter.
«Mange husker tider da det var naturlig å være mer selvhjulpen, mer nøktern og mer oppmerksom på omgivelsene. Da naboen var en ressurs, ikke bare et navn på postkassen.»
