Franske følelser

Glade mennesker og vin i glasset. Ferske baguetter og lukten av Provence.

TEKST: Gro Berntzen, foto: Leif Stang, Gro Berntzen og Gettyimages
Artikkelen sto i VI OVER 60 juni/juli 2012

Bilder og lukter fra dagen før passerer revy en tidlig morgen i gamlebyen i Antibes. Gleden over dem er sterkere enn irritasjonen over bilen som vasker og koster gaten nedenfor. Den som gjør så grundig arbeid at den vekker meg før syv og får meg til å skyve de grønnmalte vinduslemmene til side.

«Bonjour»
Fra leiligheten vis à vis hører jeg hissige morgenstemmer. Utenfor vinduene har de allerede hengt klesvasken til tørk. På et spinkelt stativ flagrer både sengetøy og håndklær, truser og bluser langs den gamle murveggen. Jeg bøyer meg over min franske smijernsbalkong og kikker ned på gatens godslige vakthund. Så løfter jeg blikket over de gamle, uregelmessige takene og ser en blå himmel bak morgen­disen. Raskt kryper jeg under dynen og lar den franske følelsen fylle kroppen før jeg en halvtime senere står opp for å møte min nye dag i Vieil Antibes.

Antibes
• Ligger på Cote d’Azur i Sør-Frankrike, mellom Nice og Cannes.
• Etablert allerede for 2600 år siden som en gresk koloni ved navn Antipolis (byen på den andre siden).
• Den gamle bydelen, Vieil Antibes, ligger bak bymuren ved båthavnen og den gamle festningen Fort Carré.
• Havnen er en av de største lystbåthavnene ved Middelhavet.
• Pablo Picasso bodde i Antibes på 1940-tallet og har fått et eget museum her.

På vei for å kjøpe frokost møter jeg barn med ransel på vei til skolen, kvinner med bærbar datamaskin på vei til jobben og pensjonister med stokk på vei hjem fra et bakeri. På fransk heter det boulangerie. Pensjonistene har en lang baguette under armen. Vi smiler til hverandre idet vi passerer og sier «bonjour». Det franske ordet for «god dag» er det aller viktigste å lære seg for en som vil bli akseptert i den lille byen. Hver gang jeg trår inn i en butikk eller en restau­rant, smiler jeg og sier «god dag» på fransk. Da blir jeg tatt på alvor og får den servicen jeg ønsker.

En magnet
En av dem jeg møter på en rusletur i gamle Antibes er Vincent Stevelinck (60). Han kommer mot meg med verktøykassen sin på vei til et rehabiliteringsprosjekt. 60-åringen er både snekker, rørlegger og elektriker, en alt mulig-mann som hjelper til med å fornye og forbedre de gamle leilighetene. Husene er mange hundre år gamle, og de fleste leilighetene trenger renovering om de skal være attraktive for kjøpere i dag.

– Da jeg kom hit første gang for over tredve år siden for å besøke en venn, var det flest pensjonister med dårlig råd som bodde her. Husene var i elendig forfatning, uten elektrisitet og skikkelig oppvarming. Gamlebyen i Antibes var et slags fattig­strøk. I dag er det annerledes. Franskmenn bosatt i Paris og andre storbyer, vil gjerne ha et krypinn her på Rivieraen. Det vil også engelskmenn og, ikke minst, skandinaver. Fra å være veldig billig på 1970-tallet, er dette blitt et dyrt sted å kjøpe bolig, sier han.

Vincent besøkte vennen flere ganger. Snart var den eldgamle byen ved Middelhavet blitt som en magnet. Han og familien dro fra Paris og slo seg ned i nærheten, og han begynte å jobbe i Vieil Antibes. Da han ble skilt for åtte år siden, flyttet han hit.

– Byen trakk meg til seg. Den har noe udefinert ved seg, en atmosfære og et mangfold som må oppleves. Her møter jeg unge, gamle og folk fra hele verden som jobber i båthavnen, er på ferie eller har kjøpt seg bolig her. Vieil Antibes er blitt en smeltedigel, et levende bysamfunn med sjel, sier Vincent Stevelinck.

Han maler ikke selv, men har ofte en malers blikk når han går rundt i byen. For eksempel els­ker han å rusle nedover den trange gaten fra Place Dubaret ved Picassomuseet. Der kan han gradvis få øye på havet og se sollyset skape fargespill i de gamle steinmurene.

Malerisk
– Alle jeg møter her er så blide og imøtekommende at det er en fryd. Det er noe spesielt med atmosfæren og menneskene som bor her. Det er ikke et typisk turiststed, selv om det er mange her om sommeren, sier Anne Bævre Espeli.

Billedkunstneren fra Oslo sitter ved kjøkkenbordet og blander farger på paletten. Anne Espeli og mannen hennes Pål har eid en leilighet i gamle Antibes i seks år. Flere ganger i året reiser de ned sammen, men hun trives også med å være alene i flere uker for å male.

– Vi leide ulike leiligheter her i mange år før vi kjøpte. Alt var litt gammeldags da vi kom her for tolv-tretten år siden. Nå er mye pusset opp, men de små butikkene er her fremdeles, og mat­markedet er fantastisk.

Morgenen hennes starter med kaffe og morgenbad. Etterpå går hun på markedet og handler alt hun trenger. Der slår hun av en prat med damen som selger blomster, går videre til sin faste ostemann, skinke­mann, til damen med eggene og Michel, han med de beste og billigste grønnsakene. Etterpå vandrer hun gjerne ned til boulangeriet i Rue Sade, der de har det groveste brødet. Om lørdagen rusler hun gjerne til Place Nationale eller Rue Aubernon, der det er brukt- og antikkmarked den dagen.

Hun og mannen spiller gjerne petanque (boule) om ettermiddagen. Det har vært en utmerket måte å komme i kontakt med og bli akseptert av lokalbefolkningen på.

– Luktene, lyset, fargene og husene er så forskjellig fra hjemme. Og så er det temperaturen, været og havet. I Antibes blir jeg rett og slett inspirert til å male, sier Anne Bævre Espeli.

Smeltedigel
Som kunstner er ikke den norske maleren alene om å søke til den eldgamle byen ved Middelhavet. Vår internasjonalt kjente maler, Inger Sitter, har bodd her i årevis. Det har også smykkekunstner Cathy Basque fra Mauritius.

Sammen med sine tre barn flyttet hun hit for tolv år siden. Vi møter henne i en av de to smykke­butikkene hun eier og driver i Due des Bains og Rue James Close. Nesten alle kundene hennes er utlendinger. De kommer fra hele verden, men det er mest svensker, nordmenn og nederlendere som finner veien til butikkene hennes. Hun lager sine egne kolleksjoner, men har også 24 kunstnere som leverer smykker til henne.

– Jeg elsker det internasjonale livet her, sier hun.

Det gjør også Danny O’ Leary. Sammen med sin kone flyttet han fra Skottland til gamle Antibes for tyve år siden. Han lever av å leie ut leiligheter og hjelpe folk med skyss til flyplassen i Nice.

– Gamlebyen er bevaringsverdig. Den er et monument og må ikke tukles for mye med. Du kan rehabilitere en leilighet innvendig, men hva du gjør utvendig har myndighetene heldigvis strenge restriksjoner for, sier Danny O’Leary.

Vi treffer ham etter at markedet er stengt om etter­middagen. Restaurantene har flyttet sine bord og stoler ut på plassen og gjort den til samlingssted for mange av utlendingene som bor her i byen.

– Markedet er hjertet i byen, og det fremstår som et varmt hjerte. Folk med mange nasjonaliteter samles her i Antibes. Det gjør byen spennende å bo i, sier den sosiale skotten.