Fikk dårlige råd fra broren – som tjente på det
ADVOKATEN: Rådet fra broren gjorde at Per, som var nærmere 80 da han ble enkemann, måtte flytte fra huset. Fikk han rådene fordi broren hadde interesser i utfallet?
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
Ikke alle saker har to sider – noen har tre eller flere. I familie- og arvesaker kan det være involvert mange personer, med til dels forskjellige interesser. For en tid tilbake hadde jeg en sak hvor den endelige løsningen nok var bedre for rådgiveren enn hovedpersonen.
Saken var som følger: Mine klienter var et søskenpar i 50-årene. De tok kontakt med meg i forbindelse med at deres mor Kari døde. Mor og far hadde gått fra hverandre da barna var små. Mor giftet seg på nytt. Mors nye ektemann, la oss kalle ham Per, var nærmere 80 år da han ble enkemann.
Per og Kari hadde da vært gift i 30 år. Han hadde ikke egne barn. Hans nærmeste slektninger var en bror og hans barn. Per og Kari eide boligen sammen. De hadde fortsatt noe gjeld da Kari døde. Kari eide også en fritidseiendom som Per hadde blitt glad i gjennom 30 års bruk.
Per og Kari hadde ikke skrevet testament, planlagt eller ordnet opp i noe så lenge de levde. De hadde ikke innhentet samtykke til uskifte fra Karis særkullsbarn. Forholdet mellom Karis barn og Per var ikke veldig nært, men helt greit.
Arveoppgjøret etter Kari startet bra. Karis barn ville strekke seg ganske langt for at Per som enkemann kunne «fortsette å leve som før», bli boende hjemme og ha glede av hytta. Barna var i utgangspunktet innstilt på å vente med å ta ut sin morsarv. De tilbød Per uskiftet bo mot at han opprettet testament og gjorde dem til sine arvinger når han døde.
Denne løsningen ville sikre Per en utmerket økonomi i alderdommen. Han kunne beholde alt av verdier – boligen, hytta og bilen – så lenge han levde. Karis særkullsbarn måtte vente noen år til på morsarven, men når Per døde ville de få desto mer.
«Regningen» for denne løsningen ville ende hos hans bror, som med denne ordningen ikke ville arve noe når Per døde.
Per virket i starten både glad og lettet over dette tilbudet. Men han ombestemte før avtalen kom på plass. Han hadde diskutert saken med sin bror.
Etter råd fra broren sa han nei til uskifte og ville heller ta ut det han eide og sin ektefellearv. Når det på denne måten ikke ble uskifte, mente han at det heller ikke var naturlig at han skrev testament til fordel for særkullsbarna.
Fasiten ble at han satt igjen med halvparten av nettoverdien av huset (som han eide) pluss ektefellearven som er en firedel av konens verdier. På grunn av gjelden var dette ikke nok til at han kunne beholde boligen. Hytta ble overført til Karis særkullsbarn.
Den økonomiske vinneren ved denne løsningen var hverken særkullsbarna eller Per, men Pers bror og hans familie. Med denne løsningen ble de – som Pers nærmeste slektninger – hans arvinger når han døde.
Det er ikke alltid så lurt å spørre om råd hvis rådgiveren selv har interesser i utfallet.
