Det kan lønne seg å hjelpe

For en tid tilbake fikk vi en henvendelse fra to naboer som ønsket advokathjelp. Da pleier det å dreie seg om konflikter knyttet til atkomst, trær eller byggeplaner. Men ikke denne gangen. Problemstillingen skilte seg ut, og faktum var som følger:

Til møtet kom en eldre mann og en eldre kvinne. Begge pensjonister. De eide hver sin enebolig, var naboer og hadde vært det i mange år. 

Han hadde aldri vært gift, hadde ingen livsarvinger eller nære slektninger han brydde seg om. Han begynte å merke alderen, men han ville fryktelig gjerne bli boende i huset sitt så lenge som mulig. Han hadde hund, som betydde all verdens for ham. Han hadde en nøktern pensjon – men klarte seg greit økonomisk. Husholdning og vedlikehold av huset ble mer og mer krevende rent praktisk. 

Hun var enke og hadde en sønn og en datter som begge hadde flyttet hjemmefra. Sprek og energisk for alderen. De fortalte at de ikke var kjærester, men gode venner og naboer.

Den siste tiden hadde han spist middag hos henne stort sett hver dag. Hun hjalp ham i huset, vasket og ordnet med tøy. Hennes sønn handlet mat for dem begge. Sønnen bisto også utendørs med snømåking og litt hagearbeid. Mannen hadde bil – men kjørte ikke selv. Nabosønnen disponerte bilen. 

Avtalen var at nabofrua og sønnen ikke skulle ha noen direkte utgifter og han refunderte dem de utleggene de hadde for ham.

Mannen var strålende fornøyd. Han kunne bo hjemme, fikk den hjelpen han trengte, hadde selskap og kunne beholde hunden. For nabofrua og sønnen var det selvfølgelig hyggelig å kunne være til nytte og glede, men det ble en god del arbeid.

Hva var nøkkelen til det hele? Mannen hadde bestemt seg for å ta inn nabosønnen som arving i sitt testament. Nå kom de til meg for å få det formelle på plass. Han ønsket å opprette et testament hvor han bestemte at nabosønnen skulle arve huset når han døde. Nabofrua og hennes to barn var enige om at hvis sønnen arvet naboens hus skulle han arve noe mindre etter sin mor slik at datteren kunne arven morens hus. På sikt skulle altså bror og søster bli naboer. 

Vi snakket også om fremtidsfullmakter, nærstående i forhold til helsevesen / sykehjem og begravelsen når den tid kommer. For kvinnen var det enkelt. Hun ønsket datteren som sin fremtidsfullmektig og sønnen som alternativ fremtidsfullmektig for det tilfelle at datteren ikke kunne påta seg oppgaven. Barna er automatisk hennes nærmeste pårørende og at de har rett til å følge opp i forhold til helsevesenet og ordne med gravferden. Lovens standardregler passet ikke like godt for mannen. Mitt råd var at han opprettet fremtidsfullmakt, samt en erklæring hvor han pekte ut en person som nærmeste pårørende og en enkel gravferdserklæring hvor han bestemte hvem som skulle ha ansvaret for gravferden. 

Saken reiste mange viktige – og vanskelige spørsmål. Men vi kom i mål og alle er fornøyde med de etablerte løsningene. Så får vi se hva hans slektninger mener når han faller fra og de arver lite eller intet!