Bjarne fikk ny jobb som nyslått pensjonist

– Det hender vel at det kan være litt tungt å komme seg ut av køyen. Men når jeg er på plass i bilen rundt ti over halv seks, og får slått på taksameteret, er det helt greit. Det er alltid behov for biler så tidlig om morgenen. Så da er jeg klar til å kjøre folk dit de skal, smiler han.

– Hvor lenge har du tenkt å holde på?

– Hvis helsen min er fortsett bra, vil jeg kjøre drosje til jeg er 75 år. Da er det slutt. Da kan jeg ikke fortsette i den jobben, forklarer pensjonisten.

Nedskjæringer i Statoil

Bjarne Træland begynte som operatør drift på raffineriet på Mongstad 1. februar 1983. I 32 år var det hans arbeidsplass, med ulike stillinger. Den tre år yngre konen, Anne Beate var også ansatt i Statoil. I 2015, da Bjarne var 63 og Anne Beate 60, ble det som et resultat av nedbemanning utlyst sluttpakker som de ansatte – i det som nå heter Equinor – kunne søke om å få.

– Jeg tenkte først at det var helt uaktuelt å bli pensjonist så tidlig. Men så gikk det noen måneder, og vi tenkte begge at det kanskje kunne være en idé likevel. Tilbudet var økonomisk bra, så vi bestemte oss begge for å søke om sluttpakker. Og det fikk vi innvilget, forteller han.

Men etter et år eller to begynte Bjarne Træland å kjenne på rastløsheten. Han var aktiv i det lokale diabetesforbundet, samt i styret i borettslaget i Åsane i Bergen. Men det ble mange dager uten så mange andre aktiviteter enn å være i leiligheten, eller besøke kjøpesenteret i Åsane, som er nærmeste nabo.

– Min kone mestret nok pensjonisttilværelsen bedre enn meg etter hvert. Vi hadde riktig nok beholdt huset i Alver, der vi bodde mesteparten av tiden da vi begge jobbet. Men det er begrenset hvilke arbeidsoppgaver du kan gi deg i kast med, der også, mener han.

– Ga sluttpakken eller din ansettelse i Statoil noen begrensninger for mye du kunne tjene som pensjonist før du fylte 67 år?

– Nei, selv om staten har en stor eierandel, er det et privat selskap som er på børs. Så jeg kunne tjene så mye jeg ville etter at jeg sluttet. Men – vi hadde jo bestemt oss for å bli pensjonister sammen. Jeg forholdt meg til det.

Savnet det sosiale

Det siste året på Mongstad jobbet Bjarne som systemansvarlig i testsenteret for karbonfangst. 

– En del av den såkalte «Månelandingen til Jens», smiler han, og henviser til tidligere statsminister Stoltenbergs prosjekt på Mongstad.

Anne Beate hadde blant annet vært prosess-tekniker på laboratoriet. 

– Hva savnet du mest med arbeidslivet?

– Det er jo folkene – kollegene dine. Vi hadde i tillegg et bedriftsidrettslag på Mongstad som ga meg mye glede. Vi deltok blant annet i Holmen-kollstafetten, og i 2009 var jeg også med i gjengen som deltok i New York Marathon. Det var et godt miljø, og heldigvis har jeg beholdt kontakten med noen av mine tidligere kolleger.

– Har du angret på at du søkte sluttpakken?

– Nei, det hjelper jo ikke å angre. Vi bestemte oss sammen. Men jeg ble altså litt rastløs etter hvert, og min kone støttet meg da jeg fortalte om annonsen jeg hadde sett der Bergen Taxi søkte etter unge pensjonister.

Helt ukjent med drosjeyrket var han heller ikke. I studietiden på 1970-tallet kjørte han litt på kveldstid og i helgene for å spe på studielånet.

– Men ingeniørstudiene krevde jo sitt. Så jeg måtte gi meg. Siden den gang har det bare vært et fjernt minne. Helt til jeg så annonsen til Bergen Taxi i 2019, smiler han.

Liker å hjelpe folk

– Vi i 07000 Bergen Taxi har i flere år henvendt oss til gruppen tidligpensjonister med hensyn til rekruttering av sjåfører. Vi opplever at mange unge pensjonister er interessert i å arbeide videre etter at man har gått av med pensjon, forteller Eirik Rustand, leder for kompetanse og kvalitet i 07000 Bergen Taxi.

– Hvor mange melder seg også på kursene?

– Vi har som regel alltid en eller flere tidligpensjonister med på våre kurs, og erfaringen med denne gruppen som sjåfører er svært god, mener Rustand, og legger til:

– Hos oss er alder ingen hindring og tidligpensjonistene får arbeid etter endt sjåførutdanning. Våre løyvehavere opplever dem som pålitelige arbeidstakere og deres erfaringer fra tidligere arbeidsforhold er verdifull for oss.

Bjarne Træland blir ivrig når han beskriver en arbeidsdag, der han deler bil med en annen sjåfør. 70-åringen kjører mandag, tirsdag og halve onsdag. Det er en ordning han er svært tilfreds med.

– Jeg begynner som sagt tidlig. Du får melding om aktuelle turer. Da går det gjerne slag i slag frem til rundt klokken ni. Så kan det være roligere perioder, og da planlegger jeg hvor det er best å plassere seg. Kjører du noen til Bergen lufthavn Flesland, og det er lite biler der, er det naturlig å vente litt og se hva behovet er. Eller du kan kjøre til en annen del av byen der det på det tidspunktet er få ledige drosjer, sier han.

– Hva er det du liker så godt med å kjøre taxi?

– Det er gleden av å frakte folk dit de skal. Hjelpe dem med bagasje eller tunge handleposer. Eller å være tilgjengelig for andre som av ulike grunner trenger en hjelpende hånd. 

– Du må like å ha kontakt med folk?

– Ja, det gjør jeg. Men jeg snakker kun med de som gir uttrykk for at de vil prate litt. Ønsker noen at det skal være stille i bilen, så er det selvsagt også helt i orden, sier Bjarne Træland.

PER MØTER FOLK: Journalist Per Randers Haukaas møter i denne serien vanlige folk over 60 år som forteller hva de er opptatt av i 2023. Hvordan innretter du deg i livet etter 60 år? Blir du presset ut av yrkeslivet? Slutter du frivillig? Pensjonerer du deg tidlig? Skriver du testament og er opptatt av arven etter deg? Lager du en fremtidsfullmakt? Starter du for deg selv? Sliter du som minstepensjonist? Vi vil gjerne høre fra deg: redaksjonen@viover60.no