Bildet som ble til en hel bok

– Min søster sendte meg et familiebilde på SMS, som noen hadde funnet på en nettside. Vi skjønte at dette måtte være vår fars slekt i Kvinnherad. Ett av barna var Tønnes, som er min farfar, og som jeg husker godt. Problemet med fotografiet var at det var flere feil i den forklarende teksten til bildet.

– Så jeg tenkte først at jeg skulle lete litt i slektshistorien og korrigere de feilaktige opplysningene. Det endte opp som en bok på over 400 sider. Så det må være verdens lengste bildetekst, som sikkert kvalifiserer til en plass i Guinness Rekordbok, ler Trond Bogsnes.

– Når skjønte du at denne familiehistorien faktisk kunne bli en bok, som ville interessere flere enn dine slektninger og kanskje også noen utenfor Husnes og Kvinnherad?

– Jeg hadde vel jaktet på opplysninger i noen få uker da dette ble klart for meg. Det dukket stadig opp nye historier. Du må forstå folks liv ut fra en kontekst, altså tiden de levde i og hvordan samfunnet var da og hvordan det utviklet seg. Så dette er en historisk roman som strekker seg over en tidsperiode på rundt 70 år. Det handler om Husnes, Norge og verden, for den del, fortalt med utgangspunkt i denne familien på et fotografi fra 1893, sier han.

En fransk russer

Trond Bogsnes hadde ingen erfaring med slektsforskning før han begynte sine søk på nettet. Han visste også bare litt om sine forfedres historie. Etter et utall søk i store databaser, besøk i arkiver i Bergen og Oslo, flere samtaler med søskenbarn og tremenninger, samt reiser i inn- og utland, vet han mer om sine oldeforeldre, deres barn og andre som ble sentrale i slektens historie og Husnes-samfunnets utvikling.

– Jeg måtte også finne en måte å fortelle denne historien. Jeg vet jo ikke hva de tenkte og sa den gang. Derfor har jeg prøvd å sette meg inn i deres situasjon og laget min egen fortelling, med det mål å komme så nært sannheten som jeg kan. All likhet med hovedpersonene er derfor tilsiktet, forteller Trond Bogsnes. 

Resultatet er en slektskrønike som omfatter to verdenskriger, sykdom og sorg, kjærlighet og framtidsoptimisme, samt et lite sted på Vest-landet som går fra å være et jordbrukssamfunn til et moderne industristed i det nye Norge.

– Historien om hvordan det egentlig gikk til da aluminiumsverket i Husnes ble etablert synes jeg er spesielt spennende. Jeg kom over flere opplysninger som ikke tidligere er blitt fortalt. Jeg har i alle fall ikke lest det andre steder. En franskmann, som det viste seg egentlig var russer, spilte en helt avgjørende rolle da industrien kom til Husnes. En veldig fascinerende historie som ikke bare preget et lokalsamfunn, men hele det politiske og industrielle Norge.

Ble ansatt av kunden

Om Trond Bogsnes, født i Oslo og oppvokst ulike steder på Vestlandet, var en nykommer når det gjaldt slektsforskning, har han lang erfaring med det å jakte nøyaktig informasjon, og skrive. Han har blant annet bak seg 30 år som ansatt i Bergens Tidende. Halvparten av den tiden jobbet han som journalist. De siste rundt 15 årene var han blant annet opplagssjef og informasjonssjef.

Den noe ubestemmelige dialekten har tydeligst spor fra Sunnmøre-traktene. Så bodde også han og hans lærer-foreldre i Ålesund fra Trond var sju til han var tolv år. Der våknet interessen for journalistikken, først representert ved den hjemmelagde avisen «Mandagsposten».

– Den gang, midt på 1960-tallet, kunne vi ungene gå ned til Sunnmørsposten, få en bunke aviser under armen, og selge den på gaten. Allerede da ble jeg fascinert av lukten av trykksverte, minnes han.

Etter 30 år i avishuset til Bergens Tidende bestemte han seg likevel for å prøve noe nytt. Trond Bogsnes var 56 år gammel da han tok avgjørelsen om å starte for seg selv som kommunikasjonsrådgiver.

– Jeg ga avkall på AFP og andre goder og det var sikkert noen som lurte på om det hadde rablet for meg. Men jeg har aldri vært redd for å prøve noe nytt. En av kundene mine spurte om jeg ville begynne som kommunikasjonsdirektør i et firma som drev med skipsutstyr. Det takket jeg ja til, og ble der til jeg var 67 år.

– Hadde du planlagt pensjonisttilværelsen din?

– Nei, jeg kan ikke si det. Men jeg visste at jeg ville være aktiv. Vi kjøpte et hus i Sør-Frankrike, i nærheten av Perpignan, for rundt 20 år siden. Det var i svært dårlig forfatning og det har krevd en omfattende innsats over lang tid for å få det restaurert. Jeg er glad i å snekre, og vi har gjort en del av jobben selv, men har også hatt god hjelp fra flinke håndverkere. 

Husdrømmen er nå fullført, men Trond Bogsnes er allerede i gang med nye planer. Nemlig enda et bokprosjekt. Denne gang er utgangspunktet norske innvandrere i Chicago.

– Jeg forteller i «Ferdig fremkalt» om en onkel av farfar som slo seg opp i Chicago. Han tilhørte den velstående eliten i den amerikanske storbyen, for han eide sin egen bank. Så gikk det av ulike grunner over styr og han måtte flykte fra Amerika. Jeg reiste bort dit i fjor høst for å gå opp sporene etter ham. Da ble jeg også kjent med etterkommere av norske innvandrere. Det var rundt 50.000 nordmenn i Chicago i starten av 1900-tallet. De har vi hørt lite om, så det dykker jeg ned i nå, smiler 72-åringen.  

PER MØTER FOLK: Journalist Per Randers Haukaas møter i denne serien vanlige folk over 60 år som forteller hva de er opptatt av i 2026. Hvordan innretter du deg i livet etter 60 år? Blir du presset ut av yrkeslivet? Slutter du frivillig? Pensjonerer du deg tidlig? Skriver du testament og er opptatt av arven etter deg? Lager du en fremtidsfullmakt? Starter du for deg selv? Sliter du som minstepensjonist? Vi vil gjerne høre fra deg: redaksjonen@viover60.no