Nina lever med bipolar lidelse

– Nå er det heldigvis to uker siden jeg kom ut av depresjonen, men når jeg er midt i det, spinner tankene av gårde. Forestillinger om at jeg ikke er «verdt noe» eller «fortjener noe som helst og at det er best for alle at jeg ikke lever», gjør at jeg ofte sitter i et hjørne uten å foreta meg noe, legger hun til. 

Nina Fjellstad klapper katten sin forsiktig og ser ned mot gulvet i stuen hjemme i leiligheten sin. Mens vi sitter i tredje etasje i et blågrått boligfelt i Rakkestad sentrum, har solen så vidt begynt å gi etter for mørket. Klokken har passert to på ettermiddagen, og Nina opplever en etterlengtet pause fra det hun kaller for sin «berg-og-dalbane».

– Heldigvis er jeg rolig i dag, og er hverken deprimert eller hypomanisk, smiler hun forsiktig og utdyper: 

– Rett etter min siste depressive periode, hadde jeg en manisk fase og var preget av intens hyperaktivitet og eufori. Du kan si at det er som å være høy på livet hvor energien nærmest er uendelig. Da kan jeg, for eksempel, rydde ut av boden, organisere og planlegge. Det føles stort sett helt fantastisk, men fører også til dårlig søvn og impulsivitet. Mani har også en bakside. Mange sliter med å fungere i hverdagen, noe som kan forsterke manien. Men som med alt i livet må det som går opp, lande på jorda igjen, sier Nina, som i dag bruker sine erfaringer til å hjelpe andre med å finne lys i mørket.

DEPRESJON OG MANI

Bipolar lidelse er en psykisk helsetilstand som kjennetegnes av ekstreme stemningssvingninger. De som lever med denne lidelsen, opplever perioder med mani eller hypomani, hvor hverdagen preges av høy energi og eufori. Dette følges gjerne av perioder med depresjon, hvor lav energi og nedstemthet er vanlige kjennetegn.

– Det finnes to hovedtyper bipolar lidelse. Bipolar type én, inkluderer mye sterkere maniske episoder, som kan lede til psykose. Bipolar type to, som jeg lider av, innebærer mildere maniske episoder, og de beskrives som mindre alvorlige, legger hun til og forteller at selv om bipolar lidelse oppleves svært individuelt fra person til person, er symptomene også like.

– Samtidig er min type en underkategori av type to, også som kjent som «rapid cycling». Stemningsskiftene mine er kortere i varighet. Jeg kan for eksempel være hypoman i én uke, etterfulgt av en uke med depresjon. Heldigvis har jeg klart å finne metoder – som i tillegg til medisiner – lærer meg å takle depresjonen.

KAOTISK LIV

Hvordan hun har klart dette, skal vi snart avsløre, men aller først ønsker vi å ta et tilbakeblikk i livet til 64-åringen, som fram til 2014 var preget av kaos, alkoholmisbruk og turbulente kjærlighets- og vennskapsforhold.

Så lenge hun kan huske, var oppveksten preget av perioder med mye energi og produktivitet på skolen, etterfulgt av faser hvor hun så vidt orket å komme seg ut av sengen. Senere i arbeidslivet ble hun ofte berømmet for sin intense produktivitet, men denne enorme energien hadde også en bakside. 

– Jeg kunne gjøre jobben til tre mennesker i de hypomaniske periodene mine, men så – i det depresjonen snek seg inn – sa det fullstendig stopp, noe som gjorde det vanskelig å opprettholde en god flyt i arbeidslivet, selv med en karriere som strakte seg ut i fire tiår.

Imidlertid var det relasjonene det gikk mest utover for tobarnsmoren. Nina forteller at hun ofte slet med å etablere dype bånd til mennesker, spesielt menn. 

– Jeg hadde flere mannlige venner, men den følelsesmessige biten av å knytte meg romantisk manglet, noe som var en gjennomgående utfordring. Relasjonene ble ofte overfladiske og kortvarige, sier hun. 

Fra sofaen sin, helt ved vinduet i stuen, minnes hun de farlige situasjonene som de hypomane periodene satte henne i. Hendelser hun ikke er stolt av den dag i dag. 

– Når jeg var hypoman, kunne jeg for eksempel kaste meg ut av en bil eller havne i slagsmål. Jeg hadde en trang til å skyve grenser og vise at ingen kunne fortelle meg hva jeg skulle gjøre, forteller hun. 

Etter hvert gjorde dette at flere venner måtte ta avstand. 

VELSIGNELSE

Imidlertid nådde hun et bunnpunkt i 2014 da hun ble tvangsinnlagt etter et selvmordsforsøk i alkoholrus. Innleggelsen var tung å akseptere, men ble også en vekker for Nina, som i mange år hadde slitt med tilstanden sin, i tillegg til alkoholproblemer.

– I tiden etter innleggelsen innså jeg at det var en velsignelse. Det var da jeg fikk diagnosen etter å ha blitt utredet, minnes hun. 

– Hvordan føltes det endelig å få denne diagnosen?

– Det var som om brikkene bare falt på plass. Da jeg begynte å tenke etter, forsto jeg min atferd. Jeg skjønte plutselig hvorfor jeg var preget av intens energi, etterfulgt av dyp depresjon bare et par uker senere, samt hvorfor jeg slet med å knytte meg til mennesker. Innleggelsen gjorde også at jeg sluttet med alkohol. Så fikk jeg medisiner og begynte å finne nye måter å håndtere livet som bipolar på. Imidlertid var dette noe som tok tid å mestre, fordi jeg måtte teste forskjellige metoder. Samtidig måtte jeg også akseptere at dette er noe jeg vil måtte leve med resten av livet, presiserer hun. 

GÅR ALLTID UT

Selv om metodene kan være forskjellige fra person til person, kommer hun likevel med noen tips til andre i samme situasjon.

– Selv på de mørkeste dagene tvinger jeg meg selv ut. Det høres kanskje altfor enkelt ut, men bare det å få litt sollys på seg og bevegelse kan gjøre underverker.

– Hvordan hjelper medisiner deg i hverdagen?

– Mange opplever at antidepressiva virkelig hjelper som medisin. Men for meg personlig er jeg glad jeg ikke tar det. Jeg merker at det demper alt, og da blir jeg bare helt flat – som om jeg slutter å leve. I stedet bruker jeg stemningsstabiliserende medisiner som hjelper meg å holde en jevn balanse uten å miste meg selv, utdyper hun, og forklarer at de daglige rutinene har blitt helt avgjørende. 

– Ved å ha faste tider for søvn, mat og trening – får jeg en slags stabilitet i en ellers kaotisk tilværelse. For oss med bipolar lidelse er det utrolig viktig å holde på en struktur i hverdagen. 

FØLE PÅ EMOSJONER

Nina mener at man også skal få lov til å føle på de tyngre emosjonene når man er i en depressiv fase. 

– For meg, hvis jeg prøver å rømme fra følelsene, så blir de verre. Å akseptere at det er en del av prosessen, gjør det lettere å komme seg videre. Under de depressive periodene kan jeg også tillate meg selv én dag i sengen under dyna, men ikke mer.

Hun forteller at en av de beste måtene å skape struktur i hverdagen på har vært trening og frivillig arbeid, noe som gir henne noe å se fram til. 

– Det gir meg også en følelse av å være til nytte, selv når energien er lav. Det handler om å finne små ting som kan gi mening og holde meg i bevegelse, legger hun til. Hun har i tillegg en voksen sønn som er til mye støtte for henne. Et av hennes store engasjementer, i tillegg til å være frivillig i Røde Kors, er arbeidet hennes i Bipolarforeningen i Sarpsborg, hvor de arrangerer åpne treff for bipolare og pårørende. 

– Her hvor jeg er treffleder, ønsker vi å skape et trygt sted hvor du kan komme akkurat som du er. På møtene er vi mellom 10 og 20 personer, og her kan du gråte, dele erfaringer eller bare lytte, sier hun og kommer med en klar oppfordring til de som lider i det stille.

– Ta gjerne kontakt med oss slik at du får snakke med noen som selv har erfaring med diagnosen – helt gratis, sier hun og presiserer at bare det å vite at man ikke er alene, kan bety enormt mye. 

– Personlig så har det å møte andre som forstår, gitt meg håp. Ikke bare fordi de lytter, men fordi de viser meg at livet kan være godt – også med denne diagnosen.

– Mange antar at bipolare lidelser er sterkt arvelige, men bildet er mer nyansert, sier forsker Sofie Ragnhild Aminoff.

Hun forklarer hva som faktisk påvirker sykdomsutviklingen og gir råd til de som sliter med bipolare lidelser.

– I befolkningen generelt har 1 av 100 bipolar lidelse. Hvis du har en enegget tvilling med bipolar lidelse, øker sannsynligheten, men bare til omtrent 60 av 100, noe som viser at genetikk alene ikke er en avgjørende faktor, påpeker Sofie Ragnhild Aminoff. Hun er psykologspesialist og forsker ved Oslo Universitetssykehus. 

Aminoff forteller at selv om lidelsen kan være vanligere i enkelte familier, er den ikke knyttet til ett spesifikt gen.

– Det finnes noen genetiske sykdommer der en genvariant er den klare årsaken, men bipolar lidelse er ikke en av dem. Her snakker vi om en kombinasjon av mange genvarianter og miljøfaktorer, sier hun og trekker fram at det ofte kan ha en sammenheng med livsstil som en avgjørende faktor. 

– Hvis man lever et ustabilt liv med mye rus, festing, dårlig søvn og stress, kan det øke risikoen for å trigge både maniske og depressive episoder, forklarer Aminoff videre.

Hun er enig med Nina Fjellstad over at livsstil spiller en viktig rolle for mange med bipolar lidelse.

– Det stemmer godt overens med forskningen at en stabil døgnrytme, sunt kosthold og fysisk aktivitet kan bidra til å stabilisere humøret, sier hun.

For de som sliter med tilbakevendende episoder, anbefaler Aminoff behandling ved Distriktspsykiatrisk senter (DPS), som kan tilby medikamentell behandling og samtaler – og forhåpentligvis psyko-
edukative bipolarkurs.

– Dessverre varierer tilbudet fra sted til sted, og ikke alle DPS har bipolarkurs. Men det finnes alternativer, som Bipolarforeningens mestringskurs og lavterskeltilbud. Å møte andre i samme situasjon kan være veldig hjelpsomt.