– Kalenderen har spart oss for mange krangler
Kristin Helle-Valle skriver i VI OVER 60 om livet med mannen Trond-Viggo Torgersen. Denne gangen lurer hun på om færre konflikter hjemme handler om bedre systemer enn bedre kommunikasjon. En enkel kalender har i alle fall gitt færre krangler i deres samliv.
Jeg lurer på om det er lettere for menn å forholde seg til en plan eller et prosjekt, enn å bli spurt, bedt og mast på. For da Trond-Viggo (TV) og jeg ble sammen brukte han ikke klokke, det fantes ikke mobiltelefoner og heller ikke internett. Avtaler og kalendere var på papir. Det het ikke kommunikasjon eller logistikk. Det handlet bare om at man fikk eller ga en beskjed. Noe som ofte medførte diskusjon eller krangel om det var nødvendig eller rettferdig.
Så jeg bestemte at vi måtte ha en slags oversikt over hva vi (han) hadde av tanker i hodet som gjaldt tiden og etter hvert oppgavene vi skulle dele. For jeg oppdaget veldig fort at han hadde dagene og kveldene fulle av aktiviteter. Han studerte og gikk på forelesninger, skrev eksamensoppgaver, skrev sanger og tekster, spilte inn plater, jobbet med komponisten sin, gjorde tv-ting i NRK og planla prosjekter i egen regi.
Jeg tok et A4-ark og rutet det opp; 7 kolonner og 4–5 rader. Det ble ca. alle dagene i en måned. Så tok vi frem hver vår Syvende sans og begynte å fylle ut skjemaet. Der viste det seg å være lite plass til felles samvær. På A4-kalenderen ble bildet veldig tydelig, og ingen kunne late som det var annerledes eller protestere.
Jeg/vi fikk altså oversikt over oss, og etter hvert barna våre: Når skal noen på trenin? Når må barn følges og hentes? Når skal en av oss reise vek?. Når får vi tid til å gå ut og bare være oss to? For eksempel. Og produksjonsmøtet fordelte også oppgavene i arbeidshjemmet: Hvor ofte og når skal det støvsuges og vaskes? Hvem har ansvar for skittentøy, og å brette sammen og rydde bort rent tøy? Hvem skal handle? Og hvem lager middag og hvem vasker opp/setter inn i oppvaskmaskinen? Og tar ut? Og hva betyr ryddig?
Vi kommer begge fra borgerlige, pent møblerte hjem med omtrent lik standard, bortsett fra at hos TV hadde man frynsebørste. For alle de som ikke vet, er det en slags bred kam som man børster frynsene på persiske tepper med så de ligger rett ut.
Siden vi egentlig ikke hadde kjent hverandre mer enn i et halvt år før vi giftet oss, og ikke hadde bodd sammen i mer enn noen måneder, var det mye vi ikke visste om hverandre. Blant annet hva det betød at man skulle komme til middag klokken 17. Hjemme hos moren til TV sto middagen på bordet klokken 17. Hjemme hos min mor og far holdt man på med å lage middagen omtrent da, og etter hvert kom alle søsken og kjærester. TV blir nå ertet av min familie fordi han alltid er presis, noe han ikke liker særlig godt. Selv må han tøyle seg når vi har invitert våre barn med familie, så ikke han tror at alle sitter ved bordet klokken 17, selv om de etter hvert har skjønt at han blir stresset av forsentkomming.
Men tilbake til kalenderen. TV ville ha sitt eget skjema også. Det vil si, det var vel egentlig en oversikt over meg. Ikke hva jeg gjorde, men hvordan kroppstemperaturen min var. Hvis jeg tok tempen hver morgen før vi sto opp, kunne han føre det inn i sitt skjema. Ganske raskt kunne vi se når gradene plutselig steg; eggløsning! Så med hans sans for tall og systemer og faglig kunnskap, viste det seg at vi visste akkurat når befruktningen skjedde. Ni måneder senere kom førstemann. Etter det har de andre kommet mer tilfeldig.
Min kalender har vist seg mer levedyktig. Den er til og med gått i arv til eldstemann, han som ble nøye planlagt. Om TVs oversikt brukes av noen andre, tror jeg ikke.
Når det gjelder TV viser det seg at det ikke er noen motsetning mellom orden og kreativt rot. Han trenger ryddighet for å lage seg rom til frilek. Og i det rommet må han være alene uten å bli forstyrret. En venn av meg sa at han er heldig som fant deg! Og jeg er nok veldig tilpasningsdyktig og fleksibel. Jeg har flyttet omtrent annethvert år til jeg ble voksen, og i ulike kulturer må man klare å passe inn for å bli akseptert. Det er i hvert fall en teori. Det handler ikke om underkastelse, men om å finne en beste praksis.
Mitt poeng med dette var altså om spesielt menn liker planer og oversikter. Når jeg tenker meg om, tror jeg for så vidt ikke det. Heller ikke så mange damer. Men jeg tror at hvis man lager noe som ligner på slik det er i arbeidslivet, kan man flytte krav, beskjeder, masing og spørring over i et slags system. Og ved å bruke arbeidslivet som mal, innebærer det faktisk å ha begrenset arbeidstid og rett til ferie. Hos oss har dette fungert veldig fint, og vi har unngått mange krangler. Enda mer spesielt er det kanskje at vi har felles brukskonto. Det betyr tillit begge veier. Dessuten har han delt kalenderen sin med meg.
