Det unner jeg ikke min bror!
Per var overbevist om at faren hadde overført store verdier i form av kontanter fra uskifteboet til broren. Det er ikke lov, men kan være vanskelig å bevise. Så også i dette tilfelle. Men Per tok hevn og sørget for at broren ikke skulle få noen penger fra ham dersom han døde først.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
Jeg avsluttet nylig en sak hvor to brødre – Per og Pål – kranglet om fordelingen av arven etter foreldrene.
Brødrenes mor falt først fra, og far satt noen år som enkemann i uskiftet bo. Da far døde, var verdiene i boet betydelig redusert i forhold til da mor døde.
Min klient Per var ikke i tvil ett sekund om hva som hadde skjedd med disse pengene. Far hadde alltid hatt nær kontakt med sønnen Pål. Per hadde vært mer knyttet til moren. Far hadde ikke brukt alle disse pengene på seg selv. Han hadde overført store verdier fra uskifteboet til sønnen Pål.
Det er ikke lov. Når du sitter i uskiftet bo har du rett til å spise, drikke, reise og nyte livet. Du kan bruke av uskifteboets verdier på deg selv. Du kan til og med bruke opp alle uskifteboets verdier, men du har ikke rett til å gi et av barna store gaver eller forskudd på arv uten at de andre barna samtykker eller får tilsvarende gaver.
Problemet i denne type saker er å bevise hva far faktisk har brukt pengene på. Kontanter er vanskelig å spore. Det var ingen tvil om at far hadde tatt ut store pengebeløp i kontanter fra banken. Det fremgikk klart av kontoutskriftene. Mat, klær, bil og andre faste utgifter hadde far løpende betalt med kort og over nettbank i tillegg til kontantuttakene.
Vårt problem var å bevise at far faktisk hadde gitt pengene til broren. Broren nektet for enhver kjennskap til disse kontantene og foreslo at far kanskje hadde gitt dem til veldedige formål? Vi kom ingen vei og saken endte med at det som var igjen av verdier i uskifteboet ble likedelt mellom de to brødrene.
Min klient var en skilt mann i 60-årene. Han hadde bare én sønn og én sønnesønn.
En kveld, et par uker etter at vi hadde avsluttet uskiftesaken, fikk jeg en telefon fra Per. Han fortalte at han dagen etter skulle på «guttetur» til Afrika med sønn og barnebarn og stilte følgende spørsmål: «Er det riktig at min bror arver meg hvis flyet vårt faller ned og både jeg, sønnen min og barnebarnet mitt dør?»
Jeg kunne bekrefte at slik er det. Hvis Pers sønn og sønnesønn dør samtidig med Per, er det ingen flere arvinger igjen i 1. arvegangsklasse. Da går arven etter Per til arvingene i Pers arvegangsklasse 2, som er Pers foreldre og søsken. Foreldrene er døde, og da blir broren Pål lovens nærmeste slektsarving – og arver alt etter Per.
Per spurte meg om jeg kunne gjøre ham den tjenesten å dra på kontoret og lage et testament hvor han bestemte: «Hvis jeg faller fra uten livsarvinger, skal alt jeg etterlater meg tilfalle min svigerdatter xxx». Svigerdatteren skulle ikke være med på turen.
Vi fikk på plass et gyldig testament samme kveld.
Både Per, sønn og sønnesønn kom uskadde hjem fra Afrika. Hele øvelsen var i og for seg bortkastet. Men for Per hadde bare muligheten for at Pål skulle ende med alle verdiene etter ham ødelagt gleden ved Afrikaturen.
