De overførte hytta for tidlig

Som familie- og arverettsadvokat bruker jeg mye tid på å håndtere konflikter. I mange familier er det ikke tatt grep i tide, og det blir kaos og konfliktene står i kø når foreldrene dør eller blir syke og demente. Andre er flinke til å få orden i sakene før noe alvorlig skjer. 

Et spørsmål som opptar mange, er når hytta skal overføres til neste generasjon. Skal den overføres som gave eller forskudd på arv så lenge foreldrene lever? Skal den overføres når den første av foreldrene dør, eller skal den gå inn i lengstlevendes uskiftebo? 

Her er det mange hensyn å ta, og mange forhold som må vurderes grundig. Overføringstidspunktet kan få stor betydning for skatter og avgifter. Nå er det ikke arveavgift, men ingen vet om – og når – den eventuelt kan komme tilbake. Forskjellige overføringstidspunkter gir forskjellig dokumentavgift, som også kan utgjøre et betydelig beløp. Eventuelle regler om boplikt må også tas inn som en del av vurderingen. 

Barnas alder og modenhet, livssituasjon, økonomi, evnen til samarbeid osv. kan også spille inn. Hvis du venter for lenge med å overføre hytta, kan barna ha blitt så gamle og veletablerte at de har gitt opp å vente på en avklaring, og har skaffet sitt eget sted. 

Men foreldrene – som eier hytta – bør også tenke litt på seg selv. Hvor lenge har du lyst, penger og krefter til å holde eiendommen ved like? Hvor mye kommer eiendommen til å bli brukt, og hvor mange brukere er det? Hva med kostnadene? Kan det være et alternativ å selge hytta og frigjøre pengene? Kanskje du skal beholde noe av salgssummen selv og dele ut noe til barna? 

Alt dette er vel og bra, og viktige momenter som må diskuteres og bearbeides. Men mitt råd er at du ikke undervurderer din egen følelsesmessige tilknytning til eiendommen. Hvilke drømmer og planer du har for din alderdom og hvilken rolle ser du for deg at eiendommen skal ha i ditt liv i årene som kommer? 

For en tid tilbake snakket jeg med en gammel dame på 85 år. Hun kom til meg i forbindelse med at mannen hennes døde. Hun fortalte at hun og mannen overførte familiehytta til barna da de selv var tidlig i 70-årene. Avtalen og forutsetningene var klare da hytta ble overskjøtet: Det skulle være en «formell, på papiret overføring» og foreldrene skulle fortsatt disponere eiendommen og bruke den så mye de ønsket. Det var de som skulle være «sjefen», og i det praktiske liv skulle ingen ting endres.

Med slik ble det ikke. Det gikk ikke mange år før barna (og svigerbarna) mente at de, som eiere, hadde rettigheter. De ønsket endringer, oppussing og utvidelser. De bidro med noe penger, men tok ikke alle kostnadene. Foreldrene følte seg etter hvert «presset ut». Barn og barnebarn overtok, og hytta ble ikke det «smultronstället» de hadde sett for seg at den skulle være i årene som pensjonister.

Hun fortalte at hun og mannen angret relativt kort tid etter at hytta var overført. De var helt enige om hvis de hadde forutsett hvordan dette skulle utvikle seg, hadde de valgt å beholde eiendomsretten til hytta selv.