William Nygaard – ridder av det frie ord

Bokheimens Clint Eastwood, er han blitt kalt. Og Fantomet i norsk kulturliv. Men ikke skyter han, og ikke slår han. William Nygaard kjemper for ordenes frihet – med ord. Forøvrig er han feminist.

Tekst: Mari Kildahl, foto: Werner Juvik
Første gang publisert i VI OVER 60 juni 2013

Han er ute på gårdsplassen og bærer tungt på en søppelsekk. Han rydder. Det er bare fem dager siden han fylte 70 år (2013), og han har sannsynligvis knapt vært hjemme siden. Inne i det gamle huset i Dagaliveien lukter det søtt og sterkt av blomster på hell. Feiringen var riktignok uformell, bare et trettitalls gjester, familie og nære venner, og ingen taler til jubilanten. Det er slik han helst vil ha det. Uformelt. Gode samtaler. Ingen taler.

William Nygaard
• Født i Oslo i 1943. Skilt. To barn. En datter og en sønn. Fire barnebarn.
• Utdannet siviløkonom ved Universitetet i St. Gallen i Sveits. Studerer senere litteratur ved Harvard i USA.
• Forlagssjef i Aschehoug fra 1974 til 2010. Gir i 1989 ut Salman Rushdies roman Sataniske vers. Samme år utsteder Irans religiøse leder en dødsdom for alle involvert i utgivelsen av boka.
• I 1993 blir han skutt og alvorlig skadet. Året etter får han Fritt Ords pris for sin innsats for ytringsfriheten.
• Æresdoktor ved Universitetet i Tromsø i 2010.
• Styreleder i NRK fra 2010. Styremedlem i Norsk PEN.

– Jeg har hørt nok taler. Jeg holder så mange selv, sier han og unnskylder rotet. Det står pappkasser både her og der, men det skyldes ikke bare feiringen.

– Jeg starter nå flere ukers vedlikeholdsarbeid i huset og gruer meg, forklarer han og rydder unna et par ting mens han likevel er på vei. Han skal inn på kjøkkenet og lage te til oss, med honning i. Noen kakestykker fra en wienerstang kan han også by på. Han vil varme dem i ovnen først. Men det skal vise seg å ta sin tid. For William Nygaard, mannen med det umiskjennelig alvorlige ansiktet, er mer enn vennlig – og sjarmerende som få. Han er også notorisk distré.

Det er tre år siden han takket for seg i Aschehoug. Etter 37 år som forlagssjef. I en av hans mange taler har han gjort det klinkende klart: «Forleggeryrket bør være en livsform hvor kampen for frihet og menneskeverd, til gavn for det nasjonale og globale samfunn, settes over materiell egennytte.»

Han savner forlagsarbeidet, innrømmer han, savner miljøet og kollegene – og adrenalinet. Men han er glad for å slippe ansvaret.

– Samtidig sa jeg til meg selv den gangen: Nå går jeg inn i en ny fase i livet. Men det vil være like viktig for meg å fortsette det intellektuelle arbeidet.

Den intellektuelle pensjonistens arbeid er delt i tre. Han er styreleder i NRK. Han er også styreleder i stiftelsen Visjoner Teater, opprettet som et «åpent kunstnerisk verksted» av skuespiller Juni Dahr. Og han er – ikke minst – aktivt med i skribent- og ytringsfrihetsorganisasjonen PEN. Trolig sitter han også som styreleder i Norsk PEN om kort tid.

Han holder et like høyt tempo som før, påstår han.

– Men nå styrer jeg det selv. Jeg har et hus på Korsika og en familiehytte i Telemark. Men jeg er for lite begge steder. Det ergrer meg.

Han er bekymret fordi han ikke får være nok alene.

– Jeg har stor glede av ensomheten, som kontrast. Da leser jeg bøker og har tid til refleksjon. Mer refleksjon og større nærhet til naturen, det tilhører også den nye fasen i livet. Huset på Korsika ligger ensomt til, i et naturreservat. Det var biskopen for den katolske kirke i Norge, John Willem Gran, som i sin tid eide det.

– Jeg besøkte kollega Brikt Jensen der nede i 1994. Det var første gang jeg så biskopens hus.

– Du var der som rekonvalesent?

– Jaaa…

Han drar på det. Men det er et ja. Han reiste for å delta på bokmessen i Bologna. Men jo, han fikk en god påskeuke der nede. Trolig tiltrengt. Mars 1994 var halvåret etter at han ble skutt, her i Dagaliveien, tre skudd fra en grovkalibret revolver. En av de store uløste kriminalsakene i norsk etterkrigstid, og samtidig: Et varslet drapsforsøk. Det var et under at han overlevde.

Han snakker gjerne om ytringsfrihetens kår. Men ugjerne om seg selv, og absolutt ikke om seg selv som offer. Derfor styrer han i denne omgang unna det som skjedde en oktobermorgen utenfor på gårds­plassen for snart 20 år siden, ett år etter at han hadde tatt imot Salman Rushdie som æresgjest i Oslo.

Nygaard snakker seg i stedet varm om arbeidet i PEN, om president Lukasjenkos jerngrep om Hviterussland, og om fengslede forfattere i Tyrkia.

– Tyrkia er nok både et godt sted å feriere i og investere i. Men det er et meget ustabilt samfunn, der menneskerettigheter brytes, ytringsfriheten krenkes og der det foregår en utstrakt vilkårlig fengsling av intellektuelle.

Han var der tre ganger i fjor, og han glemmer neppe noensinne det han så under en rettssak i mars. Rundt førti fanger ble fremstilt for retten. Mange av dem kjente forfattere som hadde sittet i varetekt i flere år. Å se dem der låst inne etter flere år i uvisshet, og høre dem rope til sine nærmeste, koner og barn, det gjorde et uutslettelig inntrykk.

– Ikke minst historiene som de prøvde å rope til oss utlendinger, da de håpefullt oppdaget oss. Det var også en diger bås for pressen. Den var tom.

– Å være der i dette kjempefengselet, og oppleve dette – til og med på min egen bursdag, det opprørte meg til de grader.

I fjor kom Salman Rushdies selvbiografiske bok ut: «Joseph Anton. Memoarer.» Der skriver han også om attentatet mot sin norske forlegger og venn. Rushdie forteller blant annet at han ringer William på sykehuset og får sjokk når han hører vennens stemme, svak og gispende etter luft. Forleggeren klarer likevel å få sagt at han er stolt over å ha utgitt hans bok Sataniske vers.

– Hvordan var det å lese om deg selv i Rushdies memoarer?

– Det var hyggelig det, sier han avvæpnende. – Livet går videre. Jeg har andre saker å gjøre.

– Men hvordan har det påvirket deg, selve attentatet?

– Egentlig bare positivt …

Han er faktisk på nippet til å smile nå. Kanskje er det til og med dét han gjør. Det positive han sikter til, er følgende:

– Jeg fikk en ny plattform å snakke om ytringsfrihet fra. Alt det personlige unngår jeg, fordi jo mer saken blir personliggjort, jo mer trettes opinionen. Og det handlet ikke om meg.

Han minner om at dødsdommen avsagt av Irans Ayatollah Khomeini gjaldt alle involverte i Rushdies Sataniske vers. Da kulene traff ham her ute, var den japanske oversetteren allerede drept, og den italienske knivstukket og skadet.

Ytringsfrihet og frihetens kår. Det er hans anliggende, presiserer han nok en gang.

– Har ytringsfriheten dårligere kår i Norge i dag enn i 1993?

– Det finnes ikke en eksakt målestokk for et slikt spørsmål. Men generelt vil jeg si ja, svarer han og peker blant annet på selvsensur og konformitet som har snevret inn mangfoldet av frie ytringer.

– I et internasjonalt perspektiv er det så definitivt et markant tilbakeslag for ytringsfriheten.

Dette kunne han ha snakket lenge om. Løs­ningen blir å hente en bok til journalisten. «Forlag, forfattere, frihet» heter boka. Den er hans egen. Der står det meste av det han mener. Men selvsagt ikke alt. Han mener også en hel del om Oslo-politiets etterforskning. Ikke minst etter at journalist Odd Isungset begynte sin granskning og i 2010 kom med boka Hvem skjøt William Nygaard?

I 14 år etterforsket politiet drapsforsøket – nokså slapt, påpeker Nygaard – før de henla saken i 2007. To år senere ble saken gjenopptatt i all hemme­lighet og overført til Kripos.

– Hva nå?

– Ja, si det! Det ser ut til at de bare lar saken renne ut i sanden. Det er komplett uforståelig. Det finnes kanskje en «Deep Throat» der et sted…
Han har aldri hatt advokat i saken.

– Det burde jeg nok ha hatt. Men bistands­advokater var ikke oppfunnet den gangen. Det nærmeste en advokat jeg har hatt, er Isungset.

Er han selvopptatt? Han har filosofert en del over det.

– Når slikt skjer er det veldig lett å bli selvopptatt. Ganske enkelt på grunn av smerte så lenge den varer, og forsvaret mot avsporende oppmerksomhet, sier han og er likevel tilbake til 1993. – Man må heve seg ut av offerrollen.

– Du er ikke blitt mer redd?

– Nei. På Sunnaas sykehus ble jeg tvunget til å snakke om attentatet. Det tror jeg var nyttig terapi. Oppholdet varte i fire måneder.
Han var heldig. Alle tre skudd bommet på de vitale organer.

– Men ett er bombesikkert. Hadde jeg for eksempel blitt lam, da hadde jeg blitt sur.
– Sur?

– Bitter. Ja, noe sånt.

Han fikk riktignok noen vonde skuldre og kortet ned noen tarmer, innrømmer han. Men han ble ikke ødelagt. William Nygaard visste tidlig at det var forlegger han ville bli.

– Jeg drømte aldri om noe annet.

Han er såkalt arvelig belastet. Både far og farfar satt ved roret i Aschehoug. Han tilhører et familie­dynasti med andre ord?

– Nei, sier han sterkt indignert og peker mot ytterdøra. – Sier du det én gang til, så kan du gå! Han smiler alvorlig. Mener han det virkelig? Han gjør visst det. Det er indirekte en påminnelse om ordets kraft. Dette ordet, dyna…, virker åpenbart like sterkt som en rød klut foran øynene på en olm okse. Jeg nevner ikke ordet igjen.

Sannheten er at både far og farfar dør samme år, da William er ni år. Herrene Sigurd Some og Arthur Holmesland blir nye sjefer i påfølgende 22 år. Det er ingen selvfølge da, påpeker han, at han en dag skal bli forlagssjef i Aschehoug. Faktisk ser han det som et handikap at han er sønn og sønnesønn til dem som har vært sjefer der før. Og da han tar over, 31 år gammel, får han visstnok en het mottakelse.

– Jeg var siviløkonom og den slags folk var slett ikke ønsket på visse hold i kulturlivet. Men da stillingen ble ledig, visste jeg at jeg måtte søke. Det var da toget gikk.

At han steg på toget, har han aldri angret på. – Det har gjort meg til en lykkelig mann. Det ville ha vært et svik mot meg selv om jeg ikke hadde grepet sjansen.

Han hadde en fantastisk mor, sier han. Hun var et forbilde, mer fysisk aktiv enn mødre flest på den tiden. Av sport likte han selv best å spille fotball og hoppe på ski.

– Jeg hadde noen eiendommelige reaksjoner på slalåm og tennis. Det var kanskje en form for sjenanse. Men jeg reagerte sterkt på snobberiet og sjargongen i det miljøet den gang, sier han og ser på klokka. Han må snart av gårde til et møte i departementet. Det gjelder ny nestleder i NRK.

– Det ble ingen kvinnelig NRK-sjef denne gangen heller?

– Vi lette etter den beste. Og slik må det være.

– Du er fortsatt kjæreste med en Høyre-feminist, Julie Brodtkorb?

– Ja, sier han, og denne gangen er det utvilsomt et smil han serverer. – Vi er bare i begynnelsen. Men jeg trenger ikke Julie for å pushe meg når det gjelder kvinnesak.

– Du er feminist?

– Ja, det er en selvfølge for meg, sier han og begynner å fortelle om flotte, sterke søstre, om datteren, om barnebarna, og om barna til Julie. – Julie gir meg alle de oppgavene jeg ikke får av mine egne barn. De synes jeg er for distré…

– Apropos distré, satte ikke du noen kaker inn i ovnen?