En gang rocker, alltid rocker

De formet oss med 60- og 70-tallets rockegrupper. Rå, langhårede, utagerende rockesangere i grupper som Aunt Mary, Junipher Green, The Beatniks, Jonas Fjeld Rock’n Rolf Band. Og de er fremdeles rockere.

De formet oss med 60- og 70-tallets rockegrupper. De var rå, langhårede, utagerende rockesangere. I grupper som Junipher Green, The Beatniks og Jonas Fjeld Rock’n Rolf Band. Møt norske rockere som fremdeles er rockere, bare i en litt mer neddempet versjon.

Tekst: Øyvind Risvik, foto: Stine Østby, Shutterstock
Første gang publisert i VI OVER 60 mai 2013

Svein Finjarn

Svein Finjarn

Svein Finjarn
• Bor i Son.
• «Gudfaren» innen norsk pop- og rockemusikk. I 1961 var han med på å etablere The Beatniks som et av Norges ledende shadowsband. Var senere innom band som The Vanguards, Fresh Air og New Jordal Swingers. I 1982 startet Svein Finjarn opp igjen The Beatnicks, med c. Feiret i 2011 50-årsjubileum som «Beatnik’er».

Så lenge det er moro
Svein Finjarn kalles popens og rockens gudfar i Norge. Han gjorde seg elsket og beryktet i gruppen The Beatniks.

– Jeg har hørt ordet legende om meg selv. Det synes jeg er veldig morsomt, sier han. – Jeg kan stå for det jeg har gjort. Det jeg har tapt, er vennskap i ungdommen. På en måte kan jeg si at jeg ofret ungdommen for rocken. Det har vært mest kolleger i musikkbransjen jeg har vært sammen med. Men hadde jeg fått velge en gang til, hadde jeg valgt samme karriere en gang til.

Svein Finjarn er fremdeles gutten som for alltid vil elske rocke­musikken. – Men er nok en litt falmet rockemusiker. Den største gleden nå er å kunne våkne om morgenen og være i live. I gamle dager visste vi ikke hvor vi fikk ukelønna vår, den ene uka var vi i Bergen, den andre i Moss. Etterpå lurte vi på om det ble honorar i det hele tatt. Millionær er jeg ikke blitt, men jeg har alltid hatt til pålegg på brødet.

Hysterisk rundt oss
The Beatniks vil aldri dø. Nå lever den videre som The Beatnicks.

– Vi er nok femten år på overtid. Mange kommer likevel til meg og sier hvor befriende det var med vår musikk. Det var hysterisk rundt oss. Var jeg så uheldig å stå nær scenekanten, ble jeg dratt ned, skjorta ble revet av meg og strengene på gitaren slitt av. Så hysterisk er det ikke nå, smiler Svein Finjarn.
Det var i 1960 han introduserte The Beatniks. Det var en rå gruppe, sier han.

– Vi var ikke gamle guttene, bare 14 år. Jeg hadde sett The Shadows i Njårdhallen, både første og andre forestilling. Da skjønte jeg at vi måtte bli et shadowsband. Og det var fullt kjør fra første øyeblikk. Hver eneste bydel i Oslo hadde sitt shadows­band, noe vi slet med. Det var nesten en shadowskrig. Jeg kan ikke noter, men lærte grepene på gitaren og tekstene når jeg hørte dem. Mesteparten av låtene vi sang, var det jeg som lagde. Jeg har registrert over hundre låter hos Tono.

Traff The Beatles
– Vi driver på så lenge det er moro. Vi må ut på veien, nesten hver lørdag. Jeg hører ofte kona spørre: «Er du hjemme denne lørdagen, Svein?» «Det er jeg ikke,» er det vanlige svaret. Den dagen publikum ikke vil høre på oss lenger, er det bare å gi opp.
Svein Finjarn vokste opp med en far som spilte trompet og gitar. Det ble mye Eddy Calvert og Louis Armstrong.

– Allerede i 1957 opplevde jeg rockeopptøyene utenfor Sentrum scene i Oslo. Med den opplevelsen i bagasjen dannet jeg bandet Lucky Boy and his Cracy Rockets, hvor Wenche Myhres bror, Reidar, spilte sax. Gruppa varte i tre år, og vi rakk å lage én plate, i fem eksemplarer. Så kom The Beatniks på banen.

På en The Beatniks-turné i Stockholm traff Svein Finjarn The Beatles. Det var veldig stort, sier han, fremdeles med stjerner i øynene.

– Jeg har autografene hjemme. De hadde pause da jeg kom inn i garderoben. Ringo var sur og hadde ikke dagen. Paul var lutter øre og lurte på hvor vi hadde funnet ordet The Beatniks. Han syntes navnet lignet litt for mye på The Beatles. «The Beatniks var nok to år tidligere ute enn dere med det navnet,» svarte jeg.

Hadde kanskje rotet meg bort
Svein Finjarn er glad faren skjønte at det ville gå gærent om han spilte for mye i forhold til å jobbe.

– Han satte meg i læra. I ettertid tenkte jeg det var godt han gjorde det, for ellers hadde jeg kanskje rotet meg bort. Jeg er utlært litograf, er en ivrig fotograf og har lagd mange platecover.

Svein Finjarn er avslappet til å fylle år. – Jeg er på vei inn i tunnelen, men ser fremdeles lyset på ­andre side, bank i bordet. Jeg bruker mye av tida mi på å skru på veteranbiler, og har vært så ivrig at jeg dro til Stockholm bare for å kjøpe et sidespeil. Jeg har hatt over femti biler. Nå er det en Mustang 1965 cabriolet det dreier seg om, som jeg har drevet og restaurert i ti år. Jeg bruker den ikke, jeg synes synd på den og vil ikke søle på setet.

Bent Bredesen

Bent Bredesen

Bent Bredesen
• Bor i Lier.
• Kjent som Brede og Steve Cooling, musiker, komponist, plateprodusent, låtskriver, sanger og gitarist. Med i Jonas Fjeld Band fra 1975 til 1989. Platedebuterte som soloartist i 1981 med albumet Brede.

Rocken holder meg ung
Ikke i sin villeste fantasi trodde han at han ville spille elektrisk gitar etter at han hadde fylt seksti. Bent Bredesen er supergitaristen i drammensgruppen Jonas Fjeld Rock’n Rolf Band.

– Da jeg var ung var en sekstiåring en eldgammel mann. Selv om jeg nå er blitt en godt voksen mann, blir jeg aldri utlært. Jeg blir inspirert av all musikk jeg hører. Jeg er i konstant bevegelse.

Bredesen lengter ikke tilbake til den tiden han spilte i en hel haug med grupper. Han har det mye bedre nå, sier han – selv om det var en fantastisk tid. Bevares!

– Å leve med rocken holder meg ung, det holder meg ungdommelig til sinns. Gitaren er en viktig del av meg. Samtidig er jeg et menneske som er opptatt av mye mer enn rock and roll. Jeg er lærer og jobber med ungdom. Det er et liv, rocken er et helt annet liv.

The Beatles var livsfarlig
Bredesen skiller seg ikke ut fra andre rockere. Han vokste opp med The Beatles. – Det sto en artikkel i lokalavisen Fremtiden hvor leserne ble frarådet å se et TV-program med gruppen. Da måtte jeg se programmet. The Beatles hadde en sound jeg aldri hadde hørt før. Den slo ned i meg som en bombe. Denne musikken var livs­farlig i 60-årene, noe all rockemusikk egentlig var den gang. Det var med pop’en som da punken kom flere tiår etter.

Den første gitaren fikk han av sin far. En Otwin, et merke han aldri har hørt om siden. Faren hadde fått den av en kamerat som igjen spilte banjo, klassisk, jazz og til dans, og var norgesmester i banjo. Normann Olsen het han. Normann var vel egentlig grunnen til at jeg ble interessert i det fantastiske instrumentet gitar.

Rastløs uten gitar
Bent Bredesen har ingen musikalsk utdannelse. Han fant de første gitargrepene i Gitarskolens ABC, en bok han har fremdeles. Han begynte egentlig å spille på et tresverd som han tegnet strenger på. Gitar var en kostbar affære og penger var det smått med.

– Hvis det går for lang tid mellom hver gang jeg tar frem gitaren, blir jeg rastløs. Jeg må jevnlig på scenen, sier Bent Brede­sen.

Meningen med livet? – Jeg tror ikke på en gud i himmelen. Det er tragisk at nesten alle konflikter i verden har med religion å gjøre, det er håpløst. Jeg er opptatt av livets mysterier og trives ute i naturen. Der andre bare ser en fugl, følger jeg etter den og ser hvor den har bygd rede.

– Når jeg er blitt åtti år, spiller jeg helt sikkert gitar frem­deles. Det er jo bare 20 år til. Jeg reiser vel rundt på aldershjem og underholder med rockegitaren min. Eller kanskje jeg kjøper meg en liten restaurant, bare for å kunne ha mitt eget lille sted å spille på.

Freddy Dahl
• Bor i Oslo.
• Også kjent som Fred Avsted. Frontfigur i Junipher Greene, bandet som var blant pionerene innenfor progressiv rock i Norge.

Freddy Dahl. Foto Morten Reiten

Freddy Dahl. Foto Morten Reiten

Rock og ballade
Freddy Dahl, frontmannen i Junipher Green, fastslår at han blir eldre og at han ikke har den samme energien som før.

– Jeg har ikke tid til å være så mye ute i miljøet som før. Det kommer nye krefter til som overtar.

– Alle som lever og har levd et langt liv, er preget av puberteten. Jeg mimrer ikke om The Beatles og sånt lenger. Men husker jo likevel hvordan det var. Jeg lever her og nå og prøver ikke å lengte tilbake til det som var.

– Hva livet egentlig ble til? Helt ærlig, jeg har ikke forventninger til livet i det hele tatt. Jeg har vært mer opptatt av å ta det som det kommer. Danskene har et bra uttrykk: «Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det.» Hvis noen blir forkjøla nå for tiden, så legger de seg til og er veldig syke. Det er ikke bra. Mormor sa, med ironi: «Hvis du er blitt forkjølet, stell pent med den forkjølelsen, så har du den lenge.» Samtidig sier jeg til alle dem som er yngre enn meg og føler seg gamle: «Jeg kan love at det ikke er så skrekkelig som det høres å fylle seksti. Slapp av.»

Ufrivillig rocker
– For en ti års tid siden tenkte jeg at det var fint å vokse opp på 70-tallet. Men så tenkte jeg litt lenger. Det er jo feil, jeg vokste jo opp i tiden før The Beatles. Jeg var åtte år i 1960, og barndommen var på 50-tallet. Min musikalske påvirkning var fra det tiåret.

– Jeg hadde en onkel som var sjømann. Han hadde med seg bluegrass-musikk når han kom hjem fra sjøen. Jeg fikk et ­album med Thelonious Monk av ham. Som var ren instrumental­musikk. Alle saxofonsoloene kunne jeg snart utenat. Jeg syntes Monk var dritbra.

– Jeg har ikke vendt tilbake til denne musikken, bortsett fra at jeg har lært improvisasjonens kunst. Jeg er en ufrivillig rocker med mine elektriske gitarer og er egentlig mest interessert i ballader. Samtidig liker jeg å spille heavygitar, jeg også, sier Freddy Dahl.

Tyvlånte onkels gitar
Han har ingen musikkskolering. Er såkalt autodidakt, selvlært. – Når det var julaften og jubileer, sang og spilte vi mye i familien. Mors tvillingbror spilte gitar og sang, mor tok seg av andrestemmen, og gamle onkel Johan, som ikke kunne synge, han sang med etter noen konjakker. Jeg selv sang tredjestemme, som jeg fant på selv.
Freddy Dahl lærte sine første grep ved å tyvlåne onkel Eriks gitar.

– Jeg var ikke særlig ivrig før jeg var ni år. Da tok jeg mitt ­første gitarkurs. Jeg fant ut at herregud, dette kan jeg jo. Det begynte med visen Hvem kan seile foruten vind. Mor kjøpte en finsk Landola-gitar som jeg spilte masse på. Hun tok meg også med på alle Elvis-filmene. Selv var jeg ikke Elvis-fan før jeg ble eldre.