Vil du gi bort formuen din?
Mange eldre har i dag så god økonomi at de ønsker å gi hele eller deler av formuen sin til barna mens de fortsatt lever. Men når regnes en gave som arv – og hva innebærer det i praksis?
Når eldre ønsker å gi gaver til barna sine, har skillet mellom livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner stor betydning. Er gaven å regne som en dødsdisposisjon, må arvelovens regler følges for at den skal være gyldig. Disse reglene gjelder blant annet for opprettelse av testament og for pliktdelsarv til livsarvinger.
Når det derimot er snakk om livsdisposisjoner, står du som hovedregel fritt. I teorien kan du gi bort hele formuen din, så lenge dette skjer mens du er i live – og du ikke sitter i uskifte. Sitter du i uskifte, kan du for eksempel ikke gi bort fast eiendom.
Du har ingen plikt til å etterlate arv. Du står fritt til å gi bort eiendeler som hus, hytte eller smykker til barn eller andre. Avgjørende for om en gave er en dødsdisposisjon, som må følge arvelovens regler, eller en livsdisposisjon der man står fritt, er om gaven er ment å ha realitet mens giveren fremdeles lever.
For at en gave skal regnes som en livsdisposisjon, må den som hovedregel være oppfylt før giverens død. Den må ha reell betydning for både giver og mottaker mens giveren fortsatt er i live.
Dette vil normalt være tilfellet dersom gaven er gjennomført formelt og faktisk før giveren døde. Ønsker du for eksempel å gi hytta i gave til det barnet som er mest knyttet til hytta, bør blant annet eierskiftet tinglyses.
I enkelte tilfeller vil imidlertid en gave også kunne være en livsdisposisjon selv om gaven først ytes etter at giveren er død. Dette vil være tilfellet dersom gaven bærer preg av en motytelse og gjensidig forpliktelse mens giveren var i live.
Har ditt barn for eksempel pleiet deg i flere år, og du ønsker at barnet skal motta en gave som takk, kan gaven kreves oppfylt av barnet etter din død hvis det var en likevekt mellom gaven og pleien. Dette vil altså ikke være en dødsdisposisjon som må følge arvelovens regler. Gaver som
skal oppfylles først etter giverens død, vil normalt være en dødsdisposisjon.
Et eksempel på en dødsdisposisjon er dersom du etter din død vil gi bilen til det barnet som trenger bilen mest. Også gaver som ytes på dødsleiet, vil som hovedregel være en dødsdisposisjon som må følge arvelovens regler.
Dette gjelder selv om gaven får virkning umiddelbart og giveren fortsatt er i live. For at en gave skal anses gitt på dødsleiet, må det foreligge en reell risiko for at døden vil inntreffe i nær framtid. Giveren må ha vært klar over at døden var nært forestående, og som hovedregel ikke hatt mer enn omtrent seks måneder igjen å leve.
Dersom en gave er å anse som en dødsdisposisjon – og reglene i arveloven ikke er fulgt – kan gaven bli kjent ugyldig. Gaven vil da bli en del av dødsboet som arvingene skal få i henhold til arveloven, eller ev. testament.
Hvis man vil gi en gave, er det derfor avgjørende at den enten får realitet mens man fortsatt lever,
at den gis på dødsleiet, eller at arvelovens krav overholdes.
ARV OG GAVER: Skillet mellom gaver som gis mens du lever, og gaver som blir en del av arven etter deg, omtales som forskjellen mellom livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner. Dette skillet er avgjørende for om arvelovens regler må følges. Gaver som ikke får reell betydning før giveren dør, kan være ugyldige.
