– Vi hadde ikke planlagt døden, og det ble kaos
Erfaringene som etterlatt ble et sjokk, og systemet holdt på å knuse henne med alle gjøremålene, spørsmålene og pliktene som venter når noen dør. Nå ber Kirsten alle snakke om døden mens de fremdeles lever.
Det skulle være de to for alltid. Kirsten Sandberg Natvig falt pladask for den noen år eldre Morten i 1996, og de giftet seg ti år senere. Hun jobbet med bistand, han var biolog og soppekspert.
Paret bodde på en husmannsplass fra 1700-tallet inne i Bærumsmarka, og livet var godt. Så skjedde det tragiske. Uten noe forvarsel døde spreke Morten av et hjerteinfarkt i mars 2021 på jobbtur i Trøndelag, alene. Han hadde akkurat ringt hjem til sin kjære – fornøyd etter å ha funnet mengder av kantareller.
På en kro ble han brått dårlig og falt om. Ambulanse og helikopter kom, og de forsøkte å redde ham i tre kvarter. Men det gikk ikke.
Rett inn i mørket. Dødsfallet skulle bli starten på et mareritt for Kirsten som enke. Etter den akutte sorgen kom et byråkratisk mareritt.
– Vi hadde akkurat feiret 25-års bryllupsdag. Det var så mye gøy vi skulle fylle livet med, men slik ble det ikke, forteller Kirsten hjemme i leiligheten på Majorstuen i Oslo.
Ingen siste vilje
På rekke og rad fikk hun det ene sjokket etter det andre. Ekteparet hadde ikke skrevet testament og hadde aldri snakket om praktiske valg rundt død og begravelse. Slik det ofte er i Norge.
– De færreste er forberedt på gjøremålene, spørsmålene og pliktene som venter når noen dør. Begravelsesbyrået stilte 60 spørsmål. Jeg ante ikke hva han ønsket. Vi hadde vært mest opptatt av å leve, ikke planlegge døden, sier Kirsten.
Morten ble stedt til hvile på en gravlund – noe Kirsten i dag tenker at han ikke hadde ønsket.
Alt ramlet
Så begynte det økonomiske kaoset.
– Banken sletter alt når noen dør. Autogiro, eFaktura, regninger, BankID – alt, forteller hun.
Strøm- og internettavtalene ble også annullert, fordi avtalene sto i Mortens navn.
– Plutselig fikk jeg brev om at strømavtalen var avsluttet, og da jeg ringte og fortalte at jeg måtte beholde avtalen fordi jeg fremdeles bodde i huset og brukte strøm, fikk jeg beskjed fra en dame på kundeservice om at: «Det er veldig dumt av deg å bruke strøm uten avtale, for det blir mye dyrere.» Alt var bare en ond sirkel, sier Kirsten, som aldri hadde fått inkassovarsel før. Hun følte plutselig at hun ble behandlet som en kriminell.
– Og jeg visste jo ikke hva regningene gjaldt – alt var slettet i nettbanken. Det gikk to måneder før jeg fikk full oversikt over dødsboet, forteller hun.
Møtte en mur
Det som overrasket henne mest, var hvor lite systemene er tilpasset mennesker i sjokk.
– Jeg trodde helt ærlig at det ville finnes en slags «begynn her»-knapp for etterlatte. I stedet var alt spredt utover i forskjellige lover, ulike etater, mange portaler og stadig nye innlogginger, sier hun.
For første gang forsto hun hvor brutalt effektiv digitaliseringen kan være når et menneske faller bort.
– Det er ingenting som tar hensyn til at du er i sorg. Alt går automatisk – og det jobber mot deg, ikke for deg.
Da den praktiske delen av å gjøre opp dødsboet startet, fikk hun en ny overraskelse: Hva arveloven sier.
– Jeg visste ingenting. Det er pinlig å si, men jeg ante ikke at når man er gift uten barn, så går 50 prosent av dødsboet – som i et ekteskap tilsvarer 25 prosent av det felles boet – til hans foreldre, eller søsken hvis foreldrene er døde.
Men svigerfamilien hennes valgte å frasi seg sin del, noe hun er evig takknemlig for.
Uheldig system
Fire måneder etter at Morten hadde gått bort, skrev Kirsten en kronikk i Aftenposten om det praktiske kaoset som oppstår etter et dødsfall.
Kommentarfeltet eksploderte.
– Kronikken fikk mange hundre kommentarer fra folk som hadde opplevd det samme og mye verre ting enn meg. Dette viste hvor skjevt systemet er, men ingen etterlatte hadde orket å snakke om dette tidligere, for alt skjer mens man er på sitt mest slitne og nedbrutte.
Kirsten hadde hatt behov for en veileder som fortalte hva hun skulle gjøre, og i hvilken rekkefølge hun skulle gjøre det. Siden den ikke fantes, skrev hun boken «Hva gjør vi når noen dør?», som kom i butikkene i fjor sommer.
Det har blitt en håndbok som samler alt du trenger å vite om begravelse, arv, skifte og praktiske gjøremål mellom to permer.
– Dette handler ikke om død, men om å leve. Ti minutter snakk rundt middagsbordet kunne spart meg for så mye. Det håper jeg andre slipper, sier hun.
Enkelt og greit
Derfor ble det en bok.
– Når du er i sorg, får du ikke alltid med deg muntlig informasjon. Du klarer ikke å google 1000 ulike råd. Du trenger noe fysisk å holde i. Noe du kan slå opp i når hjernen ikke fungerer, påpeker Kirsten.
– Det er hundrevis av ting som trenger på, og 70 lover som krever at du gjør noe. Da hjelper det å kunne bla, ikke søke, fortsetter hun.
Fra leiligheten på Majorstua ser hun utover Oslo. Kirsten har gode venner rundt seg, og har kommet seg videre i livet. Hun har lært.
– Boken jeg har skrevet kan selvsagt ikke redde liv, men jeg håper den kan redde andre fra kaoset jeg havnet i etter Mortens død, sier hun.
