REISEGØY: Innholdsrike turer som tar utgangspunkt i hobbyen og interessen til godt voksne. KLIKK HER!

trude drevland

Trude vil ikke bli sin egen diagnose

KOMMENTAR: – Jeg bestemte meg for at jeg skulle aldri bare bli min egen diagnose, skriver Trude Drevland som fikk kreft i fjor. Hun vil heller finne glede, og være alt det andre hun har i seg.

Vi som leser «Vi over 60» har alle levd en stund. Og mange av oss er da fullt på det rene at livet har hatt mye å by på, og mange av de opplevelsene vi har hatt, mindre eller mer omfattende, skulle vi gjerne vært foruten. 

Når vi er i godlune, kan vi av og til si: Jeg har nok lært en del av denne vanskelige opplevelsen og perioden i livet! 

Men da skal vi være i godlaget. 

Jeg har i mitt lange liv spekulert fælt på hvor mye vi selv kan klare å gjøre. Og jeg har til og med en sjelden gang irritert meg over denne evinnelige Pippi Langstrømpe-mentaliteten: «Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg ganske sikkert».

Men midt i mange av de aller tyngste, tristeste og minst overvinnelige periodene i mitt liv (og de er mange, og de fleste av dere kjenner dem), så har jeg tenkt over hvor uendelig lite positivt jeg har hatt igjen for å grave meg enda mere ned. Og så har denne hjernen min begynt å arbeide. Først på å forsøke å få meg til å vurdere opplevelsene opp mot livet i sin helhet. Og så å tenke igjennom hvor mye de mest depressive periodene har gitt meg av bedre helse, bedre humør og evne til å glede meg bitte litt over at jeg faktisk har livet i behold, om enn ett stusslig sådant. 

Jeg har gjort det til en mental vane å tro at jeg bare kan gjøre noe med min mentale tilstand selv. 

Da jeg måtte bruke K-ordet på meg selv bestemte jeg meg for at jeg skulle aldri bare bli min egen diagnose. Like lite som jeg i tidligere svarte perioder bestemte meg for at jeg måtte plukke frem bit for bit av det som måtte være igjen av lys og positive ting, midt i alt. 

Jeg har tvunget meg selv til å komme meg ut på korte og lengre turer – noen ganger i mørke – for å slippe å møte noen eller at noen skulle se meg. Men så ut i lyset, møte folk, være modig, knalle til med den ene lille positive opplevelsen etter den andre. Og tro meg, kjære dere, folk er så uendelig villige til å gi oss positive opplevelser. Spesielt når de vet hva det koster oss å møte dem, ansikt til ansikt. 

Og akkurat som det jeg opplever nå, midt i K-diagnosen, så virker metoden både på den psykiske helsen, og jeg er overbevist om at den også virker på den fysiske helsen. 

Har vi ikke alle opplevd at små og store gleder raskt begynner å virke positivt? Jeg vil jo ikke drive med noen form for vranglære, men er det ikke lett å tro at når endorfinene begynner å strømme varsomt rundt i kroppen, så må da noe av effekten virke positivt på noe negativt? 

Og ja da, jeg vet at nå begynner jeg å bli irriterende positiv, men vi kan jo alle finne frem til de små og store opplevelsene som kan gi oss et snev av glede. I det minste for at det i mørke stunder skal gi oss håp om at når det verste er over, finnes det lys der ute. 

En dame ble intervjuet av Kreftforeningen, etter å ha gjennomlevd en sterk periode med kreft, og kunne forsikre om at det gikk an å finne glede der ute igjen – tross alt. 

Det er noe sånt jeg forsøker på. Vi styrer hjernen vår på noen områder – og ved hjelp av vilje, styrke og litt lys i tunnelen kan vi komme oss opp og frem – uansett hvor mørkt det må se ut av og til. 

Og jeg vet godt, at for mange av dere er ikke dette noe nytt. Det er bare det at jeg har igjen opplevd at hjernens makt og vår egen velvilje, gang på gang kan få oss til å leve et frydefullt og deilig liv, når den tunge stunden er over, eller kanskje like godt når alt er mørkt. 

Jeg tror jeg prøver å si at vi må hjelpe oss selv (og andre) som best vi kan med positive tanker og handlinger, når vi har det tungt! 

Jeg blir så lei meg når jeg opplever at personer som blir alvorlig syke – bare blir diagnosen sin – i stedet for alt det andre vi har i oss! 

Men jeg sa ikke et ord om at noe av dette er enkelt! 

Uansett! 

Ha et vidunderlig 2024. Og om det ikke starter godt, så blir det bedre der fremme!