Trollfjellene i Nordland

Nordland har en storslått kystlinje på omkring fjorten tusen kilometer. Det er ikke rart at folk har skapt historier og eventyr i slike omgivelser.

Tekst og foto: Trond J. Hansen
Første gang publisert i VI OVER 60 august 2014

Helgeland med sin langstrakte kyst og utallige øyer, Lofoten med sine idylliske småplasser og dramatiske natur. Ingen annen landsdel kan by på en slik variert og storslagen natur som Nord-Norge. Fjorder, skjærgård og åpne, ville havstrekninger. Flate holmer og skjær, øde strender og ville fjell som strekker seg mot himmelen, isbreer som stuper rett ned i havet. Lenge før det kom bilveier, tog og fly har befolkningen tatt seg frem langs kysten. Til handels­stedene, til kirken, til naboen. Til fiske i Lofoten, til Bergen med tørrfisk eller bare ut på fjorden for å dra «kokfesk». Uansett hvor de skulle så var sjøen veien. Eller som nordlendingen med et smil sier: «Ka skulle vi gjort uten havet, skulle vi ha bært båtan?»

De syv søstre sitter sammen og ser utover Sandnessjøen og omegn. De vakre fjellene er med i eventyret om de nordnorske fjellene.

Fjell som seilingsmerker
De spesielle fjellformasjonene langs Helgelandskysten er gitt liv av nordnorsk fantasi, det er skapt eventyr av stort format. Det er mannfolkeventyr, skapt av menn som satt i båtene på ukelange reiser og stadig opplevde hvordan fjellkonturene forand­ret seg og fikk liv, som om det var fjellene selv som var i bevegelse.

En grunn til at sagnene er så godt bevart, kan være at det var lettere å navigere etter fjellene når det var knyttet fortellinger til dem. De fungerte som seilingsmerker.

Det er dramatiske historier om fagre møyer, kjemper og krigere – om elskov og hat, troskap og troløshet, offer og begjær, stolthet og overmot. Som regel finnes det flere varianter av samme sagn, og sagnkretsene binder sammen en meget lang kyststrekning. Noe lignende har vi ikke i innlandet.

De spesielle fjellene skaper en trolsk stemning. En stemning som kan sette fantasien i sving. Kanskje kan du skape dine egne eventyr og fantasier.

I dag har vi mindre tid til å fabulere, og moderne hjelpemidler til hjelp for navigering. Likevel er det spennende å følge de gamle sagnene, se etter fjellene, tenke på historiene og kanskje lage sine egne eventyr, enten vi ferdes i egen båt eller er på tur med Hurtigruten.

Torghatten ved Brønnøysund er viden kjent for hullet i fjellet. Det er også et kjent seilingsmerke.

TROLLFJELLENE
Lekamøya står som en liten tinde på øya Leka på grensen mellom Nordland og Nord-Trøndelag. Ses når en reiser langs Lekafjorden.
Torghatten med det markerte hullet er et kjent seilingsmerke sør for Brønnøysund.
De syv søstre sitter og ser utover Sandnessjøen og omegn.
Landegode er en øy rett utenfor Bodø.
Rødøyløva ligger i Rødøy, like ved Polarsirkelen.
Hestmannen står på øya Hestmona, rett sør for Polarsirkelen.
Vågakallen vokter sine rikdommer ved Henningsvær i Lofoten og kan ses fra hele Vestfjorden.
Raftsundet og Trollfjorden ligger like ved Svolvær i Lofoten.
Svolværgeita sees fra Svolvær i Lofoten.
Suliskongen/Sulitjelmakongen troner høyt inne ved svenskegrensen ved Sulitjelma.

Vi kan også oppleve fjellene fra bilvinduet. Uansett fremkomstmiddel er Nordlandskysten et eventyr. Mange av historievariantene er lange og innfløkte. Vi bringer en kortversjon av noen av dem.

Vilt og vakkert
Langt nord i Hålogaland satt to gubber på hver sin side av Vestfjorden og stirret olmt mot hverandre – begge ville være størst. Ulike var de også i sinne­lag. Den ene var fjellbu – den andre sjømann.

Ved Henningsvær i vest satt Vågakallen i sin høye stol, tusen meter over havet. Hele Lofotens tindeverden og Vestfjorden med millioner av torsk var hans rike. I årtusener hadde han skuet over fjellheimen og havet, trosset storm, havdønn og Tors hammer – og han tok det han hadde lyst på.

På andre siden av Vestfjorden satt Landego­møya og gløttet lengselsfullt over mot Vågakallen. Han var hennes hemmelige elsker og hadde satt barn på henne, til tross for at hun på sett og vis var forlovet med Blåmannen øst for Fauske. Landego­møya var fortapt i Vågakallen. Om morgenen så hun purpurkåpen hans og om kvelden skinte solen i gullkronen på hodet.

Vågakallen hadde en sønn. Han het Hestmannen fordi han alltid satt til hest. I krangel med far sin stakk han hjemmefra og bosatte seg i Svolværfjellet sammen med Svolværgeita. Han vokste snart far sin over hodet, og det var ikke tilrådelig å komme nær Hestmannen når han slo seg løs i sin villskap.

Vågakallen ved Henningsvær (her fra Vestfjorden) er med i de fleste av eventyrene om de nordlandske fjellene. I tillegg heter det seg at skårungene, førstereisguttene, alltid må hilse på Vågakallen når de seiler forbi. Om ikke blir det dårlig fiskelykke.

I øst satt Suliskongen og voktet sitt rike. Han var konge over de mektige fjellviddene og villmarken ved grensefjellene mot Sverige. Av og til lo han i skjegget for ingen andre enn han visste at fjellene under foten hans gjemte umåtelige rikdommer av kobber og andre metaller.

De to gubbene Vågakallen og Suliskongen var enig om én ting: Ungdommen var ikke lenger til å styre. Suliskongen hadde syv døtre som daglig gjorde livet surt for ham. Til slutt så han ingen annen råd enn å sette dem ut på Landegode med Landegomøya som guvernante. Han fikk også leid en særdeles tekkelig barnepike sørfra til å ta vare på de viltre jentene, Lekamøya.

Den karakteristiske Rødøyløva ligger på Rødøy, ved Polarsirkelen. Hurtigruten passerer tett ved.

På Landegode levde de syv døtrene godt og rolig i solglansen, og om vinternettene spilte nordlyset over idyllen. Men en natt i mai satt Hestmannen i fjellet sitt ved Svolvær og glodde over Vestfjorden. Der så han Lekamøya og De syv søstrene badet i småbølgene under den lyse vårhimmelen.

Villskapen stakk frem i Hestmannen. Han steg til hest i full rustning, slengte kappen over skuld­rene og red i galopp de femten milene over Vestfjorden. Hjelmbusken vaiet i vinden der han jaget sørover, og morilden i sjøen flammet som gnister fra hestehovene. Enda verre flammet øynene til Hestmannen, men Lekamøya oppdaget trollskapen som kom farende. Hun samlet de syv søstrene om seg, og hele flokken tok veien sørover – i villeste jag. Rødøyløva lå på vakt på sin plass og lyttet i anspent undring over slik en larm og brus nordover i leia.

Men da Suliskongens syv døtre fikk områdd seg, fant de det både narraktig og dumt å rømme. Hestmannen var da en særdeles mandig og stram kavaler! De kastet sine kapper som falt ned og dannet Dønna. Så stilte de seg på rekke og rad og gjorde seg så innbydende de kunne: Først den yngste og slankeste – Botnkrona, så Grytfoten, Skjeringen, Tvillingene, deretter Kvasstinden og lengst i sør den eldste, Breitinden. Breitinden hadde sågar en «lausunge» på nakken, men eventyrlysten lyste i øynene på alle syv.

Fjellene langs kysten av Nordland er majestetiske og karakteristiske. De ble brukt som seilingsmerker langs leia. Her ser vi karakteristiske Hamarøyskaftet i Steigen.

De syv søstrene kunne ha spart seg strevet. Hestmannen hadde intet øye for dem, det var Lekamøya han ville ha. Hun fortsatte flukten videre sørover og på Tjøtta kastet hun fra seg bakstefjøla, kjevlet og spøet. Så hastet hun videre med syvmilssteg. Da Hestmannen forsto at han ikke kunne nå Lekamøya løp raseriet av med ham. Han spente buen og sendte en pil etter henne. I fjellene ved Brønnøy satt en annen jutul og moret seg kongelig over forestillingen. Men da ha så pilen komme kastet han hatten ut i dens bane. Pilen for tvers gjennom hatten, som sank i havet. Der ligger den den dag i dag, Torg­hatten, med hullet tvers igjennom.

Raftsundet ligger ved Svolvær i Lofoten. Den kjente Trollfjorden ligger i Raftsundet.

Lekamøya smatt over grensen til Nord-Trøndelag og var reddet. Vårnatta er kort i Nordland og i samme øyeblikk rant solen over kystranden. Alle trollene ble til stein der de sto og slik vil de stå til jorden går under: Lekamøya på Leka, Torghatten ved Brønnøysund, De syv søstre på Alsten ved Sandnessjøen, Hestmannen i Lurøy – rett på Polarsirkelen, Rødøyløva ved Rødøy, Landegode ved Bodø, Suliskongen ved grensen til Sverige – og Vågakallen, høyt i sin stol over Vestfjorden.

Trollfjorden og Svolværgeita
For flere tusen år siden var Trollfjorden en innsjø og den ble kalt Trollsjøen.

En sommer med godt sildefiske i Vesterålen dro Vågakallen for å delta i fisket. Kuene hans fikk gå omkring som de ville mens han var borte. Det ble til at kuene havnet på beite rundt Trollsjøen. Men dette beitet var forbeholdt kuene til den enøyde Hinnøyrisen. En natt da datteren til Hinnøytrollet var ute for å melke så hun fremmede kuer. Hun hoppet over Raftsundet og satte i et brøl, viftet med armene og jaget dem vestover. Men da det samme gjentok seg flere netter sprang hun hjem og beklaget seg til faren. Hinnøytrollet ble sint, tok med seg noen kampesteiner og dro for å få slutt på uvesenet. Han slo steinene sammen så gnistene sprutet og ekkoet rullet som torden mellom fjellene. Kuene tok til beins vestover.

Det gikk en ukes tid uten at kuene fra Vågan viste seg ved Trollsjøen. Men en natt kom jenta springende hjemover og ropte at kuene til Vågakallen var der igjen.

Trollfjorden er et av de mest populære innslag for passasjerer på Hurtigruten. I sommerhalvåret går Hurtigruten innom den kjente og trange fjorden på sørgående.

Trollet ble så arg at han tok med seg øksa og la i vei imot Trollsjøen. Men da han nærmet seg Raftsundet snublet han i en åskam og falt så lang han var. I fallet kylte han øksa i fjellet mellom Raftsundet og Trollsjøen med slik kraft at eggen gikk langt under havflaten. Da han fikk reist seg opp dro han øksa løs, og vannet i Trollsjøen sank til havnivå. Trollsjøen var blitt til en liten fjordarm og ble omdøpt til Trollfjorden.

De vettskremte kuene hadde forlengst forsvunnet da gubben fikk summet seg. Det eneste han fant var en geit som var blitt drept av steinspruten. I sinne slengte han den døde geita innover fjellene. Den falt ned nord for Svolvær og er forlengst blitt til stein. I dag kaller vi den Svolværgeita.