– Trening og frisk luft er sterkt overvurdert

Hva er dine tanker om å bli eldre i Norge?
– Vi har det godt i Norge, men sykehjem og gamlehjem ser jeg mørkt på. Det vet jeg at er trist, for jeg har besøkt alle mine gode venner oppigjennom. Og det skremmer meg at regjeringen vil forby private sykehjem. De vil ta fra oss alt av valgfrihet. Folk må få velge. Jeg vil ikke bli valgt for! Mannen min og jeg har nettopp solgt huset og flyttet i leilighet. Her håper vi at vi kan bli lenge. Jeg kommer ikke til å orke å bo på flermannsrom og bli tvunget ned i en spisesal. Jeg vil være i fred. Så hva jeg gjør den dagen jeg må dette, gjenstår å se. Mulig jeg rømmer, eller gjør det som verre er. Det velger jeg selv! Anne B. og jeg har en plan. Men jeg er ydmyk for at alt kan skje, før det. Sykdom rammer som lyn. Jeg tar ingenting for gitt, sier hun engasjert. 

Hvor gammel vil du bli?
– Jeg vil gjerne bli 91 år. Noe sånt. Men familiehistorikken min taler ikke for meg. Barnebarna er redde for at det skal skje noe med meg. De sier: «Men Nunne, du er jo ikke gammel, for du har ikke et eneste grått hår. Og du kan hoppe på trampoline. De tester meg på trampolinen. Jeg må hoppe hver gang jeg er på besøk. Den dagen jeg ikke kan hoppe lenger, da er jeg gammel. Min svigermor sa noe klokt da hun holdt tale på sin 85 årsdag. «Jeg skulle ønske jeg hadde visst hvor ung jeg var da jeg var 65». Det har jeg tatt med meg. Jeg er fortsatt ung!

I tillegg til å være svært dedikert til forfatterskapet sitt, bruker hun tiden hun har til overs sammen med familien. Hun er mamma til sønnene Fredrik og Christian, og «Nunne» til fire barnebarn.

– Jeg har egentlig aldri følt meg ung. Eller jo, jeg føler meg jo ganske så ung nå. Det er fordi så mye er på plass i livet. Jeg var på mitt eldste da jeg var 25. Jeg hadde to små sønner, vi hadde fryktelig dårlig råd og min mor hadde fått lungekreft og skulle dø innen seks måneder, hadde vi fått beskjed om. Da var jeg gammel. Gammel og trist og redd og full av angst. Å følge henne i døden, være hos henne hver dag, mens barna måtte passes av naboer og venner, det var helt fryktelig. Jeg sørget dypt over min skjønne unge mor i over tretti år. Jeg hadde nok trengt litt hjelp da, for jeg skulle hanskes med en sørgende og ikke særlig lett far også. Så jeg tok alt det med gamle foreldre på forskudd, forteller hun. 

Da Unnis far døde, var hun bare 36 år gammel. Med ett var hun blitt familiens overhode. – Men jeg har aldri vært hos psykolog. Det er ikke noe å skryte av, altså. Men jeg har en lillesøster, Tone (63), og vi har alltid hatt et dypt og nært forhold og kunnet snakke om alt. Så vi to har redet ut mye sammen gjennom årene. Så er jeg så heldig å ha en nydelig ektemann. Vi traff hverandre da vi var 17 og 18. Herregud, det er jo snart femti år siden det. Det betyr jo at jeg faktisk må være litt gammel det. 

Er det noe som er vanskelig for deg å snakke om når det gjelder det å bli eldre?
– Ikke egentlig. Bare at jeg må bruke langermet kjoler så ikke grevinnehenget løper løpsk. Og at jeg hater apper. Der har jeg skikkelig problemer. Jeg klarer knapt nettbank. Kan ikke ta trikken lenger fordi de ikke godtar kort eller penger. Klarer ikke parkeringsapper og får bøter i fleng. Er dårlig til å lukeparkere og rygge. Men jeg er god til å kjøre bil på rette veier. Lukeparkering har jeg faktisk aldri klart, så det henger ikke sammen med alder. Men Altinn og diverse andre innloggingshelveter dreper meg. Jeg er helt hjelpeløs i digitalsamfunnet. Og jeg vil ikke lære det. Vil ikke! Der må jeg ha hjelp!

Er det noe du ville gjort annerledes i livet?
– Nei, hva skal jeg si. Som farmor, eller «Nunne», som vi sier, ser jeg jo hvor mye mer tålmodig jeg er med barnebarna, som er fra 12–7 år, enn jeg var i forhold til mine egne sønner. Jeg valgte å være hjemmeværende, fordi jeg den gangen ikke syntes barnehage var så bra. Jeg tror små barn trenger ro. Barnehager er noe annet i dag, tror jeg, men fortsatt synes jeg små barn er for mye borte fra hjemmet. Som gryende forfatter prøvde jeg å få litt skrivetid, ikke lett. Vi hadde veldig dårlig råd, så jeg måtte ha tre dagbarn, i tillegg til mine to, og jeg serverte på Leangkollen på kveldene og jobbet i bokhandel i Sandvika på lørdagene. Det var et slit. Mannen min var nyutdannet optiker og jobbet fullt, så det var travelt. Men den tålmodigheten, å lese mye for barna, å sitte på gulvet og leke med dem, den hadde jeg ikke som ung mor. Når det er sagt løp jo guttene ut og inn og lekte med andre barn «i gata», for boligområder var ikke støvsugd for barn på den tiden, slik de er nå. 

På hvilken måte vil du si at familie er viktig for deg nå, når du er godt voksen?
– Jeg har en nydelig familie. Kunne ikke vært heldigere med mine to fine sønner. Den ene er eiendomsmegler, den andre flykaptein i Norwegian. Og så har jeg to nydelige svigerdøtre. Den ene har opplevd mye vondt, og hun mistet både broren og faren sin i fjor. Det var hjerteskjærende og har også tatt energi fra meg, for vi har et så tett forhold. Jeg prøver å backe henne alt jeg kan, men vet jo selv hvor ensom sorg kan være – og hvor fryktelig lang tid den tar. Hedvig Montgomery, psykologen har så klokt sagt «Sorg må sørges langsomt, og ikke alene». Det er en så stor jobb å komme gjennom tap. Men så gjelder det å klare å se gledene og tørre å være glad igjen, uten dårlig samvittighet, fortelle hun. 

– Barnebarna mine er et eget gledesteater. Jeg har tre gutter og en jente. Tenk, min eneste kvinnelige etterkommer, lille Tiril, ble født den 3. april, på min 58-årsdag. For en bursdagsgave. Jeg er en leken farmor. De har overnattet veldig mye hos Nunne og Faffaf. Vi har lekt oss igjennom dagene, tegnet og herjet vilt, hoppet i sengene, spist for mye godteri. Det er mye herjing og rot. Huset ser bomba ut etter besøk. Og det har hendt at jeg har måttet sove meg opp noen dager. Men når jeg skriver må jeg ha helt ro. Da isolerer jeg meg. Men jeg tenker at de minnene barn får med seg fra et besteforeldrehjem er fantastiske å ha med seg videre. 

– Jeg kan fortsatt kjenne vaniljelukten av min deilige mormor. Hun var så pen, og stor, hadde lyst hår som var satt opp i en flette rundt hodet. Og det fanget! Da jeg besøkte mormor og morfar i Stavanger som liten elsket jeg å leke gammel dame inne på badet deres. På baderommet deres var det et fluffy lysegrønt teppe og ditto do-trekk. Duften av Lux-såpen som lå på vasken med de snirklete kranene fylte rommet. Jeg kan når som helst fremkalle den lukta. Jeg lånte mormors hatt og veske og det baderommet var leiligheten min. Og jeg drømte om å bli en gammel dame. Det var det flotteste jeg kunne tenke meg. Å bli gammel. De minnene skal jeg ta med meg når jeg blir ensom. For det blir vi vel alle, helt til slutt. Og jeg håper at mine barnebarn kan tenke på meg med glede når de blir gamle. De må huske de fine julene Nunne stelte i stand, med all pynten, gavene og lysene. Når de en dag ligger i en sykeseng og ser ut gjennom et mørkt vindu en jul og snøen danser i gatelyset, da håper jeg de får øye på et ekstra bustete snøfnugg og husker alt det gøye. For det bustete snøfnugget er meg! 

Hva tror du er det viktigste du lærer dine barnebarn i dag fra ditt levde liv?
– Det viktigste jeg prøver å lære mine barnebarn er at livet av og til, ja kanskje ganske ofte skal gjøre vondt. Ubehag og mistrivsel er dessverre en stor del av livet. Jeg var alltid redd på barneskolen. Jeg ble holdt utenfor og mobbet. Den smerten har jeg med meg resten av livet. Alle vil helst ha det bra og være glade. Det skal vi også, men vi må tåle vårt eget mørke. Og vi må gjøre vårt beste. Da jeg var seksten jobbet jeg som hjemmehjelp og var vaskehjelp på Bærum sykehus ved siden av skolen. Jeg skurte og skurte og fikk et kompliment av en gammel sykepleier som jeg aldri har glemt. «Du gjør alltid litt mer enn du må du, Unni. Du kommer til å nå langt». Det har jeg tatt med meg og det har jo gått bra. Og ja, jeg skurte nok litt ekstra. Det sier jeg også til barnebarna, gjør leksene litt bedre enn du må. Bare gjør det, så har du fri etterpå. Litt og litt, hver dag blir bra. Og så sier jeg til dem at det er deilig å bli voksen, at barndommen ikke nødvendigvis er det beste. Voksen er bra! Gammel er bedre! Om man er frisk. Om man klarer seg opp gjennom. 

Hva lærer du av dine yngre familiemedlemmer/venner?
– For å være helt ærlig, ikke så mye. Jeg vet det meste. Husk, jeg skriver. Når du skriver, må du «være» mennesker i alle aldre. Jeg klarer godt å sette meg inn i en syvårings verden og en tenårings. Eller, tenåringer lever jo andre liv i dag, sitter med hodet i mobilen og på nett. Det er litt synd. Det har gått for langt. Og ingen treffer hverandre i levende live lenger, men må lete etter kjæreste på Tinder. Samfunnet har blitt kaldere. Jeg er litt lei meg på de unges vegne. Men sånn er det jo, nye tider kommer med hver generasjon.