Tankefulle minner om en bekymringsløs barndom på Melbu

Jeg blir nok ofte noe mer tankefull enn godt er. Og nå tar jeg dere med, enten dere vil eller ikke, til barndommen på Melbu i Vesterålen. Det slår meg oftere og oftere hvor bekymringsløs den egentlig var. 

 Der det lengste vi kom i fremkomstmiddel var om vi fikk en nyoppussa sykkel etter ho mamma, og den verste «jævelskapen» vi kunne finne på var om vi heiv oss opp på et stykke drivis i havna på Melbu, med en tilfeldig plankebit som ror, og måtte hentes midtfjords av han Randulf. Og da var det ikke mye igjen av isflaket! 

Eller som da mine foreldre, som de ofte gjorde, inviterte sine venner til stor påskefest, med god mat og godt drikke – og det begynte å snø kraftig. Før selskapet var over, oppdaget vi at det ikke var mulig for de elleve menneskene å komme seg ut utgangsdøren hjemme, og heller ikke videre til fots. Og da, som alltid, selv om klokken var to om natten, ringte vi Randulf, den allestedsnærværende, som ikke bare hadde båt, men også snøplog på gravemaskinen. Og han sto opp og kom – og alle glemte at jeg fortsatt ikke hadde blitt kommandert til sengs. For her var det viktigere ting, nemlig at gjestene måtte komme seg hjem. Og det gjorde de, og jeg synes jeg hadde opplevd det meste, ti år gammel! 

Eller som tiden på folkeskolen i syv år og videre på realskolen i tre år, var jo en tid preget av hersketeknikker mellom jentene og mye «blinde» gutter som bare gikk etter jenters frimodighet og mot, enten det gjaldt å være kjæreste eller hvem de skulle danse med i gymsalen på klassefestene. Og noen av oss, inkludert undertegnede, var praktfulle veggpryder på konstant basis. 

Elvis kom – livet var herlig, og Gary Grant og Doris Day hang på rommet mitt. Minneboken ble ivrig tatt med rundt, og smerten var stor og vedvarende når de mest populære i klassen hadde skrevet mye pent til Toril, Anna og Ingrid, mens til meg var det noe om «gresset bak do». Og DEN smerten var stor – trodde jeg. 

Eller som da jeg ikke fikk den flerfargede, stripete langbuksen, som ALLE andre på skolen hadde. Med begrunnelse at man gikk ikke med bukser på skolen – da gikk man med skjørt. Jeg hadde grått foldeskjørt, med påsydde knapper foran og bak, på innsiden av linningen – slik at de gammeldagse strømpestrikkene som var festet over skuldrene kunne senke skjørtet i takt med at jeg vokste, så hadde jeg det lengre. DET var smerte det – trodde jeg. 

Og likevel, mange og femti år senere har dagen i dag bestått i igjen å tenke tilbake på de fantastiske, sorgløse årene. Hvor spaserturer i fjære, klatring på kaien, fisking av småmort med bøyde knappenåler, hopping av paradis, hvor flyveren kom som noe nytt og eksotisk, det rosa kjolestoffet fra min eldste bror Erik, som kom fra militæret, aketurene med en gammel stor trekjelke med plass til sju, helt ned til hovedgaten fra toppen av en fjellskrent. Det var glede og fellesskap det, og dette og så mye mer, er blitt til de gode minnene. Minnene fra en herlig, bekymringsløs tid på et lite, vakkert sted mellom høye fjell og vakre fjorder, langt der oppe i nord, oppleves så inderlig bekymringsløse og ukompliserte her jeg sitter i dag. 

Det er vel slik det er at vi innimellom tar en oppsummering av om vi har brukt livet godt, om alt vi kunne ha gjort annerledes, om vi egentlig har husket på hvor heldige vi har vært som har fått så mye tid å benytte. Har vi forstått at hver time, hvert minutt vi har til rådighet er en verdifull ressurs? Har vi forstått hvor godt vi hadde det? 

Og det er mulig dere nå synes at jeg har dyppet tankene ned i nostalgiens krukke – noe som jeg burde forstå er helt uinteressant for dere – og da ber jeg om tilgivelse. 

Men dere forstår det kanskje bedre når jeg forteller at i morgen skal jeg få vite om kreftbehandlingen har virket, eller om disse flotte fagfolkene må ta fatt i andre behandlingsmetoder, for å se om jeg kanskje kan få noen minutter, timer, dager – kanskje år til i dette herlige livet! 

Ha en fortreffelig høst mine venner!