Skilsmissen som aldri slapp taket
FRA ADVOKATKONTORET. Det var mange år siden skilsmissen, men de var fortsatt bitre fiender. Og det gikk utover sønnen. For faren ville ikke hjelpe sønnen inn på eiendomsmarkedet fordi hans fraskilte kone ikke hadde mulighet til å gjøre det samme.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
Det er vanskelig for unge mennesker å komme inn på boligmarkedet og jeg får ofte spørsmål fra foreldre og besteforeldre som ønsker å bistå med lån eller forskudd på arv. All historikk viser at det har vært svært økonomisk gunstig for de som har klart å komme seg inn og har fått kjøpt sin egen bolig, jo før jo bedre.
De av oss som har barn, vil som regel at de verdiene vi etterlater oss skal tilfalle barna når vi faller fra. De fleste lever så lenge at barna er «gamle» og veletablerte når de arver. Da er kanskje ikke behovet for arv like stort som det var da barna var i etableringsfasen. Mange foreldre trekker seg derfor langt for å forskuttere en del av arven på et tidligere tidspunkt, slik at barna kan få noe egenkapital og komme seg raskere inn på boligmarkedet.
En helt annen problemstilling jeg ser ofte – og som i utgangspunktet ikke har noe å gjøre med spørsmålet over – er at en opprivende skilsmissekrangel kan sette dype spor som man kanskje aldri kommer over. Skilsmissekrangelen kan gå hardt ut over barna, men den kan virkelig også ødelegge mye for de to ektefellene i lang tid etter bruddet. I en sak jeg nylig hadde ble de to problemstillingene kombinert på en måte jeg ikke har sett tidligere.
Saken var som følger: Jeg ble kontaktet av et ungt par i etableringsfasen. De skulle kjøpe sin første bolig og flytte sammen som ugifte samboere. Det var ryddige og fornuftige unge mennesker. I sitt ganske stramme budsjett hadde de blant annet satt av penger til å få hjelp med å opprette samboerkontrakt og et testament. De fortalte at de begge hadde studielån, begge hadde fått fast jobb og sine første lønnsutbetalinger. De hadde vært i banken og fått hvert sitt lånetilsagn. De hadde fått finansieringsbevis og var aktivt på jakt etter bolig. Det hele ble muliggjort ved at jentas foreldre hadde stilt opp med forskudd på arv til henne på 500.000 kroner.
Han hadde også spurt sine foreldre, men der hadde det bare blitt krangel og vondt. Hans foreldre var skilt for lenge siden. Det hadde vært en opprivende skilsmisse og de var fremdeles bitre fiender. Sønnen hadde strevd med dette gjennom hele oppveksten. Da han var liten bodde han delvis hos begge foreldrene, og hadde fortsatt kontakt med begge. Moren hadde ganske begrenset økonomi, nytt ekteskap og nye barn, og han forsto at det var vanskelig for henne å bidra økonomisk.
Faren var fremdeles singel, hadde ikke etablert seg på nytt, og hadde ikke fått flere barn. Faren hadde ganske god økonomi. Faren kunne hjulpet sønnen inn på eiendomsmarkedet hvis han ville. Sønnen var hans eneste arving og skal – når den tid kommer – arve alt faren etterlater seg. Men faren stilte som vilkår for å bidra med forskudd på arv til sønnen at moren gjorde det samme. Når moren ikke kunne/ville, ville ikke han heller. Rett skulle være rett mente faren – sønnen var felles, og de måtte bidra like mye økonomisk.
