Ingen kjærlighet: Skal jeg gå eller skal jeg bli?

Jeg lever i et kjærlighetsløst forhold. Det har vært slik nesten hele tiden vi har vært sammen. Vi holdt tidligere sammen på grunn av barna. Nå er de ute av redet og vi har lite som binder oss sammen. Vi er ikke kjærester. Vi flørter ikke. Vi tar ikke på hverandre og vi har ikke sex. Det er mer som en praktisk bofellesskap enn det jeg forbinder med et vellykket ekteskap.

Vi har alltid vært utrolig forskjellige. Jeg er mest opptatt av kultur. Jeg leser, går i teateret og på konserter, mens han er mest opptatt med å se sport på tv og mekke med bilene sine når han er hjemme. 

Siden barna var i ungdomsskolealder har han jobbet langt unna der vi har bodd, slik at vi har mye tid hver for oss. Stort sett er han borte hele uka, mens vi har helgene sammen. Vi er også da stadig mindre sammen. Tidligere hendte det jeg fikk ham med på en konsert eller en reise med kulturelt tilsnitt. Nå reiser han heller med venner på fotballtur til England, og jeg reiser med venninner.

I det siste har jeg møtt en mann som har vært hyggelig selskap når jeg har oppsøkt kulturopplevelser. Han er åpen og fordomsfri og evner å gå dypt i sine analyser slik at jeg får flere synsvinkler og ny innsikt. Da jeg møtte ham første gang var han ikke aktuell som noe annet enn venn. Etter alle de gode samtalene og opplevelsene vi har hatt, har jeg begynt å få dypere følelser for ham. Jeg kjenner til og med på et ønske om å være sensuell sammen med ham, og det virker som om lysten er der hos ham også. Slike lyster har jeg ikke hatt på årevis. Vi har ikke prøvd enda. Jeg holder ham på en armlengdes avstand, men at jeg ønsker meg et seksualliv igjen kjennes stort.

Følelsene er så sterke at jeg vurderer å skille meg fra min ektemann. Nå er det dessuten ikke lenge til han pensjonerer seg, og jeg ser ikke helt for meg å leve under samme tak som ham på heltid. Etter at våre to døtre har flyttet føler jeg en tomhet i ekteskapet og et behov for å bli sett, begjært og elsket. Er jeg egoistisk som tenker slik?

Inger

SVAR: Du beskriver et parforhold i oppløsning og et annet parforhold som er i ferd med å etableres. Det virker som om du allerede har bestemt deg for å satse på nytt. Kanskje du ikke engang behøver å satse. Kanskje ekteskapet glir over av seg selv, i mangel på næring og fellesskap om dere ikke aktivt søker hjelp.

Du beskriver livet med mannen din som at kjærligheten og sexen er fraværende, og at dere glir stadig lenger fra hverandre. Er det sjanser for at det forandrer seg? Hva må i så fall forandre seg? Og hvor mye har dere prøvd å finne tilbake til hverandre og få det bedre? Har dere for eksempel prøvd å få hjelp hos en sexolog eller en parterapeut?

Med felles barn ute av redet er det mange som sliter med å finne meningen med parforholdet. En slik tilstand betegnes ofte som «tomt rede-syndrom». Syndromet forsterkes ofte når foreldrerollen har vært svært viktig for din aktivitet og identitet.

Hvem er det du er egoistisk ovenfor om du skilles? Er det barna deres? Er det mannen din som du har svært lite til felles med? Eller er det deg selv, siden du kanskje vurderer ekteskapspakten – sammen i gode og onde dager – som viktig, og ser på skilsmisse som nederlag?

Barna som har blitt voksne er neppe tungtveiende nok grunn til å bli i et forhold der du ikke er lykkelig. Men du skylder kanskje mannen din at du stiller deg spørsmål om du kan bli bedre til å leve med det du savner når du er sammen med ham, slik at ekteskapet ikke føles like ensomt? Eller kan dere komme nærmere hverandre når han flytter hjem for godt? Mange pendlere forteller at de nesten starter forholdet på nytt hver gang de kommer hjem, og at de sliter med å nå under huden på partneren.

Svært mange, særlig kvinner, forteller at de trenger et slags åndelig fellesskap med partneren sin for at de skal klare å åpne opp og gi seg hen. Jeg skjønner derfor frustrasjonen over nærheten du og mannen din ikke har, men som du finner hos den nye vennen din.