Sissel Gran vil kjempe mot nedvurderingen av eldre

– Noe av det verste er at når vi når en viss alder, så blir vi betraktet som en ensartet, grå hop. Men inni er vi jo minst like ulike som da vi var yngre. 

– Hvorfor skrev du en bok om aldring?

– Ja, det lurer jeg iblant på selv også. Egentlig var jeg i gang med en annen bok, den om begjær, som kom ut i fjor. Men så er det noe med den livsfasen jeg er i nå. Kanskje handler det om at jeg vil være litt mer forberedt på alderdommen? 

Et ankelovertråkk førte i alle fall til en forandring: Trening.

– Det var et løfte til meg selv, så nå går jeg altså på treningssenter og har fått meg personlig trener, en ung mann på 23 år. Han skjente på meg her om dagen etter at jeg hadde kalt meg selv et gammelt skrog: «Du skal ikke kritisere deg selv, for din indre kriger kan høre deg.» Det var klokt sagt. 

I begynnelsen av boken beskriver hun hvordan hun nølende måtte begynne å forholde seg til sin egen aldringsprosess. Speilbildet som buttet mot følelsen av fortsatt å være yngre – på innsiden. Det verste er at du på en måte blir usynlig. Du forsvinner, du teller ikke lenger med.

Hun forteller om en opplevelse hun hadde, da hun gikk rusletur i Oslo sentrum sammen med ektemannen Ola. De spaserte langs den fasjonable havnepromenaden Sørenga.

– Vi følte oss som to gamle, gråhårete troll som ikke passet inn. Det var skremmende. Vi må ta gatene tilbake, slik eldre i sørligere byer gjør helt naturlig. Min søster, som delvis bor i Spania, føler seg ikke gammel og uønsket der. Hun snakker spansk og menger seg med de lokale. Politikerne snakker om eldre som ressurs og om verdighetsgaranti, men det er bare festtaler. Vi må hindre at vi får et «aldersapartheid», en usynlig mur mellom unge og eldre. 

Gammelpubertet 

– Er du en eldreopprører?

– Kanskje er jeg inne i et slags gammelpubertet? Jeg orker ikke den høflige tompraten lenger, jeg har ikke tid. Det er ikke lenger så viktig hva andre måtte mene om meg.  

For de som har lest og lyttet til Sissel Gran, kommer innrømmelsen neppe som en overraskelse. Hun har alltid fremstått som uredd og tydelig i sin tale. Men kanskje er hun blitt litt mindre forsonende i tonen?

– Negativ selvstereotypisering, heter det på psykologispråket. Vi snakker oss selv ned. Det må vi slutte med. Vi må heller berømme oss selv for at vi klarer å leve med de svekkelsene som uvegerlig kommer. Vi må kvitte oss med alderspessimismen, sier hun strengt.

– Og så må vi være på vakt for helsemoralisme! Det er mye skam knyttet til det å ha dårlig helse. Budskapet er at de som ikke passer på seg selv, de som ikke «holder seg godt», de har seg selv å takke. Underteksten er at du skal gjøre alt du kan for ikke å ligge samfunnet til byrde. Noen har uflaks, de blir rammet av sykdom selv om de har gjort de «riktige» valgene hele livet. «Bare jeg har helsen» er det mange som sier. Men det har vi jo oftest ikke, vi som blir eldre og etter hvert gamle. Selv har jeg aldri hatt spesielt god helse, men det er først nå plagene kommer til overflaten og blir mer synlige, både for meg selv og andre. 

Skjønnlitteraturen 

På 50- og 60-tallet, da Sissel vokste opp henholdsvis i Hønefoss og på Manglerud i Oslo, gikk fedrene på kontoret og mødrene stelte hjemme.

– Husmorrollen gjorde min mor nesten desperat. Uten utdanning og egen inntekt var hun låst i et ekteskap som ikke var særlig velfungerende. Det var mye ubehag i de tusen hjem på den tiden og lite snakk om følelser og indre liv. 

Sissel søkte i stedet til det lokale biblioteket. 

– Gjennom skjønnlitteraturen lærte jeg hvordan et kjærlighetsforhold mellom to mennesker kan arte seg. Jeg var en hund etter relasjoner og dialoger og hoppet over kjedelige naturbeskrivelser. Jeg trengte å forstå hvorfor mennesker handler som de gjør. 

– Er det derfor du har vært så opptatt av kjærligheten? 

– Vel, at jeg ble psykolog er egentlig tilfeldig. Etter forberedende var planen å studere engelsk, men så hadde jeg noen gode venner som skulle begynne på grunnfag psykologi, så da fulgte jeg dem. Venner har alltid vært viktig for meg, et ankerfeste i livet. 

Familieterapi 

Som nyutdannet fikk Sissel Gran jobb i russektoren. Der ble hun vitne til at mange unge som var i rusbehandling ble kjærester og par.

– Det var jo ikke alltid like ideelt, men de var så sårbare og åpne, og selv om kjærligheten deres til tider kanskje var litt lurvete, så var den også verdig, og noen ganger også varig. For meg viste det at det er en bestandighet også i den kjærligheten som skal vokse under vanskelige forhold.

Hun tok videreutdanning i familieterapi og forlot rus-omsorgen. Nå har hun vært parterapeut og formidler i en årrekke. Hun har snakket og skrevet om kjærlighet og parforhold, troskap og utroskap, og har gitt utallige par hjelp til å komme videre, enten sammen eller hver for seg. 

Sissel Gran har skrevet flere bøker om kjærlighet. I fjor kom den siste «Men størst av alt er begjæret», med undertittelen «Kjøttets higen i liv og litteratur». Mottakelsen har vært varierende. Hun som er blitt kalt «kjærlighetens livredder» blir nå beskrevet som «trangsynt svovelpredikant».

– Er det fordi du løfter en liten pekefinger, at du mener at vi slett ikke alltid skal følge begjæret, men heller kjempe for å bevare det vi har?

– Bare så det er sagt: Jeg har sjelden rådet par til å gå fra hverandre, selv om det nok er mange som holder ut i dårlige forhold altfor lenge. På den andre siden skader det ikke å lytte litt til sin indre alarmklokke. Men gjør du et feilsteg, så ikke bebreid deg selv. Feilsteg kan lære deg noe om deg selv, om ditt eget mørkeloft. Hvis du ikke kjenner kildene i deg, kan du komme til å såre både deg selv og andre dypt. Det var vel dette et par anmeldere ikke likte at jeg sa, de ville ha en bok om vellyst og glede. 

– Men hva skjer i parforholdet når begjæret forsvinner?

– Kanskje kan tilknytning, trygghet og omsorg være nok. Nærhet er mer enn sex. Samtidig er det ikke sånn at ekteskapskonflikter forsvinner når vi blir eldre. Og vi er jo ikke ubetinget lykkelige med dette ene mennesket hele tiden. Og i vår tid er kjærligheten under angrep fra mange kanter, effektivitetskrav, arbeidslinja, vane, digitale oppmerksomhetstyver. Da kan det være lett å bli distrahert eller glemme at ens partner er et unikt menneske. Jeg har selv vært der.

Adoptivdatter 

Nå har Sissel vært gift med samme mann i 27 år. Begge har vært gift før, hun hadde ikke mindre enn to ekteskap bak seg før hun fylte 40.

– Det er derfor jeg kan skrive bøker om parforhold som går i stykker, sier hun med en liten latter. Hun var barnløs da de traff hverandre, han hadde en datter fra før, Åse. 

– Hun ble verdens beste bonusdatter. Jeg hadde aldri higet etter barn, men med denne mannen var det annerledes. Vi ville det samme. 

47 år gammel ble hun mor til adoptivdatteren Sara Lu.

– Min far var kanskje ikke noen god far, men han ble en fantastisk bestefar. Sara Lu og han ble bestiser og han var heimevernet for oss i våre travle liv lenge etter fylte åtti år. 

Travle dager 

Forfatter, foredragsholder, spaltist og, nå mer sjelden, terapeut. Timeplan er tettpakket. Om hun ikke befinner seg i den berømmelige tidsklemma, kjenner hun iblant på at hun har dårlig tid. Men «besteforeldreekspressen», som hun kaller det, har hun ikke hoppet på ennå. 

– I mange småbarnshjem er det besteforeldre som sørger for at hjulene går rundt på hjemmebane som en gratis avlastningsinstitusjon. Og at mange blir påprakket en besteforeldrerolle de ikke vil ha. Verst er det når den ene besteforelderen er mer ettergivende enn den andre. Mitt råd er at dere blir enige om hvor ofte og hvor lenge dere vil ha barnebarna på besøk. Og det må være lov å si at det ikke passer. Eldre må få leve sine egne liv mens de har et liv.

Hun sitter fremoverlent, en positur hun påstår har gitt en alvorlig yrkesskade, i form av ryggsmerter. 

– Jeg har ofte sittet sånn i terapitimene for å roe ned desperate par og ikke minst å få mennene til å tåle sine egne og konas følelser, kommenterer hun.

Også eldre par kommer når det har låst seg. 

– Det eldste paret som har sittet i terapirommet hos meg var godt over 80 år. De eldre parene strever med akkurat det samme som yngre par. Hver på sin kant føler de seg forsømt og alene, de savner begge åpenhet. Ofte handler det om ulike behov, tidligere utroskap og gammel urett.

– Hvilke råd gir du underveis?

– Jeg kan i alle fall nevne ett: Ta imot fredsbestrebelser den andre har såret deg, men gjort solide «soningsofre» og ber om tilgivelse, ikke fortsett å gnure på gammel bitterhet. Se og ta imot et inderlig unnskyld og gå videre. 

Siden boken med aldringsmeditasjonene kom ut, føler hun at hun har hatt et slags oppdrag. 

– Vi må snakke om denne skammen over alderdommen som mange kjenner på. Vi skammer oss over å bli svake og skrøpelige, for å ligge andre til byrde. Vi skammer oss over å ikke bli regnet med, å bli skjøvet ut. Og det som verre er; i iveren over å holde oss ungdommelige kan vi komme til å ta avstand fra våre jevnaldrende som ikke holder seg godt. Polarisert alderisme, kaller aldersforskerne det. Hvis du skreller alderen av «gamlingene» rundt deg, så oppdager du jo at de er like unge inne seg som du selv. 

– Hva skulle du selv ønske deg i din egen alderdom?

– Det jeg virkelig savner i dette landet er dansesteder for gamliser, med rock og soul og salsa. Heldigvis har jeg Uff.

– Uff?

– Uff står for Ufaglig forum, en psykolog-vennegjeng som har holdt sammen siden 70-tallet. Vi møtes fast hver juni og november. Da er det først mat og vin, så er det tid for helserunden, en nøktern statusrapport fra hver enkelt om tingenes tilstand. Det lyttes og tas imot, trøstes når det trengs. Dette er vårt leirbål, alle burde ha et. Og så kommer gitarene frem, og vi spiller og synger Stones og Dylan til mer rødvin. Dagen etter er det sengeleie for de fleste!

Livsvitner

Aldringsmeditasjonene er dedikert til ektemannen. «Til Ola, mitt livsvitne».

– Det er dine nærmeste som sørger for at livet ditt ikke går upåaktet hen. De er dine livsvitner, understreker hun og kommer med et siste par råd til sine jevnaldrende: Vær sammen med folk som regulerer deg godt, som du føler deg vel sammen med og som ikke stresser deg med negativitet. Ikke lukk din egen livsfortelling for tidlig. Selv om jeg nå er over 70, har jeg fremdeles mye å lære. Det er så utrolig mye interessant å oppleve og være med på! Jeg beundrer den fryktløsheten og utålmodigheten som mange gamle mennesker har. De har ikke tid til å vente, det må skje nå!