Siri er seremonileder ved livets slutt
Da Siri Hortman for første gang ble mamma som 24-åring, skrev hun også ned sitt siste ønske. Nå bidrar hun gjennom Human-Etisk Forbund til at andre får en verdig og god avskjed med livet.
I dag er Siri Hortman tilknyttet Human-Etisk Forbund som seremonileder. Rogalendingen bistår pårørende som velger en humanistisk gravferd. Ifølge Human-Etisk Forbunds vedtekter er det en av deres viktigste og mest meningsfylte oppgaver.
Siri Hortman hadde vært medlem av Human-Etisk Forbund i mange år da hun bestemte seg for å ta de nødvendige kursene for å kunne lede seremonier ved humanistiske konfirmasjoner.
– I ungdomsårene meldte jeg meg ut av den norske statskirken. Human-Etisk Forbund har et livssyn som jeg deler. Jeg hadde tenkt i mange år at jeg gjerne ville ha en mer aktiv rolle i forbundet. Så fra 2010 ble jeg kursleder og har ledet en rekke humanistiske konfirmasjoner. Nå hjelper jeg til ved konfirmant-seremonier. I tillegg er jeg aktiv som navnefest-ansvarlig, og holder taler i navnefester rundt om i landet, forteller hun.
– Hvorfor har du også valgt å bli seremonileder ved livets slutt?
– Jeg opplever det som svært meningsfullt å bistå de pårørende i en sorgfylt tid. Det kan være svært vanskelig for dem å planlegge og ta stilling til alt som skal gjøres når de er i sorg over å ha mistet noen. Samtidig er det viktig at det blir skrevet en minnetale om den som har gått bort, der livet som er blitt levd blir formidlet på en god og verdig måte. Gjennom samtaler med de pårørende blir det min oppgave å sørge for at det skjer.
– Hvilke ønsker har pårørende for det du skal formidle i en gravferdstale?
– Noen sender meg bare noen punkter over hva jeg skal ta med, andre sender flere sider. Felles for dem er at de ønsker en verdig avskjed med den som har gått bort, sier Siri Hortman, og legger til:
– Det kan også være vanskelige temaer ved et levd liv som de ønsker at jeg skal ta med i minnetale. Det respekterer vi, men vi velger nok ord og begreper som vi synes passer i en slik sammenheng.
Menneskeverd og likeverd
Døden er et tema som mange av oss synes det er vanskelig å snakke om.
– Mange er redde for å dø. Vi vil jo være her så lenge vi kan. Barn til eldre mennesker, som kanskje er ved livets slutt, synes ofte at det er vanskelig å snakke om døden. De vil ikke at deres kjære skal gå bort, selv om vi alle vet at det en eller annen gang vil skje. For livet tar slutt, for oss alle, sier Siri som selv opplevde å bli alvorlig syk for noen få år siden. Etter å ha hatt store smerter, ble hun akutt operert i mageregionen. Nå er hun frilanser med et sterkt engasjement for Human-Etisk Forbund.
– Det å være til stede for mennesker som er i sin dypeste sorg, betyr mye for meg. Det å kunne tilby dem en verdig avskjed med avdøde, ut fra deres overbevisning og tro, er et viktig alternativ til en kirkelig seremoni. For meg betyr det mye å kunne fremme menneskeverd og likeverd. Det er det jeg skal gjøre, slår hun fast.
For Siri Hortman og hennes kolleger i Human-Etisk Forbund er det å være seremonileder gravferd en oppgave som krever kunnskap, erfaring og forberedelser. Hun karakteriserer det også som «ærefullt og fint».
Humanistisk gravferd
– Humanistisk gravferd er et landsdekkende tilbud og skal være en verdig og høytidelig seremoni til minne om avdøde basert på humanistiske verdier.
– Den skal ha et variert program og gi en opplevelse av høytid, verdighet og mening. Gravferden kan inneholde kulturelle innslag med religiøst innhold, så lenge seremoniens ramme er humanistisk.
– Seremonileder gravferdsoppgave er å planlegge og gjennomføre seremonien. Seremonilederen samarbeider med de pårørende og gravferdsbyrået for å oppnå dette, og sørger for en personlig og verdig seremoni basert på avdødes liv og pårørendes ønsker.
Det vanlige er at gravferdsbyrået tar kontakt med kontoret til Human-Etisk Forbund. Så blir oppgavene fordelt mellom seremonilederne.
– Jeg gjennomførte mitt første oppdrag som seremonileder en begravelse i oktober i fjor. Du blir jo følelsesmessig berørt. Human-Etisk Forbund gir deg tilbakemeldinger og oppfølging etter de første seremoniene, forklarer hun.
– Nå har jeg hatt et tosifret antall gravferder, og du blir mer forberedt på det som skal skje og konsentrert om de oppgavene du skal utføre. Ingen av seremonilederne er ansatte i Human-Etisk Forbund. Vi blir kontaktet av forbundskontoret i forbindelse med de ulike oppdragene.
– Det må være ekstra krevende om de er unge mennesker som går bort?
– Jeg har ikke vært seremonileder når barn eller ungdom er blitt revet bort. De aller fleste har hatt et langt liv. Men jeg har kolleger som har opplevd å lede seremonier der yngre mennesker har gått bort, og det er klart at det må være en tung oppgave. Men du må også være der for alle, uavhengig av alder og hva som har skjedd.
Livets sirkel
Siri Hortman har to barn fra et tidligere forhold. Han jobbet i oljebransjen, og Siri har bodd i fjerntliggende land som Saudi-Arabia og Qatar.
– Der var vi i seks år. Jeg har en variert bakgrunn, kan du si, ler hun.
– Fra sentralborddame her hjemme til eiendomsmegler i Qatar. Jeg har vært «evighetsstudent», og endte opp med et fagbrev som helsesekretær. Så det har vært mye forskjellig. Nå er jeg glad for at jeg kan bidra med det jeg har lært og erfart i Human-Etisk Forbund.
– Hvorfor valgte du allerede som 24-åring og nybakt mamma å skrive ned dine siste ønsker?
– Ja, hvorfor tenkte jeg på døden etter at jeg hadde født? Kanskje det var naturens gang, sirkelen vi er en del av der noe begynner og noe skal avsluttes. Jeg tenker at jeg en gang skal dø fra ungene mine, og at det ikke skal være en belastning for dem å planlegge alt som skal gjøres da. Så jeg har skrevet ned hvordan jeg vil at seremonien skal gjennomføres, og hvilke sanger som skal spilles.
– Er det fortsatt de samme sangene?
– Nei da, de endrer jeg etter hvert som årene går. Men rammene og innholdet er det samme, sier Siri Hortman.
