Seksuell revolusjon

Seksuell frigjøring og brudd med kulturelle normer. I kjølvannet fulgte kvinnebevegelser, feminisme og likestillingpolitikk. Trine Rogg Korsvik og Beatrice Halsaa belyser arven etter 68-ernes opprør i denne samtalen.

Tekst: Anne-Karine Strøm Foto: NTB Scanpix og Britt K. Andersen
Første gang publisert i VI OVER 60 juni 2019

Trine Rogg Korsvik
– Alder: 47 år. Kommer fra Nesodden.
– Gift. Har to voksne barn.
– Doktorgrad i historie med kvinnekampen på 1970-tallet som spesialområde. Seniorrådgiver ved Kilden kjønnsforskning.no, et kunnskapssenter for kjønnsperspektiver tilknyttet Forskningsrådet. Har  utgitt boken «Ekte sekstiåttere» om hvordan skille mytene om 68-ere fra de ekte 68-erne.

Beatrice Halsaa
– Alder: 71 år. Kommer fra Oslo.
– Gift. Har to barn og fem barnebarn.
– Cand. polit og professor emertita ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning UiO, med blant annet fagområder som feminisme, likestillingspolitikk og kvinnebevegelser. Har utgitt en rekke fagbøker.

Femti år med feminisme, like- stilling, omfordelingspolitikk og rettigheter har banet vei for grunnleggende endringer som berører alle menneskers liv daglig – uansett hva de mener om utviklingen.
Kilde: Kjønnsforsker Wencke Mühleisen, spalte: Feminist Javisst, Klassekampen 2017)

Beatrice: Den seksuelle revolusjon og kvinnefrigjøring er begrep som er knyttet til hverandre. Historisk, kulturelt og politisk – ikke minst med henblikk på idealer – henger fenomenene også sammen. De venstreradikale opprørsbølgene på 1960-tallet har bidratt til dyptgripende endringer.

De førte blant annet til aksept – i mange land – for kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp og seksualitet og en bredere aksept for homofili. Enslige mødre ble ikke lenger sett på som skam, og samboerskap var ikke lenger forbudt. Kvinnenes rett til selvbestemt abort, likestilling og likeverd springer ut fra 60-tallets frigjøringsbevegelse, men har lange historiske røtter.

Mye er oppnådd siden 68-erne sto på barrikadene. Men samtidig har vi i dag andre utfordringer. Det eksiterer knapt konflikter, det være seg sosiale, religiøse, økonomiske, rasistiske eller andre, som ikke har et kjønnsaspekt.

Trine: Studentopprøret i 1968 i Paris symboliserer 1960-tallets radikale frigjøringsbevegelse og brudd med stivnede normer. Samtidig var den antiautoritære bevegelsen i stor grad dominert av menn. Det var de som ledet an i demonstrasjonene og snakket fra talerstolene i de okkuperte universitetene, mens kvinner hadde underordnede roller.

Kampen for seksuell frigjøring var en viktig del av opprøret. Men retten til å nyte fri sex kan også sees som en seksuell revolusjon for menn. P-pillen var akkurat blitt tilgjengelig, og kvinnene trengte ikke lenger å frykte uønsket graviditet. Dermed var det ingen grunn til å si «nei». Å være prippen var ikke greit i 1968, og enda mindre i de påfølgende årene.

Beatrice: Generelt kan man si at 60-tallet var preget av antiautoritære holdninger. Folk samlet seg i protest, enten det var mot krigen i Vietnam, borgerrettigheter eller seksuelle normer. I kjølvannet fulgte hippiebevegelsen, som blant annet ga seg utslag i andre kleskoder og hårfrisyrer, seksuell frigjøring og opprør. Bølgen slo etter hvert også inn i Norge, og vi fikk da oppblomstring av politisk radikale miljøer med blant annet prosjekter som Forsøksgymnasiet og frie teatergrupper.

På begynnelsen av 1970-tallet foregikk opprørene på universiteter og de var ofte spontane og kunne være kaotiske. Etter hvert ble de mer organisert. For eksempel ble Nyfeminismen startet i 1970 og var en del av den store internasjonale kvinnebevegelsen som vokste frem. Ammehjelpen, som var inspirert av kvinner i USA, hadde da vært i virksomhet i to år. Typisk for tiåret var kvinners sterke engasjement og det høye aktivitetsnivået, spesielt i kampen for selvbestemt abort. Daghjem og likelønn var også viktige tema, sammen med blant annet internasjonal solidaritet.

Feminismen på syttitallet var en optimistisk drøm om noe annet. Vi tenkte mer kollektivt enn i dag, vi skulle vokse inn i himmelen og ta ansvar for hverandre sammen.
Kilde: Tidligere Dagbladjournalist Sissel Benneche Osvold, sitat fra boken «Vi var mange», Ellen Aanesen (red), Oktober forlag 2018)

Trine: Kampen for kvinnefrigjøring var en protest mot kvinneundertrykking i samfunnet og mot mannsdominans i personlige relasjoner. Retten til selvbestemt abort var det klart mest fremtredende kravet som forente de nye kvinnebevegelsene i Vesten på 1970-tallet.

Beatrice: Kampen var også et opprør mot stivnede kjønnsnormer og oppfatninger om grunnleggende kjønnsforskjeller, og at alt som kunne assosieres med mannlighet ble verdsatt mer enn kvinnelighet. For eksempel i arbeidslivet. Kvinnekampen bidro til at likestilling for alvor ble satt på dagsordenen, og kvinner i de politiske institusjonene spilte på lag med aktivistene – i det vi kaller statsfeminisme.

Trine: En av de viktigste kampsakene på 70-tallet var også å bekjempe framstillingen av kvinner som sexobjekt i mediene. Kvinner ville ikke lenger finne seg i å bli vurdert og målt etter hvor sexy de var. De protesterte mot bruken av kvinnekroppen som salgsvare, og ettersom pornoindustrien ekspanderte på denne tiden ble pornobutikker og sexklubber mål for sinte feministers aksjoner.

Beatrice: Aksjonene skjedde ikke uten motstand. Noen av dem, som gjerne støttet opp om kvinnefrigjøring og den seksuelle revolusjonen, tolket kampen mot porno og prostitusjon som uttrykk for puritanisme og mannshat. De som protesterte mot kvinner som nytelsesobjekt for menn ble tolket som at de var imot sex.

Trine: Såkalte seksualliberalere tolket – og tolker – kvinnekampen mot pornoindustrien som uttrykk for puritanisme og mannshat, til tross for at de feministiske aktivistene hevdet å slåss for en annen og ikke-undertrykkende kvinnefrigjørende seksualitet.

Trine: Men siden et viktig 1968-slagord var å «nyte uten begrensninger» var det kanskje ikke så rart at kvinneforkjempernes påpekning av maktforhold i seksualiteten – og av at seksuell undertrykking av kvinner var et problem – kunne oppfattes som et angrep på en vellykket seksuell revolusjon.

På tross av kritikken fikk kvinnebevegelsen på 1980-tallet gjennomslag for synet på at seksuell utnytting av kvinner og barn var et samfunnsproblem som trengte politiske løsninger. En viktig grunn for gjennomslaget var at langt flere kvinner nå var kommet inn i politikken.

POSITIVE ENDRINGER. Beatrice Halsaa og Trine Rogg Korsvik trekker også frem aksepten for enslige mødre og for fedre som omsorgspersoner.

Beatrice: Samtidig hadde det skjedd en del på opplysningsfronten i tiåret forut. Et eksempel var blant annet sommerleirer på Femø i Danmark. Der kunne kvinner sjekke sine underliv og kjønn med speil, for å se hvordan de faktisk var skapt nedentil. På tross av frigjøringsbølgen de siste 20 årene var nemlig mange kvinner dårlig orientert om anatomien. Kunnskap om klitoris og G-punkt var fraværende.

Riktignok hadde det vært gjort store sexundersøkelser i USA noen tiår i forkant, men de hadde ikke fokus på kvinners begjær og nytelse – på kvinners egne premisser.

Beatrice: Kampen for å erbobre eller sikre kvinners råderett over egen kropp. Sin egen seksualitet, og like rettigheter er fortsatt aktuelt. Vold, overgrep og trakassering er blant aktuelle tema. Ikke minst er #metoo uttrykk for det. Samtidig ser man et tydelig oppsving i engasjement. Blant annet vakte det store reaksjoner her hjemme etter at regjeringen Solberg foreslo at fastleger skulle kunne reservere seg mot å henvise til abort i 2014.

I store deler av verden har kvinner igjen gått ut i gatene for å fremme sine krav. Inter-nasjonalt samles titusener i kampen for selvbestemt abort, særlig i katolske land der motstanden mot abort er stor. Brede koalisjoner mellom feminister, queer- og antirasistiske aktivister setter spor.

Beatrice: FN har i mange år jobbet globalt for å endre holdninger og handlinger når det gjelder likestilling, vold mot kvinner og maktmisbruk. Den globale mobiliseringen viser at feminisme kan være en fellesnevner som fører motstandere sammen.

Feminismens slagord om at det personlige er politisk har fortsatt gyldighet. Ikke minst sett i sammenheng med fremveksten av reaksjonære religiøse og kulturelle miljøer, men også til vår tids politiske polarisering.

Trine: Gjennom høyreekstremisme, nasjonalisme og et svekket demokrati trues i dag kvinners rettigheter over hele verden. Men likestilling og demokrati handler ikke bare om kjønn, men også hvordan stater behandler migranter og flyktninger og om økonomisk fordeling. De økonomiske forskjellene øker og i Frankrike gjør «De gule vestene» opprør mot at vanlige folk skal betale for at de rikeste får skatteletter, og mot politivolden fra et stadig mer autoritært regime. Til forskjell fra 1968-opprøret er det i stor grad arbeiderkvinner, ofte i usikre midlertidige stillinger i helse- og omsorgssektoren, som er i front i gulvestenes opprør. Men også de kjemper for de gamle revolusjonære idealene om frihet, likestilling og solidaritet.

Beatrice: De som deltok i de radikale bevegelsene på 1960- og 70-tallet var liberale banebrytere. Men ingen seier vinnes for evig, og dagens kamper dreier seg fortsatt om kampen for en lønn å leve av, om kroppspress og slankepress, mishandling og vold, og om politisk og kulturell diskriminering. 8. mars hvert år blir brukt av feminister av mange slag – radikalfeminister, queerfeminister, økofeminister, antirasistiske feminister og så videre – til å synliggjøre de viktigste sakene.

Trass i at Norge regnes som et av verdens mest likestilte land har vi ennå ikke kommet oss fri. For enhver som trodde at vi var i mål med likestillingen må #metoo ha vært en kjempeslag i ansiktet.