Sammen etter 42 år

LEKTE SAMMEN 

Vi besøker ekteparet Nina Mellebye og Roar Hoch-­Nielsen på hytta i Sande, der de som pensjonister tilbringer mesteparten av tiden, året rundt. Paret varter opp med hjemmelaget eplekake og kaffe, og Roar begynner å fortelle om hvordan han allerede som fireåring likte den fem år gamle nabojenta spesielt godt.

– Vi lekte mye sammen alle naboungene, men jeg la ikke noe særlig merke til deg, sier Nina og ler.

– Du var alltid så fint pyntet, og du ble tidlig glad i å danse. Dette, sammen med det lyse håret ditt, gjorde at jeg bestandig ville at du skulle være prinsesse, sier Roar, og begge ler igjen.

Roar er fra Skui i Bærum, mens Nina flyttet dit med familien da hun var fire år. De forteller om en fri og god barndom, der både gutter og jenter i nabolaget lekte sammen.

– Jeg husker at Roar var litt rampete og fant på noen hyss, men han var aldri slem, sier Nina.

Hun begynte på Skui skole året før ham, og de hadde lite kontakt på skolen. Midt i sjette klasse flyttet Nina og familien igjen, og Roar så ikke mer til henne. Han lurte imidlertid på hvor hun var, mens hun ikke ofret nabogutten en tanke, og var opptatt med nye venner i en spennende ungdomstid. 

KONTAKT VIA FACEBOOK

Roar har vært interessert i motorsykler og biler hele livet, og så fort han ble gammel nok, tok han de nødvendige sertifikatene. En kveld, sammen med noen kompiser, kjørte han sin 100 kubikk motorsykkel til ungdomsklubben på Rykkinn.

Han visste at Nina da bodde på Rykkinn, og innrømmer at han innerst inne håpet å treffe henne.

– Da jeg plutselig så Roar på ungdomsklubben, ble jeg helt satt ut. Han var blitt skikkelig kjekk, og jeg var livredd for at han skulle se hvordan jeg rødmet. Jeg var sjenert og turte ikke å snakke med ham. Det har jeg angret mye på siden, sier Nina og smiler til mannen sin.

– I forfjamselsen sa jeg bare «du har jammen forandret deg» og snudde ryggen til ham og gikk.

Roar tolket dette som at Nina ikke likte ham og gjorde ikke flere framstøt. Nina på sin side ante ikke at han allerede da hadde et godt øye til henne.

Begge fortsatte livet hver for seg, med aktiviteter, flyttinger, utdanning og ekteskap. Nina ble tidlig plaget med helseutfordringer, og ble ufør i 1995. Roar jobbet innen sjåføryrket til han gikk av med pensjon i fjor. 

Roar fulgte litt med på Nina, og særlig etter at sosiale medier ble tilgjengelig, var det enklere. Av det han så på Facebook, trodde han at Nina fortsatt var gift, og han tok ikke kontakt, selv om han selv var skilt. 

– Først da jeg tilfeldigvis traff en av Ninas gamle venninner, fikk jeg vite at hun også var skilt. Dette var i 2015, og jeg var ikke sen om å sende en venneforespørsel på Facebook, sier Roar smilende.

BARE GODE VENNER

Nina godtok venneforespørselen, hun syntes det var hyggelig at den gamle nabogutten tok kontakt. Det ble noen meldinger fram og tilbake, men begge var klare på at de ikke ønsket noe forhold. De hadde gjort sine erfaringer på godt og vondt, og trivdes med singeltilværelsen. Etter en stund ble de enige om å møtes. Det ble et veldig koselig treff på en kafé på Grünerløkka i Oslo.

– Jeg var ikke vant til at mannen betalte, men syntes jo det var litt stas å bli spandert på, innrømmer Nina.

– Jeg kjørte deg hjem til Nittedal, der du bodde den gangen. Og jeg tror nesten du ble mer imponert over bilen min, en Jaguar, enn av meg, legger Roar til.

Kjemien stemte, de tidligere naboene trivdes i hverandres selskap og holdt kontakten. Roar jobbet mye, og for å få litt tid sammen, hendte det at Nina satt på i lastebilen. Tårene sitter løst når hun forteller hvor raus og omsorgsfull ektemannen er. Hun hadde vanskelige forhold bak seg, og satte og setter umåtelig stor pris på Roars personlighet. Han representerer en trygghet hun aldri har kjent før.

– For selv om jeg ikke ønsket en partner, var det kjekt å ha en god venn som jeg kunne snakke med alt om. Roar ble min trygghet i alt det utrygge, og nesten umerkelig ble vi mer og mer knyttet til hverandre.

FRIERI OG BRYLLUP PÅ HYTTA

Paret, som altså fremdeles bare var gode venner, avtalte en dag å bade i Oslofjorden. Da Roar kom kjørende på sin Harley Davidson, syntes Nina han så ut som en ung gutt. Det var ikke bare hett i været, det ble hett i vannet også da paret kysset for første gang.

Etter dette besøkte de hverandre en del, og Roar kom ofte til Ninas hus i Hvittingfoss. Da han dro på ferie, innså Nina at hun savnet den gode vennen sin veldig. Hun husker fremdeles at hun gikk ut på tunet og takket og ba til Gud: «Jeg kjenner at jeg kan trenge en mann, det er mye å gjøre med et hus. Men denne gangen må det være han jeg skulle ha hatt hele tiden», ba Nina ydmykt, og forteller at det opplevdes nesten magisk, for uken etter var de kjærester.

– Jeg kjente også på savnet etter Nina, og revurderte tanken på å leve alene resten av livet. Alt kjentes så riktig, og Nina var damen jeg aldri hadde glemt. Hun er ikke bare søt, hun har et behagelig vesen, og jeg blir glad av å være sammen med henne. Dessuten har vi like verdier og samme smak når det gjelder mye.

Allerede før paret møttes igjen etter 42 år, hadde Roar kjøpt hyttetomten i Sande og begynt å bygge. I tillegg til hyttebyggingen hadde Roar full jobb, og møtte etter hvert den beryktede veggen som førte til et halvt års sykmelding. Samtidig slet Nina med smerter og diffuse plager, så det var godt å kunne være der for hverandre.

– Nyttårsaften 2020 fridde Roar på et utebord med en hvit gardin her på terrassen, forteller Nina og peker.

– Jeg var selvfølgelig ikke i tvil, dette var mannen jeg ville dele resten av livet med. Roar er utrolig raus, jordnær, morsom og leken. Han stresser aldri, men er løsningsorientert og finner alltid ut av ting. Selv om livet har sine alvorlige sider, takker jeg Roar for at jeg kan våkne lykkelig hver morgen.

22. mai 2021, midt i koronapandemien, hadde paret en enkel bryllupsseremoni ute på samme terrasse. 

GODT Å VÆRE TO

For Nina og Roar er åpenhet, ærlighet og respekt helt grunnleggende. De liker å gjøre det meste sammen, og koser seg både inne og ute. Samtidig har de frihet til å treffe egne venner og gjøre ting hver for seg. Begge er glade i å bade og å stelle i hagen, og Roar hjelper også gjerne naboer der han ser et behov.

– Vi elsker å dra på bilturer, der vi glaner på hus og kommenterer alt vi ser langs veien. Det er sjelden stille i bilen. Vi liker også å dra på besøk, på kafé og gjerne nyte god mat og drikke sammen med venner.

Nina forteller at hun er glad i å reise lenger også, men at helsen setter en stopper for mye. Hun var bare 12 år første gang hun trengte behandling hos fysioterapeut, og siden har det ballet på seg med flere autoimmune sykdommer. I mars i fjor fikk hun i tillegg hjerteinfarkt, og er takknemlig for at hun var på hytta med Roar.

– Jeg ble bekymret, men har opplevd mange stressende situasjoner, så jeg var rolig mens jeg kjørte altfor fort til Drammen sykehus, sier Roar.

Nina fikk nødvendig behandling, men har fremdeles ikke kommet seg etter infarktet. Hun er imidlertid ikke den som gir seg så lett, så hun gjør alt hun kan for å fungere så bra som mulig. De er glade i naturen og de nære ting, henger seg ikke opp i bagateller. Paret poengterer at livet kjennes meningsfullt og at de håper å få være to i mange år framover, til de blir riktig gamle sammen.

– Roar er den mest omtenksomme og kjærlige mannen som finnes. Han vet at jeg har store smerter, og hver morgen masserer han meg uten at jeg trenger å si noe. All omsorgen hans hjelper meg utrolig mye, og jeg kan ikke få takket ham nok. Sammen kan vi gå alderdommen trygt i møte, og ha det fint på vår felles vei.