Mange muligheter som pensjonist

– Da jeg hadde bestemt meg og fortalte det til venner og kolleger, henviste jeg til den danske filosofen, Søren Kierkegaard. Han var en del av pensum på masterstudiet i ledelse, og det påvirket også meg til å gjøre de valgene jeg gjorde. Han sa: «Å våge er å miste fotfeste en liten stund. Å ikke våge er å miste seg selv». Han sa også: «Den største fare for en person er ikke at han eller hun skal gjøre en feil, men at han eller hun skal gjøre ingenting».

– Det gjorde valget om å bli pensjonist som 62-åring enklere for deg? 

– Jeg var godt forberedt. Jeg visste hva jeg ville gjøre når jeg endelig fikk bedre tid. Planlegging er viktig, vet du, når hverdagen endrer seg. Fra jeg står opp i åtte-tiden til klokken 12 er jeg lite tilgjengelig. Telefonen blir lagt bort, og jeg er ikke på sosiale medier. Da jobber jeg med egne skriveprosjekter, samt veileder andre som ønsker å skrive en bok. Resten av dagen kan det handle om familie og venner, eller andre ting.

– Så det er viktig med litt struktur i pensjonisttilværelsen?

– Veldig viktig, i alle fall for meg. Jeg har fortsatt mye energi og arbeidsglede. Forskjellen er at jeg nå kan bruke dagen som jeg vil, og da må det «være noen knagger» å forholde seg til. Jeg stortrives med ulike skriveprosjekter, både mine egne og andres. Men i helgene har jeg fri, akkurat som før, ler hun, og legger til:

– I tillegg har vi tre barn og fem barnebarn, samt gamle foreldre vi må være sammen med. Det er fantastisk å ha mer tid til både dine nærmeste og til deg selv.  

Flyttet hele familien

Livet består som kjent av mange små og store valg. Noen kan brått forandre retningen på livene våre, som da Marianne og ektemannen Frede i 2000 tok med seg de tre barna og flyttet til Fuengirola i det sørlige Spania.  Han hadde jobbet som eiendomsmegler i eget firma i Bergen. Hun hadde blant annet vært personalsjef i Askøy kommune og prosjektleder i forsikringsselskapet Vital.

– Frede flyttet først for å legge forholdene til rette for det nye livet på Costa del Sol. Vi kjente området etter flere ferier i Fuengirola, men det var jo skummelt å si opp jobbene våre, selge huset i Bergen og ta med tre barn, 3, 9 og 11 år gamle, til et annet land. En viktig årsak til at vi faktisk gjorde det var at min mann og to av barna har en hudsykdom som heter «Atypisk eksem». Det medfører en plagsom kløe som påvirker både søvnen og hverdagen din. Så et klima med sol og varme samt bading i saltvann er god medisin for de som er rammet av det, forteller hun.

Ekteparet Farsund drev sitt eget konsulentfirma på solkysten der de hjalp interesserte kjøpere med å finne hus, sørge for at alle papirer var i orden ved huskjøpet, samt andre praktiske ting som skal ordnes med hus og hage.

– Jeg var også med på å starte en videregående skole sammen med Sonans i Marbella. Vi tilbød nettstudier og jeg var faktisk rektor en periode, smiler hun.

– Så endret boligmarkedet seg. Euroen ble dyrere for norske kjøpere og det ble solgt færre hus og leiligheter på solkysten. Etter tre-fire år i Spania valgte vi å flytte hjem til Bergen. Jeg søkte på en jobb som jeg visste passet perfekt og som jeg var kvalifisert til. Men det var over 400 søkere og jeg kom ikke en gang til intervju. Arbeidsmarkedet her hjemme var blitt veldig tøft. Frede fikk heller ikke jobb i Bergen. Sparepengene ble brukt til hus, møbler og bil. Da var det tomt. Vi fikk heller ikke arbeidsledighetstrygd siden vi hadde vært borte i mer enn tre år. Han måtte kjøre drosje om natten og jeg tok det jeg fikk – alt fra å jobbe litt i butikk til å være vaskehjelp. Det var et tøft år før ting begynte å falle på plass for oss begge, minnes hun.

Kjøpte hengekøye

Etter flere kurs, et masterstudie og 20 år som ansatt ved BI, valgte altså Marianne Grung Farsund pensjonisttilværelsen som 62-åring.

– Jeg hadde en kjekk og givende jobb i administrasjonen, men jeg opplevde også perioder med mye stress. Det kan hope seg opp over tid. Så da jeg sluttet, kjøpte jeg meg en hengekøye som jeg kunne ta med ut på tur. Det skulle bli mitt nye hjemmekontor, smiler hun.

I årene i Spania hadde hun begynt å skrive noen revytekster. Hun hadde også flere hundre sider lagret på den bærbare datamaskinen sin. Det skulle bli hennes første roman. Problemet var at datamaskinen gikk i svart, og hun hadde ikke fått skrevet ut sidene.

– Jeg fikk hjelp av en datakyndig kar i Bergen, som overførte manuset til en minnepinne. Glad og fornøyd la jeg den i vesken min sammen med neglelakken, som rant ut og ødela hele minnepinnen. Så jeg måtte skrive hele boken på nytt, ler hun.

«En dør på gløtt» ble utgitt i 2014. I vår kom den selvstendige oppfølgeren, «Skygger av oss».  

– Jeg er modig, men ikke uredd. Det er klart at jeg er nervøs for hva folk vil si om boken. Du kjenner deg sårbar og er usikker på mottakelsen. «Skygger av oss» tar opp temaer som morskjærlighet, singeltilværelse i voksen alder, ensomhet og skyld. Tung tematikk der jeg har prøvd å balansere problemstillingene med humor og språklig letthet, sier 63-åringen.

PER MØTER FOLK: Journalist Per Randers Haukaas møter i denne serien vanlige folk over 60 år som forteller hva de er opptatt av i 2026. Hvordan innretter du deg i livet etter 60 år? Blir du presset ut av yrkeslivet? Slutter du frivillig? Pensjonerer du deg tidlig? Skriver du testament og er opptatt av arven etter deg? Lager du en fremtidsfullmakt? Starter du for deg selv? Sliter du som minstepensjonist? Vi vil gjerne høre fra deg: redaksjonen@viover60.no