Reisen inn til den skjelvende kvinnen

Hvorfor ble Siri Hustvedt rammet av en mystisk skjelving da hun skulle holde en minnetale for sin far?

Hvorfor blir vi som vi blir? Og hvorfor ble Siri Hustvedt rammet av en mystisk skjelving da hun skulle holde en minnetale for sin far? Forfatteren graver etter svar.

Tekst: Mari Kildahl, foto: Scanpix
Første gang publisert i VI OVER 60 februar 2014

For rundt syv år siden sto Siri Hustvedt på talerstolen på St. Olaf College i hjembyen i Minnesota, klar med de første ordene til ære for sin far. Faren hadde da vært død i mer enn to år. Brått og totalt uventet begynte kroppen hennes å skjelve kraftig, som om den var blitt utsatt for elektrosjokk, men bare fra halsen og ned. Hun kunne fortsatt snakke, og det gjorde hun. Hun fullførte talen og da siste setning var sagt, stoppet skjelvingen.

– Når du blir rammet av noe slikt er det lett å tenke at dette ikke er meg. Det kan kjennes som om noen har invadert deg, sier hun. – Men en kronisk sykdom blir etter hvert en del av den du er. Jeg har hatt migreneanfall siden jeg var barn. Jeg ser skjelvingene som et nytt symptom. Den skjelvende kvinnen er også meg, ikke en fremmed. I starten kjempet jeg imot, men ikke nå lenger. Nå tar jeg det litt mer som en …, ja, buddhist, du vet, sier hun og smiler.

SIRI HUSTVEDT
• Norsk-amerikansk forfatter oppvokst i Northfield, Minnesota. Norsk mor og norskættet far. Har også bodd i Bergen som barn. I dag bosatt i Brooklyn, New York, med ektemann og forfatter Paul Auster.
• Best kjent for norske lesere som romanforfatter. Sommeren uten menn (2011).
Livet, tanken, blikket (2012, norsk utgave 2013) er en essaysamling som – i likhet med Hustvedts romaner – utforsker hvem vi er. I disse 32 essayene tar hun for seg blant annet billedkunst, moderne hjerneforskning, Freud og psykoanalysen, litteratur og filosofi.

Siri Hustvedt, den norsk-amerikanske forfatteren som har gått på Katedralskolen i Bergen og fremdeles snakker klingende bergensk, er igjen på norgesbesøk. Hun har denne helgen vært intervjuet på Litteraturhuset i Oslo, og hun har snakket både om sin kommende roman og sin siste essaysamling. Men denne gangen er det de akademiske foredragene, tre i alt, som er for­anledningen til norgesbesøket. Hun har blant annet holdt åpnings­forelesningen til en verdenskongress for selvmordsforebygging, med forskere fra hele verden.

– Jeg har alltid vært interessert i det akademiske, forklarer hun. – Jeg har skrevet essays i mange år, og nevrovitenskap har jeg vært interessert i siden nittitallet.

Hjerneforskerens venn
Skjelveanfallet under minnetalen for faren ble ikke det siste. Nye anfall kom når hun holdt foredrag. Hun opplevde det som skremmende.

– Men også veldig interessant, sier hun.

Allerede under arbeidet med romanen Når du ser meg om psykoanalytikeren Erik Davidsen, hadde hun gravd dypt både i nevrovitenskap og eget nervesystem og sykdomshistorie. De mystiske anfallene ga henne lyst til å grave enda dypere. Hun lærte seg farmakologi. Hun ble skrivelærer for pasienter ved en psykiatrisk klinikk. Hun begynte til og med å følge forelesninger om hjerneforskning.

Resultatet ble den selvbiografiske boken Den skjelvende kvinnen. Boken har undertittelen Historien om nervene mine, men den gjør mye mer enn å fortelle. Siri Hustvedt tar for seg av nevrologi, psykiatri, litteratur, psykoanalyse og filosofi, hun drar inn egne erfaringer og tanker og forsøker å se nye sammenhenger.

Da boken kom ut i 2010 ble den også lagt merke til blant noen av verdens fremste hjerneforskere. De ville ha henne til å si mer.

– Ja, det er Den skjelvende kvinnen som har gitt meg dette nye livet splittet i to, sier hun og ler. – Nå deler jeg tiden min omtrent på midten, mellom fiction og non-fiction.

Som å danse
Begjæret er livets motor, skriver hun i et av ­essayene i den nye boken Livet, tanken, blikket.

– Det synes om som du selv har et umettelig vitebegjær?

Hun smiler bredt. Mannen, forfatteren Paul Auster, har visstnok også vært inne på tanken.

– Ja, vitebegjærlig, det er meg. Jeg har vært sånn helt siden jeg var barn, jeg leste og leste … Jeg husker en gang jeg satt på biblioteket og leste i en bok av en filosof, tror jeg, og jeg tenkte: «Ja, det er sånn det er, alt henger sammen, og det er det jeg vil gjøre, hente kunnskap allestedsfra og sette puslebrikkene sammen.»

Det er det hun fremdeles gjør, sier hun og nesten hvisker, som om det var en hemmelighet:

– Når jeg gjør det, når jeg ser at filosofi, litteratur og vitenskap og annen kunnskap går inn i hver­andre, da er det som om jeg danser. Ja, jeg ser på det som en dans!

Hun begynte å lese Freud da hun var tenåring, så hun er for lengst vel bevandret i psykoanalysen. Men hun vet mer. Freud var også – lenge før hjerne­scanningenes tid – veldig opptatt av biologi og nevrologi, ifølge Hustvedt. Han mente at alt var forbundet med nervesystemet, hjernen og kroppen. Han mente, som henne, at kropp og sinn ikke kan skilles. Og han trodde på det ubevisste, på at det er mye vi ikke vet og heller aldri vil få vite, om hvem vi er.

– Vi er fremmede for oss selv, skriver du?

– Ja, det mener også jeg. Det meste er ytterst gåte­fullt. Mye av det som har hendt oss, er fortrengt – av gode grunner for å beskytte oss. Det ville ha vært tortur å huske alt.

– Og om du kunne ha fått alle svar, om det ikke var noen mysterier igjen, ville du ha likt det?

En kort latter unnslipper før hun svarer:

– Det trenger vi i hvert fall ikke bekymre oss for, at det ikke vil være mysterier nok igjen! Vi bygger luftslott, det er det vi gjør, og luftslottene er interessante. Men la oss ikke ta helt av, hva?

Har fått et overtak
«Reisen inn til den skjelvende kvinnen» kaller hun selv sin granskning av hvorfor – og av hvem hun er.

– Å foreta den reisen, det har gitt meg et slags overtak, sier hun og snakker om hvor viktig det har vært å akseptere at både den kroniske hode­pinen og den skjelvende kvinnen er en del av henne.

– Det er veldig uamerikansk å gi opp kampen. Men det er når du gjør det, integrerer sykdommen, at du hjelper deg selv. Det er min erfaring. Og da snakker jeg selvsagt ikke om dødelige syk­dommer som for eksempel kreft, men om kroniske som mine.

Hun skjelver ikke lenger, forteller hun. Hun tar betablokker som holder sykdommen i sjakk.

– Det er underlig, for jeg kan fortsatt kjenne det dirre når et anfall er i emning. Det bryter bare ikke ut.

Men hvorfor? Hvor kommer skjelvingen fra? Siri Hustvedt har både vært inne på epilepsi og hysteri, sistnevnte en motediagnose blant borgerskapets kvinner for hundre år siden, men nå på vei tilbake under navnet konversjonslidelse.

– Det finnes ingen entydige svar, sier hun. – Det interessante er hvor tett kropp og sinn er vevd inn i hverandre. Nevrologi og psykiatri, det skapes ofte et kunstig skille mellom dem. Men både sinne og frykt, tristhet og glede, er kroppslige tilstander.

– Holder du fremdeles skrivekurs for psykiatriske pasienter?

– Nei, sier hun og lener seg tilbake i den dype sofaen i Aschehoug-villaen.

– Jeg gjorde det i tre og et halvt år. Og det var enormt viktig for meg, jeg elsket det, men det ble rett og slett for krevende i lengden.

Pasientene var alvorlig psykisk syke, forteller hun, noen kunne også være voldelige. Selv opplevde hun det aldri. Hun var heller aldri redd.

– Jeg vet ikke riktig hvorfor jeg ikke følte frykt. Men jeg tror det skyldes at uansett hvor syke, hvor gale de var, så kunne jeg gjenkjenne noe i dem. De var bare mennesker som deg og meg.

Vil bli klok og gammel
Heldigvis, fortsetter hun, er også det kunstige, skarpe skillet mellom arv og miljø på vei bort. Epigenetikk er et nytt forskningsområde som hun følger med på. Det handler om hvordan miljø faktisk kan forandre genene våre. Eller mer presist: hvordan det som skjer oss, og det vi gjør, endrer måten genene våre fungerer på.

– Det viser nok en gang hvor kompleks vi er, hvordan alt henger sammen. Også våre tanker og holdninger, som for eksempel min holdning til egen kronisk hodepine, skaper fysiologiske endringer.

– Også det vi leser?

– Ja. Alt vi erfarer, bøker vi leser, mennesker vi har møtt, gjør oss til den vi er. Alt setter avtrykk, livet gjenspeiles i våre gester, i vår væremåte, i våre ansikt når vi blir gamle. Og det skal ikke kjempes imot, sier hun som selv er blitt 58 år.

– Og jeg føler meg som 58 år. Jeg vet det er litt rart, mange sier de føler seg mye yngre. Men det er jo ikke noe galt i å bli eldre. Så sant ikke kroppen faller fra hverandre, da er det hardt, sier min mor.

Moren er 90 år.

– Jeg liker å være en gammel dame. Alderen gjør at jeg blir behandlet med større respekt. Nå streber jeg etter å bli en klok, gammel dame, sier Siri Hustvedt og ler.