Pårørende med dårlig samvittighet kan ikke ta over det offentliges ansvar!
Det høres så greit ut at eldre skal leve lengst mulig hjemme hos seg selv. Men glemmer vi noe, spør Trude Drevland? Hvem skal sørge for at de eldre får et godt liv på slutten? De pårørende med konstant dårlig samvittighet?
På spissen med Trude Drevland
Tidligere ordfører i Bergen, nå pensjonist. Utdannet sykepleier innen geriatri. Har du noe på hjertet? Du treffer meg på trude@viover60.no
Jeg kom på en artikkel som ble skrevet i Aftenposten i 2016. Jeg husker at den gjorde dypt inntrykk og fikk meg til å tenke. Tenke på alle de pårørende som gikk ut og inn av sykehjemmene jeg en gang ledet, og spesielt døtre og ektefeller som brukte masse av sin fritid på sin mor eller far.
Mange hadde planlagt denne tiden til andre ting. Reiser med ektefelle, og besteforeldre som skulle være friske og tilstedeværende for sine barn og barnebarn. Og så ble det ikke slik.
Artikkelen jeg nevner var skrevet anonymt. Den kom jeg på nå fordi det i alle politiske manifester konstateres at de eldre skal, må, bør, leve lengst mulig hjemme hos seg selv.
Det høres så greit ut. Og de fleste av oss nikker og vil veldig gjerne være i hjemmet vårt lengst mulig. Men glemte vi noe?
Den naturlig nok anonyme pårørende stiller uhyre viktige spørsmål, og peker på helt reelle utfordringer.
Tristheten, tomheten og den dårlige samvittigheten. Spekteret av følelser som følger med å få gamle foreldre.
Moren bor alene. Burde jeg bruke enda mer tid på min mor? Hun er ensom og finner lite å glede seg over på tv, og pårørende har familie og barn å ta seg av også. Mor synes nok aldri datter er der mye nok.
Pårørende stiller opp så mye de kan, men det er bare i noen tilfeller at den eldre er fornøyde over tiden man bruker.
Hvem skal avgjøre når det er nok? Den familien man har skal også ha oppmerksomhet, og den dårlige samvittigheten vokser i alle retninger.
Så vet vi at det kommer MANGE forskjellige pleiere som kan være svært hyggelig, men som i stor grad er meget forvirrende og ikke gir den nødvendige trygghet.
Da er det jo slett ikke rart at den eldre klamrer seg til besøket fra sine nære og kjære. Men hva når mor eller far hører dårlig, ikke ønsker å ta del i de samtalene som de en gang gjorde. Og det blir tyngre og vanskeligere å «finne» mor eller far igjen, fordi alderdommen gjør noe med oss og vår personlighet i mange tilfeller.
Pårørende vil nok så gjerne stille opp, mest mulig i de fleste tilfeller, men når er det nok? Og hvor går grensen mellom når hjemmesykepleien tar jobben og den pårørende må steppe inn? Jeg er neimen ikke sikker! Og den pårørende som skrev artikkelen ante ikke, var der så ofte vedkommende kunne, men hadde konstant dårlig samvittighet.
Og det er et godt spørsmål som også stilles: Er det å bli værende hjemme det samme som bare hjemmehjelp eller hjemmesykepleie, eller må ikke kommunene over det ganske land skape aktiviteter og innhold i livet til alle oss eldre, som etter hvert skal bo hjemme og klare oss som best det er?
Vi har jo levd mange flotte, spennende, rike liv, og vi skal vel ikke bare lagres i hjemmet for å få pleie og gjemmes bort for verden rundt oss.
Så nå, før valget i september, vil jeg ha svar fra alle parti som mener at vi skal motta pleie og omsorg i hjemmet vårt. Og hva mere har dere så å tilby oss? Og har dere virkelig tenkt over hvor mye belastning dere legger over på de pårørende, som veldig gjerne vil være med moren og faren sin, men ikke nødvendigvis overta det offentliges ansvar!
Så nå må jeg nok ha en alvorlig samtale med min datter om hva hun kan slippe å føle ansvar for – når det blir hennes tur å «bare være pårørende».
