Når fire av ti ikke lenger stoler på eldreomsorgen

Det mest oppsiktsvekkende er likevel ikke tallene i seg selv. Det er årsaken bak dem. Forsker Heidi Gautun ved NOVA beskriver funnene som et historisk skifte i tilliten til velferdsstaten. Tidligere har folk hatt en grunnleggende tro på at eldreomsorgen ville ta hånd om de mest omfattende behovene når foreldrene ble gamle. Nå ser vi for første gang at en stor del av befolkningen ikke lenger er trygg på at det offentlige vil klare oppgaven.

Det er et varsku vi må ta på største alvor. I generasjoner har den norske samfunnskontrakten vært at vi betaler våre skatter gjennom et langt arbeidsliv og kan stole på at fellesskapet stiller opp når behovene melder seg. Eldreomsorgen har vært en bærebjelke i denne kontrakten. Derfor er det dramatisk når tilliten begynner å slå sprekker.

Dette handler ikke om manglende vilje til å hjelpe. De fleste av oss ønsker selvfølgelig å være der for våre foreldre. Kjærlighet, ansvarsfølelse og takknemlighet følger ikke pensjonsalderen. Men når mennesker i sin mest yrkesaktive fase allerede planlegger å redusere arbeidsinnsatsen fordi de frykter at omsorgstjenestene ikke vil strekke til, forteller det oss at noe er i ferd med å endre seg fundamentalt.

Timingen kunne knapt vært mer alvorlig. Samtidig som politikere, arbeidsgivere og forskere er opptatt av hvordan flere skal stå lenger i arbeid, signaliserer store grupper at de kan bli tvunget til det motsatte. I stedet for å beholde erfarne medarbeidere i arbeidslivet, risikerer vi at de trekker seg tilbake tidligere for å fylle hull i omsorgssystemet. Dette kommer på toppen av utviklingen vi allerede kjenner. Vi lever lenger. Vi blir flere eldre. Behovet for helse- og omsorgstjenester øker raskere enn tilgangen på arbeidskraft. Nettopp derfor er tillit så avgjørende. Dersom befolkningen mister troen på at systemet fungerer, vil stadig flere forsøke å løse utfordringene privat.

Konsekvensene kan bli store. For den enkelte familie. For arbeidslivet. For likestillingen. Og for hele bærekraften i velferdsstaten. Det er verdt å merke seg at Gautun og forskerkollegene i tidligere undersøkelser har vist hvordan omsorgsansvar for eldre foreldre kan føre til økt fravær fra arbeid og belastninger for pårørende, særlig når hjelpebehovene blir omfattende. Prosjektet har også hatt som utgangspunkt at demografiske endringer gjør kombinasjonen av arbeidsliv og omsorg til en av de store velferdsutfordringene i årene som kommer.

Derfor holder det ikke å avfeie de nye funnene som bekymringer eller framtidsfrykt. Når fire av ti allerede nå ser for seg å endre livet sitt fordi de ikke stoler fullt ut på eldreomsorgen, er det et signal om at avstanden mellom forventninger og opplevd virkelighet har blitt for stor. Det bør bekymre langt flere enn dem som nærmer seg pensjonsalderen.

Jeg mistet nylig min mor på 80 år. Hun ble innlagt på sykehus i Bergen med en infeksjon, og sendt videre til en «oppbevaringsseng» på et helsehus i påvente av en rehabiliteringsplass. Hun bodde alene og kunne ikke klare seg selv hjemme uten hjelp og opptrening. På helsehuset ble hun liggende i ni døgn, før hun uventet døde av en massiv hjerneblødning. Det er mange ting med dagens eldreomsorg jeg er sterkt kritisk til, også det at jeg som datter må dusje min egen mor når hun er på institusjon. Det er ikke særlig tillitsvekkende!

For når tilliten til eldreomsorgen svekkes, utfordres også tilliten til noe av det mest verdifulle vi har bygget i Norge. Vissheten om at vi står sammen når livet blir krevende. Den tilliten må vi ikke ta for gitt. Vi har ikke råd til å miste den. For velferdssamfunnet Norge skal ha ressurser til å ta vare på våre eldste på en verdig måte. Det er bare trist at så mange av oss har mistet troen.