Jakten på lykke som pensjonist

Da gjelder det å legge lista så lavt at man kommer over, som Trond-Viggo (TV) sier. Han sier til og med subbe over. Han sier egentlig sånn om andre typer situasjoner, men det funker for meg også.

Hva skal til for å bli lykkelig? Med lave forventninger er det stort sett mulig. For eksempel kan man tenke på andre som ikke har det så bra. Da jeg var ung og vi bodde i Korea og Øst-Afrika, var det lett å finne ting jeg var glad for. Og det var til og med irriterende å bli minnet på av mor og far hvor godt jeg hadde det. Rundt oss var det mye nød og fattigdom.

Nå for tiden er det for så vidt like lett når vi løfter blikket. Men det betyr jo ikke at livet likevel kan føles kjipt. Bombing i Midtøsten er langt borte, men kan fungere hvis man snakker strengt til seg selv. Men det gjør meg jo ikke lykkelig eller glad. Så jeg må nærmere hverdagen.

Ensomheten og det formålsløse med å være pensjonist er vel det som lettest kan gjøre meg ulykkelig. Det er en type ensomhet som TV og jeg håndterer på hver vår måte. Han blir rastløs og energisk, til og med irritert, jeg blir passiv. Han blir i beste fall kreativ, jeg fortsetter å være passiv. Det blir man jo nedstemt av. Jeg har ikke lyst til å bli frivillig eller gå turer. Det høres kanskje bortskjemt ut. Men jeg kan ikke bare gjøre det fordi noen syns jeg burde eller skulle. Det jeg har lyst til må være noe som jeg tenner på. Noe som er mitt.

Jeg har tenkt at alle vi pensjonister som har så mye restarbeidsevne burde brukes til noe nyttig. Men når jeg går i byen, ser jeg utrolig mange gråhårete mennesker i turtøy med en liten ryggsekk. Hadde jeg vært utlending, ville jeg trodd at det var en sportsbegivenhet på gang. De går veldig målbevisst og de er altså tur-pensjonister.

Så har du de som jeg tidligere i livet betraktet som uansvarlige og selvopptatte siesta-pensjonister. De som drar sørover og drikker vin. Og nå er vi blitt en del av den gruppen av og til. Vi lengter etter sol og varme, og vi drikker gjerne vin i den lille byen vår i Frankrike. Følelsen av ikke å måtte ha noe å gjøre, ingen forpliktelser, kjennes helt annerledes enn det gjør her hjemme. Når vi er «borte», har vi lov til ikke å bidra. Det er ferie selv om vi ikke skal tilbake til noen jobb. Da er ikke presset på å bidra like stort, og jeg føler meg glad og fri.

Men så har du de pensjonistene som bidrar. Som hjelper til. Slik jeg skulle ønske jeg var, eller kanskje det er slik jeg syns jeg burde være. Og forhåpentligvis kommer til å bli. Foreløpig strekker jeg meg til å være med på dugnad i strøket. Og jeg er mentor for innvandrerjenter som trenger en veileder inn i arbeidslivet i Bergen. Og så tenker jeg at jeg skal hjelpe fremmedspråklige med å lære seg norsk. Det har jeg på planen – en gang. Og jeg syns at jeg burde kunne bli besøksvenn. Det er mange gamle som er ensomme og ikke har familie i nærheten. Men jeg utsetter det. Selv om jeg sitter her og vet at jeg ville bli glad av det meningsfylte ved alt dette.

Jeg rygger og kjenner at den første impulsen min er at jeg ikke vil forplikte meg. For meg er det en enorm lettelse å være fri for plikter. Det er sikkert noe mange kvinner kjenner seg igjen i. Vi har tatt størstedelen av den sosiale og emosjonelle ansvarsbyrden. Vi har vært primæromsorgspersonen. Vi er der først og sist.

Hva omsorg er, har TV og jeg diskutert i ca. 45 år. Han har rett i at å forsørge en familie ligger det omsorg i. Men problemet med å gjøre det til en manneting, er at i våre dager er kvinner like viktige når det gjelder å skaffe inntekt til familien. TV mener at menn liker å gjøre ting. Men skifte sikringer gjør man jo ikke lenger. Og bytte til vinterdekk må du på dekkhotell for å få gjort. Men når de har tid, snekrer de for eksempel gjerne en platting. Og det tar tid. Det kan godt være at de blir lykkelige av det; det er deilig å se at noe fysisk tar form og blir til. Og TV gjør ting, han rydder og vasker og lager mat og hogger ved …

Så da tenker jeg at det å ha en mann som TV stort sett gjør meg glad. Han gir energi, og jeg er veldig fornøyd med at han snakker og mener ting høyt. Ikke alle er forunt å ha en skravlete mann – som i tillegg er morsom. Og siden han liker å snakke med og være sammen med meg, har jeg egentlig kort vei å gå for å finne glede – eller lykke, da.