Møte med Terje Jensen

Da Terje Jensen, bedre kjent som Jonas Fjeld, fikk MS, trodde han at karrieren var over. Men den populære karen fra Konnerud snudde plagene til seier. Livet – og gitaren – fikk en ny klang.

Tekst: Øyvind Risvik, foto: Werner Juvik
Første gang publisert i VI OVER 60 januar 2013

Jeg håper de kan si om meg: Han er en snill mann, en lojal og omtenksom mann. Jeg prøver å være det i hvert fall. Jeg prøver rett og slett å være uselvisk. For egoister er de vanskeligste menneskene å surre rundt med. Jeg håper min aller viktigste egenskap er å være et menneske.

Terje Jensen er ingen bråkjekk type. Han er ikke en gang i nærheten. Det er noe traust, urnorsk, ærlig og ytterst vennlig over ham. Han vet ikke det beste han kan gjøre for folk. Sangene ser han på som en gave til menneskeheten. I all beskjedenhet.

– Jeg har alltid vært beskjeden. Har aldri vært breial, som vi sier her i Drammen, eller egoistisk. Jeg har klart å komme meg frem uten å være uærlig, selv om det nok kan ha tatt litt lengre tid enn normalt.

Terje Jensen
• Fylte 60 år 24. september 2012 og har gått inn i livsfasen «støvets år», som han og Henning Kvitnes kaller det. Jubileet ble feiret med et samlealbum, 60 år i livet, 40 år på veien, primært med nye versjoner av gamle låter.
• Vokste opp i Fjellsbyen i Drammen.
• Bor på Konnerud i samme by.
• Bedre kjent under navnet Jonas Fjeld, artistnavnet han tok for 39 år siden, fra Øvre Richter Frich’ romanfigur.
• Gift med May Britt Basgaard. De har barna Carly Maria og Sigve.
• Har gitt ut nærmere tretti album i løpet av 40 år.
• Har fått Spelemannprisen fire ganger. Suksesslåtene er utallige. Publikum forlanger Engler i snøen og Nerven i min sang på konsertene.

Han er ærligheten selv, og liker at folk er ærlig tilbake. – Jeg prøver å være den jeg er, sier han. – Jeg er alltid presis, har jeg en avtale, kommer jeg til nøyaktig tidspunkt. Jeg leker ikke med folks tid. Jeg respekterer de fleste, men snyter noen meg for penger og ikke betaler gjelda si, ja da kan jeg nok vise frem en slem side.

– Jeg gidder ikke å slite meg ut med å bli forbannet. Skjer det noe dritt, så får jeg snu bladet, det er renere på den andre siden. Jeg har sikkert opplevd mange trøkker, men jeg har ikke tatt det som trøkker.

Den største trøkken fikk Terje Jensen for vel femten år siden. Plutselig fikk han dobbeltsyn og kunne ikke skjønne hva årsaken var. Flere år etter fikk han diagnosen MS, multippel sklerose, en sykdom som rammer sentralnervesystemet. Ikke bra for en gitarist med fingrer som arbeidsredskap.

– Sykdommen ødela mye av gitarspillingen. Jeg spurte meg selv: Hva gjør jeg nå? Jeg måtte finne nye måter å stemme gitaren på for å kunne fortsette spillingen. Plutselig hadde jeg en helt ny klang. Det var en gledelig overraskelse. MS-en ble snudd til noe positivt ved at jeg slapp å ta så mange grep, sier han entusiastisk og demonstrerer.

Stille synger han sin hyllest til hjembygden Konne­rud:
Hvis du kjører feil så kommer’u, til en lang og mørklagt vei.
Da har’u havna oppå Konnerud, da har’u havna opp’hos meg.
Der er’e haugevis med byggefelt, og noen gamle hus blant dem.
Og så en hagaflekk som jeg har stelt, det er’kke svært, men det er hjem.

– Jeg har størst problem når jeg spiller piano. Fingrene treffer ikke alltid den tangenten jeg bestemmer meg for. Hjernen sier at fingeren skal treffe der, og så treffer den helt andre steder. Det er ikke noe verre enn det. Jeg har ikke ofret det en tanke. Gjør jeg det, blir jeg i hvert fall sjuk. De fleste drukner seg i plagene sine, men vi må snu tingene til det positive. Jeg er heldigvis et ukomplisert menneske sånn.

Terje Jensen synes også det er helt ukompli­sert å fylle seksti år. Så lenge helsa holder, er alt vel, sier han optimistisk.

Som 45-åring fikk han to flotte unger. – Jeg var småbarnsfar da jeg var over femti, smiler han og roper stolt på ungene, som stikker innom kjøkkenet før de like raskt forsvinner igjen. – Det var mye lettere enn jeg hadde trodd. Først kom Sigve, så kom Carly Maria femten måneder senere. Å få to unger så tett på hverandre ga en travel tid. Men jeg hang med. Jeg kan ikke huske at jeg var sliten, men var det helt sikkert. Kona var nok mer sliten enn meg.

– Jeg trodde ikke jeg kunne få unger. Men der trodde jeg feil. At May Britt ble gravid, var et positivt sjokk. Det var uvant. Trodde aldri det ville skje meg.

Unger betyr alt, de er i høyeste grad livet hans, det betyr at noen av genene rusler og går videre. Alderdom uten unger er stusselige greier, sier han.

– Det er en utfordring å vokse opp i dag. Det var lettere å gi f… i min ungdom, jeg kunne blåse i skolen og vite at jeg likevel ville få en jobb, selv om det var en drittjobb. Jeg ble veldig fort skolelei, jeg hadde mest lyst til å spille.

Teksten fortsetter under bildet.

Terje Jensens foreldre var ikke av de mest musikalske. – Det var tilfeldigheter som førte til at jeg ble musiker. Jeg fikk låne gitaren av kameraten min, Kjell Abrahamsen. Jeg kjente tidlig at jeg hadde noe å gi, at det kom ting ut av meg som ikke var kopi av andre. Å lage melodier var en gave jeg fikk tidlig. Jeg vet ikke hvem jeg arvet det av, hverken fatter’n eller mutter’n spilte. Men de støttet meg fra første stund. Jeg fikk aldri kjeft når jeg spilte, uansett hvor høy lyden var. Det var musiker jeg ville bli.

Og det ble han, til gagns. Spesielt sangen Engler i snøen har nådd frem. Den synges i sorg og glede, ved inngang og bortgang, i barndåp og bryllup. – Ole Paus’ tekst og min melodistemning betyr noe spesielt for mange mennesker, sier han fornøyd.

Terje Jensen er et sosialt menneske. Han liker ikke å være alene. – Jeg takler ensomheten. Men jeg liker det ikke. Stillheten er ok, men ikke det å være stille alene. Jeg liker ikke et tomt hus med bare meg inni, jeg er en familiemann til fingerspissene. Hvis det engang blir så gærnt at jeg blir alene her i livet, finnes det vel sovetabletter?

Den gode stillheten er å være sammen med May Britt. – Hver dag går vi på skauen, der er det frisk luft, der holder jeg meg i form. For meg er trim å gå. Da snakker vi om de hverdagslige tingene, om løst og fast, det er rett og slett bare snakk mellom oss. Vi kan også gå lenge uten å si et ord.

Når Terje Jensen er ute, lengter han hjem. Hele tiden. – Det er et privilegium å kunne lengte hjem, sier han.

– Det betyr at jeg har et all right liv her på Konnerud. Jeg har en kone jeg er glad i, hun betyr alt, og det er kort vei til senga. Jeg kommer meg dit uten å gå i trapper. Det å ha en god hverdag er et privilegium for helsa.

I Drammen er hver fjerde innbygger en inn­vandrer, eller fremmedspråklig. Det trives Terje Jensen med. – Jeg er veldig glad i mennesker, og jeg er overlykkelig over at det kommer så mange fremmede til landet, at Norge er på vei til å bli et blandet land. Disse menneskene tilfører oss så mye nytt, med fine og innholdsrike forretninger og en rik og annerledes kultur. Jeg får troen på menneske­heten når jeg møter alle disse flotte folkene. Rasister er det verste jeg vet.

Han har også problemer med å gå forbi tiggere og se en annen vei. – Hvorfor i huleste skal jeg ikke være et medmenneske? Det kunne ikke falle meg inn i halvsøvne å vise dem forakt. Det er folk som sliter i livet, som så mange andre.

Humanist er han, men absolutt ikke religiøs. – Jeg tror ikke på Gud, sier han med ettertrykk.

– Nei, fader, jeg sliter med å tro at det er mer mellom himmel og jord enn det jeg ser og opp­lever. Vi er ikke styrt av noen ovenfra. Jeg har ikke noe imot religiøse mennesker, og jeg respekterer alle religioner. Hvis folk er fornøyd med å tro på det ene eller det andre, vær så god. Jeg respekterer at folk går inn i sine forskjellige rom og ber. Og jeg har ikke problemer med å være i disse rommene selv. Ungene har valgt å konfirmere seg og å døpe seg. «Vær så god,» sier jeg. «Nå er dere gamle nok til å bestemme og velge selv.» Det gjør meg ikke noe, jeg er bare kjempeglad for at de tar et standpunkt. Jeg er like glad i dem for det og støtter dem hundre prosent. Det er flott at de tar egne valg.

Hvilket ettermæle ønsker Terje Jensen? – Gud vet hva det skal stå i den nekrologen, svarer han og ler sin karakteristiske Jonas Fjeld-latter, dyp og inderlig.

– Du får finne på noe du, de orda behøver ikke være mine. Det høres jo nesten som om jeg er dau, når du spør slik. Jeg er ydmyk overfor det at jeg har betydd noe for mange mennesker. Jeg setter pris på at folk setter pris på hva jeg driver på med.

– Hva Vårherre skulle si om jeg mot formodning skulle dukke opp foran ham? Da tror jeg han vil si: «Høyt lo han, og dypt gravde de ham.»