Flaskesamleren Christian Ringnes

Christian Ringnes har ingen planer om å gi opp karrieren til fordel for en pensjonisttilværelse.

Christian Ringnes har ingen planer om å bli pensjonist. Han vil ikke gi opp alt han elsker, bare for å kjede seg på golfbanen. Men hvis han slutter å levere, må han ta en
alvorsprat med seg selv.

Tekst: Frøydis B. Hågvar, foto: Scanpix
Første gang publisert i VI OVER 60 februar 2013

Christian Ringnes’ småflaskemuseum i Oslo sentrum ser ikke så stort ut fra gateplan, men i forhold til størrelsen er det Norges best besøkte museum. For forretningsmannen viser ikke bare frem sin private flaske­samling, han leier også ut lokalene til selskaper. Ringeklokken er selvfølgelig formet som en skrukork. Når Ringnes gjør noe, gjør han det fullt ut, gjerne ispedd en dose humor.

Ringneshallen er selve minnesmerket over Ringnes’ ølbryggende oldefar. Rommet ligner en avlang, opplyst grotte. Veggene er tett dekorert med mini­ølflasker. Fra taket kvitrer fuglesang fra en usynlig høyttaler, og i det ene hjørnet ender en bred, svartmalt tresklie. Den starter visstnok helt øverst i bygget. Kanskje det er den Ringnes bruker når han skal gjøre entré?

Christian Ringnes
• Født 1954 i Oslo. Skilt, tre voksne barn.
• Siviløkonom og forretningsmann innen eiendomshandel og -utvikling.
• Oldebarn av forretningsmannen og kunstmesenen Ellef Ringnes, som sammen med broren Amund startet Ringnes Bryggeri i 1877.
• Største eier og administrerende direktør i Eidendomsspar og Victoria Eiendom. Eier også Folketeatret.
• Har donert 300 millioner til den omdiskuterte skulpturparken på Ekeberg i Oslo, som skal stå ferdig i september 2013.
• I 2001 kjøpte han den forfalne Ekebergrestauranten, pusset den opp og gjenåpnet den i 2005.
• Har donert penger til en rekke offentlige kunstverk i Oslo.
• Har sitt eget småflaskemuseum i Oslo, som også fungerer som selskapslokaler.

Det er det ikke. Han holder riktignok høyt tempo, men heldigvis i form av lette løpetrinn ned trappen. Dressen, skjorten, halstørkleet, alt er på stell, en stresskoffert svinger i den ene armen og øynene hilser før munnen. De er vennlige og våkne. Han skjenker sølvkaffe og smetter kvikt på plass.

Det stormer på ringnestoppen. Ikke alle er like takknemlig for de 300 millionene han har donert til Ekeberg skulpturpark. Lokale motstandere har protestert hardt og hyppig, anklaget ham for både korrupsjon og naturødeleggelse. Da klagene ble avvist hos Fylkesmannen, gikk de videre til Miljøvern­departementet i et siste forsøk på å stoppe hele prosjektet. Hvordan klarer Ringnes å ta vare på seg selv oppi alt dette?

– På meg selv? Nei, jeg prøver først og fremst å ta vare på skog og dyr jeg, svarer han med lett oppgitthet i kroppsspråket.

– Det er naturlig at det blir diskusjon rundt et slikt prosjekt som Skulpturparken. Det blir jo en annen bruk av området enn det er nå. Men sannheten er at det er loslitt der oppe. Stedet trenger skjøtsel, og det er hovedfokus i dette prosjektet. Området var opprinnelig ment som en folkepark, men kommunen ga opp vedlikeholdet på 1960-tallet. Utford­ringen blir å supplere med skulpturer, uten at det går på bekostning av den fine skogsopplevelsen.

Han forstår ønsket om å bevare natur. Nettopp derfor lar han 90 prosent av området forbli urørt. Bare tre prosent blir brukt på nye oppføringer. De resterende syv prosentene er ren reparasjon av stier og veier.

I 2006 sa Ringnes at ønsket med Skulpturparken var å hylle kvinnen. Nå innrømmer han at han angrer på ordvalget. At det hørtes som en gammel manns festtaler. Det politisk korrekte er å si at parken er «feminint inspirert», i lys av skulpturens former og skapere. Selv om et kunstfaglig utvalg plukket ut statuene for ham, er han ikke i tvil når et kunstverk treffer ham personlig.

– Mitt forhold til kunst er nok mer følelsesmessig enn intellektuelt. Det er litt som når du ser en veldig vakker kvinne; du bare ser at dette tar deg.

Ringnes svelger bort en klump i halsen. Tanken på kunst og kvinner har fremkalt en blank hinne på øynene hans, og blikket ser sårbart og ydmykt ut. Det ser nesten ut som han er på gråten, at dette er for flott til å tas i med ord. Han innvilger seg et halvt minutts stillhet, som om han må samle seg litt.

– Enkelte ting berører bare hjertet mitt, sier han litt stødigere i stemmen.

– Om det er bildekunst, statuer eller musikk, går det inn i sanseapparatet mitt med full spiker. Budskap og dypere meninger får jeg heller lese om senere. Av og til føler jeg meg litt grunn, men jeg liker klassiske, figurative ting, og det kan vel ikke være så galt? For meg må ikke kunst nødvendigvis være nyskapende. Den er god hvis den treffer meg.

– Hvilke kvinner har betydd mest for deg gjennom livet?

– Nå er det mange som kan bli fornærmet, ler han og rører seg på stolen.

– Det letteste, og riktigste, er å svare min mor. Hun var en flott kvinne, og den personen jeg opplagt har vært nærest. I tillegg til koner, søstre, kjærester og alt mulig rart. Og så har jeg jo to døtre jeg forguder over alt på jord. Det er disse nære forholdene som betyr mest.

Han er rimelig fornøyd med hvordan han har vært til stede for familien. I alle fall når han også tar hensyn til at han er forretningsmann. Men han kunne helt klart ha jobbet mindre i perioder.

– Når jeg blir 112 år og føler at Ringnes øl ikke smaker så godt lenger, så vil jeg si at jeg burde ha brukt mer tid med familien. Min far angret på akkurat det, men jeg skjønte ikke hva han mente. Jeg syntes vi hadde det topp, jeg. Så jeg får håpe jeg kommer like bra ut.

For når Ringnes først har fri, tar han med familien til landstedet på Helgeroa. Her jakter de, går fotturer i fjellet, fisker, henter vann, går på utedo, hogger ved og tenner stearinlys. Gjør alt det praktiske som er lykke og avslapning i hans øyne. For etter å ha sett verden gjennom jobbreiser, har han blitt landskjær. Men selv om kroppen er i feriemodus, innrømmer han at hodet ikke alltid er like lydig.

– Tankene kan du ikke styre, selv om du sitter på en enkel hytte, sier han ærlig.

– Faktisk kommer de beste tankene når jeg har fri. På kontoret her sier de jeg er ganske farlig når jeg kommer fra ferie, for da har jeg funnet på så mye rart, sier han og ler høyt av seg selv.

For Christian Ringnes er lykken de mange små ting i hverdagen.

– Det kan være vennelag med brigde og nykokt kreps. I dag kom jeg over en ukjent fugl. Jeg klarte å liste meg helt innpå den. Den hadde fantastiske farger og en uvanlig lang hale. Jeg gleder meg til å google den på internett. Jeg føler også en voldsom lykke når jeg ser sønnen min fulltreffe på jakt. Og så finnes det jo noen fantastiske øyeblikk av lykke i forholdet mellom mann og kvinne. Så at lykke ikke kan kjøpes for penger, det er jeg helt sikker på.

Men én ting Ringnes kjøper for penger, er tid. Han bare elsker å kunne slenge seg på et fly, eller inn i en taxi, uten å tenke budsjett. Slippe å forholde seg til busstabeller, køer og forsinkelser. Det er både effektivt og behagelig. Dessuten gjør milliardene at han kan gi barna sine den beste helse­tjenesten dersom de skulle bli syke.

– Men jeg må få poengtere noe viktig: Forskjellen på å ha nok og mye penger, er veldig liten. Overflod fører ikke til lykke i seg selv. Da handler det mer om en målestokk på hvor flink du er i arbeidet sitt. Jeg blir alltid glad for tingene jeg kjøper til meg selv. Men som du ser på dressen min, bruker jeg sjelden mye penger på klær. Du ser kanskje at det mangler noen knapper her og der? Jeg spytter heller inn penger i god kunst og store prosjekter.

Så blir han alvorlig, trekker pusten tydelig.

– Men som alle rike mennesker, så er jeg redd for å miste. Jeg er det. Det ligger en stadig bekymring der for å gå konk. Derfor er jeg blitt mer forsiktig med pengebruken de siste årene.

– Er selvfølelsen din avhengig av hva du oppnår som forretningsmann?

– De som sier at de er isolert fra hvordan verden reagerer på dem, tror jeg juger. Noen trenger mer bekreftelser enn andre, men jeg er egentlig ganske selvdreven og min egen største kritiker, men hvis alle sier at jeg er en idiot, tar jeg det selvfølgelig innover meg. Ellers hadde jeg ikke vært menneskelig. Det slo meg da jeg så Kontiki-filmen hvor egoistisk Heyerdahl var. Det er ikke bra å bli for ekstrem.

Ringnes mener folk må godta at den gyldne middelvei er den beste.

– Heldigvis synes jeg det er lett å velge, både på jobb og privat. Faren min lærte meg at «det ikke å ta en beslutning, er det dummeste du gjør, for det er å ta en beslutning det òg». Men jo eldre jeg blir, jo mer følger jeg magefølelsen. Alt handler ikke om regneark og kalkyler lenger.

Det er to år til Ringnes fyller 60. Spørsmål om hvordan han holder seg i form, får ham til å le.

– Ser du ikke at jeg ser ut som en spent metallfjær her jeg sitter? At jeg er en mann som liker litt av det ene, og litt av det andre? Jeg går Birkebeineren, men hvorfor i all verden skal jeg gå sammen med 10.000 svette mennesker som tråkker på skiene dine, når jeg vet at jeg uansett ikke kan vinne? Da går jeg heller helgen før. Det er jo akkurat de samme sporene, bare uten alt maset.

– Kommer du noen gang til å pensjonere deg?

– I en diskusjon om det for 10 år siden, i en kvalifisert vennekrets, var vi enige om at vi aldri ville gi opp det vi elsker bare fordi vi blir eldre. Men så var det en som sa: «Men har bedriftene vi bestyrer godt av å ha en 90 år gammel sjef, som kanskje begynner å bli for konservativ i forhold til det unge markedet?» Det ga oss en ordentlig tankevekker. For det er ikke mange som klarer å henge med like godt som Olav Thon. Vi kan jo håpe, men det er viktig å gi seg på topp. Hvis jeg slutter å være god, vil jeg trekke meg før jeg blir bedt om det. Men golf blir det aldri noe av, heller ikke late dager i godstolen. Jeg vil alltid forbli aktiv. Jeg ser altfor mange pensjonister som begynner å drikke på dagtid fordi de ikke lenger trenger å være i form til noe. Da kan det fort gå galt.

Ringnes ser på klokken, han skal videre i et møte. Mens han fikler med stresskofferten sin, får han spørsmål om han husker hva han skrev i skole­katalogen som 13- åring.

– Ja, svarer han litt forbauset.

– Du skrev: «Mine mål er å bli playboy, sjef og millionær». Er du i havn?

– Sjef er jeg jo, svarer han behersket og lar kofferten vente.

– Og millionær er jeg definitivt, sågar milliardær. Noen playboy ble jeg vel aldri, men jeg har i hvert fall fått min del av damene, og mer til. Så jeg sier meg fornøyd på det punktet også.