Mistet jobb og AFP som 58-åring

– Det hadde vært min arbeidsplass siden 2000, bare avbrutt av tre år, fra 2011 til 2014. Da jobbet jeg i et annet selskap, med vedlikehold og ulike prosjekter på oljeplattformer. Men fra rundt 2013 ble det igjen usikre tider i oljebransjen. Samtidig ville min tidligere arbeidsgiver ha meg tilbake på grunn av min spesielle og unike kompetanse. Jeg tenkte at jeg ikke hadde noe å tape på det, og takket ja. Men to år senere hadde de likevel ikke bruk for meg. Da var beskjeden at det var nødvendig med nedskjæringer, og at folk måtte gå. Jeg var en av de sist ansatte etter at jeg kom tilbake til selskapet, og det ble brukt mot meg. «Min unike kompetanse», med å konstruere, drifte og vedlikeholde automatiserte systemer, opparbeidet etter alle de 36 årene i oljebransjen, betød plutselig ingenting.

Urettferdig ordning

Jørgen Titlestad, 58 år gammel i 2016, sier at han opplevde hele situasjonen som både vanskelig og ubehagelig. Han kontaktet advokat og vurderte å gå rettens vei i forsøket på å gjøre oppsigelsen ugyldig. Usikkerhet om utfallet, samt den personlige belastningen med å gjennomgå en arbeidsrettssak, gjorde valget svært vanskelig.    

– Jeg var både sint og skuffet, men bestemte meg for å la være. I stedet ville jeg gjøre alt som var i min makt for å sørge for at sluttpakken ble noe bedre enn det de hadde tilbudt. Jeg fikk vel tre-fire månedslønner. Jeg gikk på dagen. Det var tøft å treffe alle de hyggelige kollegene som var både sjokkert og lei seg på min vegne.

– Hvordan var den psykiske belastningen ved det å miste jobben som 58-åring?

– Det kom noen tårer, det gjorde det. Jeg følte meg både sårbar og overflødig. Det var veldig vanskelig. Men det er ikke alle kamper i livet som du skal ta. Noen koster for mye. De kan gi deg «et banesår». Du kommer ikke over det. Jeg vet ikke om min avgjørelse den gang var riktig, men i dag tenker jeg at det alt i alt var fornuftig, selv om det gjør vondt i dag også.

– Hvilke økonomiske konsekvenser hadde det?

– Jeg mistet retten til AFP siden det gikk mer enn to år før jeg igjen ble ansatt i en bedrift som har en tilsvarende ordning med avtalefestet pensjon. Jeg søkte massevis av jobber, men fikk ikke en fast ansettelse etter at jeg ble oppsagt i 2016. Det ble kun innleide oppdrag via et konsulentselskap, sier han, og legger til:

– Hvis jeg hadde beholdt jobben og dermed mine AFP-rettigheter, ville min økonomiske status vært en helt annen. Jeg har regnet på det og konkludert med at jeg har tapt rundt 1,7 millioner kroner. Men det aller verste å tenke på er at det er så urettferdig, uansett hvem det rammer. Mitt råd til alle over 50 år, er å klore seg fast til jobben sin. Og sjekke pensjonsordningen, fastslår Jørgen Titlestad. 

Aldersdiskriminering?

I tillegg til tapte inntekter, både som arbeidstaker og som fremtidig pensjonist, erfarte Jørgen Titlestad også at når du nærmer deg 60 år, er du ikke den mest attraktive på arbeidsmarkedet. 

– Jeg søkte sikkert på 50 jobber. Mange relatert til stillinger jeg mente jeg kunne være kvalifisert til, men også vaktmesterstillinger og vedlikeholdsarbeid. Høy lønn var ikke det avgjørende. Jeg ville tilbake i et fast arbeidsmiljø, og være en del av en bedrift med hyggelige kolleger. Det er da jeg har trivdes best.

– Hvilke begrunnelser fikk du på avslagene på jobbsøknadene dine?

– Det var ingen som sa rett ut at jeg var for gammel. Det har de vel heller ikke lov til. Men når mange av de som ansetter folk er rundt 50 år, vil de vel heller ha en yngre kollega som kanskje er rundt 40, og dermed også har hatt tid til å skaffe seg nok erfaring.

– En annen faktor som sikkert talte mot meg, var at selv om jeg hadde utført arbeid som automasjonsingeniør i oljebransjen, har jeg ikke formell utdannelse som ingeniør. Jeg har bare videregående og ett år på svakstrøm på yrkesskolen. Men siden 1980 har jeg hatt oljerelaterte jobber, og altså opparbeidet meg solid erfaring og kompetanse. Uten at det hjalp meg til å få fast ansettelse etter å ha blitt arbeidsledig som 58-åring. 

Da konen Irene bestemte seg for å pensjonere seg våren 2022, tenkte Jørgen Titlestad at det kunne bli en felles avgjørelse. Han var ennå ikke fylt 64 år, sto uten AFP-avtale, men ønsket om mer tid sammen som pensjonister ble avgjørende.

– De siste årene på hjemmekontor under pandemien var jo også spesielle. Som konsulent ble jeg innleid til selskapet som sa meg opp i 2016. Nå trengte de min kompetanse. Jeg måtte svelge noen kameler da, men du skal jo ha en inntekt. Sånn sett var det greit med hjemmekontor. Det ville vært vanskelig og tøft å treffe tidligere kolleger og gjerne måtte forklare hva som hadde skjedd siden 2016. 

Sykkelentusiast

I dag trives 64-åringen som pensjonist, og understreker at han ikke vil sutre over fortiden. Han er en aktiv mosjonssyklist, som har syklet Bergen-Voss 13 ganger, og som senere i år er klar for sitt niende sykkelritt «Jotunheimen Rundt» på 43 mil.

– Jeg sliter litt med hofter og knær. Syklingen er i så måte god trening. Det gir meg økt livskvalitet og masse hyggelig sosialt samvær med andre sykkelentusiaster, smiler han.

– Og økonomien som pensjonist? 

– Vi solgte leiligheten vår i Bergen sentrum i 2015. Det ga et godt overskudd, og sørget for at vi kunne oppgradere fritidsboligen vår på Hordnes i Fana. Vi klarer oss greit økonomisk, og har blant annet anledning til å reise, som vi begge setter stor pris på, sier Jørgen Titlestad.

PER MØTER FOLK: Journalist Per Randers Haukaas møter i denne serien vanlige folk over 60 år som forteller hva de er opptatt av i 2023. Hvordan innretter du deg i livet etter 60 år? Blir du presset ut av yrkeslivet? Slutter du frivillig? Pensjonerer du deg tidlig? Skriver du testament og er opptatt av arven etter deg? Lager du en fremtidsfullmakt? Starter du for deg selv? Sliter du som minstepensjonist? Vi vil gjerne høre fra deg: redaksjonen@viover60.no