– Min voksne datter er avhengig av meg
Den voksne datteren ringer henne hver gang noe er vanskelig, og hun merker at det tar på kreftene. Hvordan kan hun sette grenser uten at datteren føler seg avvist?
SPØRSMÅL: Datteren vår er 24 år og ringer meg nesten hver gang noe er vanskelig. Jeg vil gjerne være der for henne, men merker at det tar på kreftene mine, og at jeg bekymrer meg for alt hun forteller.
Mannen min mener jeg hjelper henne for mye, og at hun må lære å ordne opp selv. Jeg er redd hun skal føle at jeg avviser henne hvis jeg setter grenser. Hvordan kan jeg støtte henne uten å bli så involvert i alle problemene?
SVAR: Det kommer ikke til å bli så enkelt i starten, men det kommer til å gå fint. To viktige innspill først:
1) Se på det som en overgang. Du skal ikke hoppe fra «overinvolvert» til «uinteressert». Dere skal skifte spor,
og det kan dere bruke tid på.
2) Skaff deg en alliert. En du kan drøfte dette med og hente støtte hos. Det vil du ha godt av i en overgangsfase.
Hvordan støtte henne uten å bli så involvert i alle problemene?
Hvis du innerst inne vet at det vil hjelpe henne til å bli selvstendig, slik mannen din mener, vil det bli enklere for deg. Det vil også hjelpe henne hvis du forklarer hvor utrolig glad du er i henne, og hvor viktig hun er for deg. Fortell at du tror at dere har havnet i et «uheldig spor». I stedet for å hjelpe henne til å bli selvstendig, håndtere egne følelser og løse problemer, holder dette mønsteret henne tilbake fra en sunn utvikling. Og det ønsker du ikke, du vil at dere skal prøve å skifte spor.
Noen forslag:
- Det du beskriver, kalles «empati på avveie». Det hjelper ingen. Minn deg selv på det når du blir bekymret.
- Les om «affektregulering». Dette handler ikke om å slutte å være glad i henne eller bry deg om henne, men om å tåle å stå i det når hun trener på å håndtere egne følelser.
- Øv på å la være å stille spørsmål eller gi råd. Se på det som en stafettpinne – problemet hennes eller følelsene hennes – som hun er vant til å gi deg. Se for deg at du ikke tar den imot. Men du lytter og uttrykker: «Jeg skjønner», «Det er ikke lett å være deg nå» og så videre.
- Snakk med henne regelmessig om hva som skjer, så hun ikke blir usikker på om du bryr deg, og så hun blir bevisst på at hun også må trene.
- Når det stormer som verst, tenk «jernhånd i silkehanske» – du står klippefast i din nye tilnærming, men du er kjærlig og omsorgsfull i måten du gjør det på.
Lykke til! Jeg har tro på dere!
