Lever vi i konspirasjonens tidsalder?
– Jeg følte at jeg ble sett, fikk oppmerksomhet og ble innlemmet i noe større enn meg selv. Det var en måte å finne trøst og mening på, sier Olaug som ble oppslukt av et alternativmiljø med konspirasjonsteorier. Slike teorier er ikke noe nytt, men sosiale medier har gitt dem et mikrofonstativ, og kanskje er det først nå at de er blitt farlige.
Ifølge Wikipedia er en konspirasjonsteori en forestilling om at noe skyldes en hemmelig konspirasjon, det vil si en sammensvergelse eller et komplott. Konspirasjonsfortell-ingene forklarer politiske, sosiale og historiske hendelser som resultat av avledningsmanøvre iscenesatt av fordekte sammenslutninger av mektige personer, og ikke som følge av åpne aktiviteter, velkjente årsaker og naturlige forhold. De skjulte nettverkene blir gjerne beskrevet som «makteliter» og representanter for «alt som er galt i verden», grupper som ønsker å oppnå egne fordeler, skade noen eller holde sannheten skjult for allmennheten.
Eksempler på vanlige konspirasjonsteorier er forestillingen om at verden styres av en hemmelig elite, at CIA drepte president John F. Kennedy, at amerikanske myndigheter sto bak terrorangrepet den 11. september, at USAs månelanding i 1969 aldri skjedde og at vaksiner fører til autisme. Typisk er at konspirasjonsteoretikere ikke stoler på etablert media, som de omtaler som mainstream media, men finner sin sannhet via andre kanaler. Dette medfører at vi ikke har fått noen til å stå frem i denne saken.
Påvirker helseatferd
Professor ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap ved NTNU, Asbjørn Dyrendal har forsket på konspirasjonsteorier i mange år. Han mener at slike teorier kan være farlige, men ikke må være det.
– De blir først og fremst farlige når de brukes til å påvirke helseatferd, og når de demoniserer andre mennesker. Konspirasjonstenkning er en naturlig konsekvens av vanlige menneskelige egenskaper, så fra ett ståsted har vi alltid hatt dem. Antallet teorier har sannsynligvis økt de siste årene, men vi vet ikke om antallet som tror på teorier har økt på noen stabil måte.
Maktesløshet
Det er mye som spiller inn når noen begynner å tro på konspirasjonsteorier.
– Alle tror sannsynligvis litt på minst én, mens noen tror mer på flere. Problemet er at noen mennesker tar til seg mange, og at de ofte tror hardere. Det handler om et samspill av personlighetsfaktorer og sosiale omstendigheter. Opplevd maktesløshet og tap av status er noen faktorer. Å leve i samfunn som er lite gjennomsiktige, har lavt tillitsnivå, høy korrupsjon, lavt utdannelsesnivå og er lite demokratiske, er typisk med på å utløse konspirasjonstenkning. I Norge er antallet relativt lavt.
– Er det mulig å omvende dem?
– Ja, først og fremst ved å hjelpe de som ønsker å være mer selvkritiske, til å omvende seg selv.
En karismatisk leder
Olaug (som egentlig heter noe annet) sitt liv har i perioder bydd på utfordringer. Under småbarns-årene søkte hun for å finne en måte å ha det bedre på, og fant veien inn i alternativmiljøet.
– Jeg følte at jeg ble sett, fikk oppmerksomhet og ble innlemmet i noe større enn meg selv. Det var en måte å finne trøst og mening på. I begynnelsen opplevde jeg det som veldig positivt.
Etter hvert flyttet en karismatisk mann til stedet hvor Olaug bodde.
– Han skapte en slags menighet, og vi var mange som begynte å gå på kurs hos ham. Over tid utviklet det seg til en form for sekt. Han lot meg forstå at jeg var spesiell, at jeg hadde en misjon og at jeg forsto ting som andre ikke skjønte. Alt skjedde veldig gradvis, men snart kontrollerte han livet og tankene mine, sier Olaug.
Den karismatiske lederen hevdet at mennesker utenfor menigheten hadde dårlig energi og vibrerte på feil nivå. Han snakket om aliens og var imot vaksiner.
– Han skapte et miljø som var preget av konspirasjonsteorier. Vaksiner var ifølge ham skadelig for både kropp og sjel, noe som gjorde at jeg unnlot å vaksinere min yngste datter. Hun fikk kikhoste og legen ble ganske sint da han hørte at hun ikke var vaksinert. Senere i livet har min datter gjennomgått hele barnevaksineprogrammet.
Brøt seg ut
Etter hvert begynte Olaug og flere andre å reagere på lederens oppførsel, og de brøt seg gradvis ut. Det kom til slutt for en dag at mannen hadde forgrepet seg på unge gutter.
– Selv om jeg hadde klart å bryte meg ut av den såkalte menigheten, hvilket var utrolig tøft, så holdt jeg på den alternative tankegangen. Internett ble stort, og Human-Etisk Forbund hadde en kampanje mot alternativbransjen, mente det var svindel og juks. Jeg engasjerte meg sterkt imot kampanjen, og på nettet møtte jeg andre likesinnede og fikk et nytt miljø. Vi kjempet en felles kamp og vi jaget i flokk. Det var en skyttergravskrig som foregikk på internett.
Olaug var sikker på at hun eide sannheten, men hun diskuterte også med mennesker som hun syntes var kunnskapsrike, selv om de ikke sto på samme side.
– Igjen var det en prosess. En skeptiker med peiling sådde tvilens frø i meg. Jeg begynte å ta til meg det som ble sagt, og jeg lærte mye, ikke minst om det å tenke kritisk. De var flere som fikk meg tilbake på riktig spor, og det har jeg takket dem for i ettertid.
Et samfunnsproblem
I dag har Olaug skiftet side, og hun mener at konspirasjonsteoretikere kan være direkte farlige.
– Dette er et samfunnsproblem som det må gjøre noe med. Vi kan ikke bare ignorere det. Jeg har klart meg, men jeg kjenner til mange som har fått psykiske problemer av å være i et konspiratorisk miljø. Mennesker som er sårbare og søker noe som vil få dem til å ha det bedre, er dem som er enklest å hanke inn i et slikt miljø, hvor du føler at du blir opphøyd, opplyst og er spesiell. Det hjelper ikke å møte disse menneskene med aggressivitet eller lattergjøring, det vil får motsatt effekt. Du er nødt til å være tålmodig og forhåpentligvis vil logikken med tiden begynne å slå sprekker.
En av Olaugs slektninger har endt opp som konspiratorisk ekstremist. Hen har gått med i QAnon som tror at verden er styrt av djeveldyrkende barneovergripere, ser på Donald Trump som en messias-skikkelse, og bidrar til å spre feilinformasjon om koronaviruset.
– Akkurat som for meg begynte det med det åndelige og alternative, men for hen har det gått så mye lenger. Jeg har måttet bryte kontakten, jeg kan rett og slett ikke ha slikt i mitt liv. Ekstremistene er potensielle terrorister og farlige for samfunnet. På norske offentlige Facebookgrupper snakker de om å bevæpne seg. Hvis de snakker om slikt i offentlige grupper, vil jeg ikke engang forstille meg hvordan snakket går i de hemmelige gruppene. Jeg er oppriktig bekymret for både enkeltmennesket og samfunnet.
Bruker pandemien
Pandemier er en grobunn for konspirasjonsteorier, og koronapandemien er ikke noe unntak. Medieforsker Marc Tuters fra University of Amsterdam har kartlagt dem: En konspirasjonsteori går ut på at koronaviruset er et biokjemisk våpen brukt av CIA mot Kina – eller motsatt: skapt av Kina for å øke sin innflytelse i verden. En annen teori er at 5G gjør folk syke og at korona blir brukt til å dekke opp. En tredje teori fra USA handler om at viruset er vanlig influensa, men at media og politiske motstandere blåste det opp til en dødelig pandemi for å skade Donald Trump. Andre mener at pandemien er skapt av legemiddelindustrien, for å tjene penger på vaksinen, eller at det er plassert en mikrobrikke i vaksinen, som skal kontrollere og/eller sterilisere oss. Felles er at det er mektige folk og institusjoner som bruker pandemien for å oppnå et mål, skriver forskersonen.no.
Ikke bare ekstremister
Førsteamanuensis ved Center for Amerikanske Studier ved danske SDU, Kasper Grotle Rasmussen sier at konspirasjoner er en menneskelig måte å tenke på. Han forsker på konspirasjonsteorier og hvordan de påvirker det politiske livet i USA.
– Konspirasjonsteorier er ikke unormalt eller sykelig, og ikke noe som bare finnes blant ekstremister. For hundre år siden var det mer akseptert å snakke om konspirasjonsteorier, men siden 1960-tallet, og særlig siden Kennedy-mordet, har de blitt mer latterliggjort.
Kriser og konflikter som en pandemi, fører gjerne til en oppblomstring av teorier.
– I stedet for å sykeliggjøre eller latterliggjøre en teori, bør man være åpen og forståelsesfull. Kampen for å få definere riktig og galt er intens. Når konspirasjonsteoretikere møter folk som ikke tror på disse teoriene, slår det gnister. Vi må prøve å redusere den splittelsen det er med på å skape i samfunnet, og møte konspirasjonsteoretikere med et åpent sinn, men det innebærer ikke at man skal akseptere innholdet av teoriene.
Sikre åpenhet
I USA har konspirasjonsteoretikere vendt seg mot venner og familie.
– Man vil jo gjerne begynne en dialog, men hvis man går for offensivt til verks, får man ingenting ut av det. For at vi i framtiden skal kunne kvalitetssikre den offentlige debatten, må vi ta en diskusjon om hva som er riktig og feil i samfunnet vårt. Politikerne har et ansvar for å sikre åpenhet om beslutningsprosessene, og media har et ansvar for å dempe sensasjonsjaget. Sosiale medier har også et ansvar for å fjerne innhold, og alle har et ansvar for å være mer kildekritiske.
Et solid demokrati
Egon Asprem er førsteamanuensis i religionshistorie ved Stockholms universitet. Han sier at tilliten til myndigheter er stor i Norge.
– I det norske samfunnet står likeverd og rettferdighet sentralt. De aller fleste respekterte og fulgte myndighetenes retningslinjer og regler under pandemien, og de fleste har valgt å vaksinere seg. Vi har et solid demokrati med politikere som arbeider hardt og bor alminnelig. Og så lenge de oppfører seg, og ikke tuller med kvitteringer og annet, er tillitsbasen solid. Det bør vi verne om.
Asprem bruker Russland som et eksempel på et samfunn der troen på myndighetene er svært lav.
– Russerne har blitt lurt så mange ganger at en stor del av befolkningen ikke lenger stoler på myndighetene. Det har resultert i at kun 50 prosent har valgt å vaksinere seg, og at konspirasjonsteoriene blomstrer. De som tror på disse teoriene føler seg ofte marginalisert og fremmedgjort. De har falt av lasset og opplever gjerne at de har det dårligere enn forrige generasjoner. Man tenderer å finne syndebukker for alt som er galt, og tyr til en enklere virkelighetsforståelse. Enten fordi man ikke orker, eller ikke har forutsetninger for å forstå komplekse samfunnsspørsmål.
Tar stor plass
Selv om Norge har få konspirasjonsteoretikere, tar de som finnes ofte stor plass i sosiale medier.
– De mest ekstreme er også de med størst lyst til å dele sitt syn i sosiale medier og kommentarfelt. Og selv om det er nedslående lesning, fremstår de gjerne som flere enn de faktisk er. De aller fleste nordmenn har begge føttene godt plantet på jorden. For noen kan det å dele konspirasjonsteorier være en måte å skille seg ut på. Noen ganger er det bedre å vekke avsky og bli lagt merke til, enn å være usynlig.
