Konen fikk (selvsagt) rett til slutt!
Gode økonomiske avtaler kan være smarte å lage selv i «de beste familier». Det insisterte konen på, og hun fikk rett i at man må ta høyde for skilsmisse, død, uvennskap og uventede situasjoner når skal lage avtaler.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
For mange år siden ble jeg kontaktet av en kvinne i 50-årene. Hun hadde en del arve- og familierettslige spørsmål.
Hun og mannen kom sammen til møtet, men det gikk ganske klart frem at det var hun som hadde tatt initiativet til møtet – og ønsket å gå til advokat. Mannen mente det var bortkastet tid og penger.
Hun, derimot, fortalte at faren hennes hadde vært advokat. Hun hadde vokst opp med «jus ved middagsbordet», som hun sa. Var det én ting hun hadde lært av sin advokatfar, så var det å ha orden i papirene.
Da vi hadde vårt første møte, sto de foran en ganske omfattende prosess. Hun hadde overtatt to fine eiendommer etter sine foreldre. Hun og mannen bodde fortsatt i hennes barndomshjem. Etter at de tre barna ble voksne og flyttet ut var huset blitt unødvendig stort for de to. De planla å bygge huset om til generasjonsbolig hvor de skulle bo sammen med datteren med mann og barn. Hytta – som også kom fra hennes foreldre – skulle samtidig overføres til de to sønnene i et sameie. Den ene sønnen hadde også fått noe økonomisk hjelp til å kjøpe sin første bolig. Alle tre barna ville på denne måten ha mottatt betydelige verdier fra sine foreldre – men ikke like store verdier og ikke til samme tid.
Ektemannen mente dette var enkelt og rett frem, og ble nærmest litt fornærmet da jeg støttet konen i at man bør ha løsninger som tar høyde for skilsmisse, død, uvennskap og uventede situasjoner. Han mente at alle var ryddige. Det hadde aldri vært skilsmisser i deres familier, og han tvilte sterkt på at noen av barna ville bli skilt. Et ord var et ord – og det var ingen grunn til å gjøre ting vanskeligere enn nødvendig.
Men konen fikk det som hun ville. Vi regnet frem og tilbake på verdiene. Mor og far opprettet et testament hvor det ble bestemt hvem som skulle arve hva når foreldrene døde – og hvordan det skulle korrigeres i «sluttarven» for forskjellene i verdier barna hadde mottatt fra foreldrene da de levde. Vi la ganske mye arbeid i skriftlige og ryddige dokumenter. Vi hadde et fellesmøte med alle tre barna. Vi tinglyste det som skulle tinglyses. Det ble laget ektepakter og testamenter også for barna.
Så gikk det ca. 15 år før ekteparet nå ganske nylig tok kontakt igjen. De ønsket fremtidsfullmakt og en gjennomgang av løsningene i det 15 år gamle testamentet.
Det viste seg at de hadde fått god bruk for de ryddige avtalene. Hyttesameiet mellom de to sønnene var blitt oppløst. Den ene hadde fått veldig god økonomi og ønsket seg egen hytte. Den andre hadde benyttet seg av den avtalte forkjøpsretten til en noe redusert pris, og på den måten fikk de beholde hytta i familien.
Datteren, som de bodde i generasjonsbolig med, var blitt skilt. Også her hadde de – med hjelp av det pålagte særeiet og avtalen om forkjøpsrett – med nød og neppe klart å løse ut svigersønnen, slik at de slapp å selge generasjonsboligen.
Jeg vil ikke si konen hoverte eller kritiserte mannen, men hun unnet seg et «hva var det jeg sa?»
