Kjærlighet uten grenser
Aksel Kvalsnes (79) har sett store deler av verden gjennom sin jobb som flymekaniker. Han har opplevd krig og sett fly sprenges i luften, men fant også den store kjærligheten i eksotiske himmelstrøk.
Tekst: Harald Haave, foto: Gerd M. Borchgrevink, privat
Første gang publisert i VI OVER 60 mars 2014
At fly skulle bli Aksels levebrød og pasjon var ingen selvfølge. Aksel utdannet seg som bilmekaniker, men en av vennene hans som hadde begynt i SAS, fikk den livsglade mannen på andre tanker. Året var 1956.
– Kameraten ringte og sa at jeg fikk se til å bytte fra bil til fly. Jeg søkte jobb i SAS og ble ansatt som fagmedarbeider. Deretter videreutdannet jeg meg innen SAS-systemet, først på Fornebu, deretter på Kjevik hvor jeg stiftet bekjentskap med jetmotorer, siden i Stockholm.
Aksel fikk sertifikater på DC 7 og Caravelle 3 – to av «luftens gamle arbeidshester». Et av flyene som Aksel egenhendig har skrudd utallige timer på, står i dag ved siden av andre flyhistoriske godbiter på Teknisk Museum i Oslo.
Kjærlighetens kall
Etter fullført utdannelse ble Aksel utstasjonert i smeltedigelen Istanbul – der Vest møter Øst.
Her ga skjebnen Aksel en lykkelig twist. Mens han var stasjonsmekaniker på flyplassen i Istanbul traff han en jente som arbeidet som bakkevertinne. Hun het Tülin og de holdt kontakten da Aksel returnerte til gamlelandet etter endt tjeneste. Vel hjemme i Norge skjønte Aksel at Tülin var kvinnen i hans liv – og dermed satte han seg på flyet tilbake til Istanbul.
Å gifte seg med en tyrkisk kvinne var ikke enkelt. Tülins familie så helst at datteren giftet seg med en tyrker og det la de ikke skjul på. Men etter hvert som de lærte Aksel å kjenne, ble han opptatt i familien.
– De åpnet hjemmet og hjertene. Jeg kunne ikke fått en bedre svigerfamilie. Hele slekten har en fantastisk hjertevarme, sier den sindige bergenseren.
Noe særlig tyrkisk har ikke Aksel lært, men han greier å bestille mat. – Og så kan jeg banne på flytende tyrkisk, sier han og ler hjertelig.
Kona er av lærerslekt og bestemte seg for at Aksel måtte lære seg sitt nye morsmål. – Men hun ga meg raskt opp. Ikke likt henne, men hun skjønte at jeg var en «lost case».
Hjemme bra, borte best?
Etter utstasjoneringen i Istanbul vendte paret til Norge, men snart fikk Aksel tilbud fra flyselskapet Middle East Airlines (MEA) om å være stasjonsmekaniker på flyplassen i Beirut.
Den eventyrlystne Aksel sa tvert ja og i april 1963 var han på plass i Midtøstens Paris med 1,8 millioner mennesker av ulike folkeslag og religioner. Beirut skulle bli starten på et nytt eventyr for Aksel og kona, det var her barna så dagens lys og fikk sin barndom.
Aksel nøt en høy stjerne og fikk stort ansvar ettersom han var den eneste med alle sertifikater som trengtes for å klarere MEAs ulike fly.
– Beirut minnes jeg med glede. Der var på den tiden mange utlendinger og vi hadde et fantastisk godt miljø. Den gang var mekanikerne med på flyvningene. Det gjorde at Aksel fikk sett mye av verden.
– Jeg fikk inngående kjennskap til ørkenflyvning. Jeg så ikke så mye av stedene, men det var en stor opplevelse å få oppleve eksotiske deler av verden som jeg ellers aldri ville fått se.
Kjørte gjennom Europa
Oppholdet i Beirut ble lenger enn Aksel og kona hadde forestilt seg. Hele ni år. Først i april 1971 vendte familien hjem til Norge. Men Aksel bestilte ikke flybilletter, han lastet opp bilen og med barna i baksetet gikk turen mot nord. Tre måneder tok hjemfarten. Det ble et flere uker langt opphold hos familien i Istanbul og hos konas onkel i Ankara.
– Eneste skår i gleden var Bulgaria. De tillot ikke noen som helst stans, vi var i transitt, sa de og ville ha oss raskest mulig ut av landet. Men det glemte vi fort, for vi hadde en fantastisk tur gjennom Midt-Østen og Europa. Barna hadde hele baksetet å tumle på og elsket å se på «scenene» som utspant seg.
Hvorfor ga Aksel opp sitt spennende opphold i Beirut?
– Det skyldtes at forholdene i Libanon ble stadig mer kaotisk. Landet ble kastet ut i borgerkrig som toppet seg da israelerne angrep flyplassen i Beirut. 13 av MEAs fly ble sprengt i luften av israelske kommandosoldater. Det var svært dramatisk, sier den sindige nordmannen.
Kona og barnas sikkerhet sto i fremste rekke da avgjørelsen ble tatt, men han ønsker ikke å si mer om beslutningen om å avslutte det som til da hadde vært et harmonisk og fantastisk libanesisk eventyr.
Kona ble tolk
Hjemme i gamlelandet sto Aksel uten jobb, men det danske flyselskapet Sterling kom med et tilbud han takket ja til. Tülin arbeidet seg systematisk gjennom norsk grammatikk og ble en kløpper i sitt nye morsmål. Hun begynte på Universitetet i Oslo og fikk jobb som tolk. Senere ble hun en av de første statsautoriserte tolker i Norge.
Aksel legger ikke skjul på at han er stolt av konas stå på-vilje og innsats.
– Jeg er kjempestolt av henne og er aldri redd for å si at jeg elsker henne. Jeg sier det hver eneste dag, sier Aksel med ekstra trykk på «hver eneste dag». Ingen tvil om at paret som nylig har feiret sin 50. bryllupsdag, er oppriktig glad i hverandre. Under hele intervjuet har Tülin lyttet til ektemannen. Hun ser stolt på ham og retter på jakken hans før fotograferingen.
I fars fotefar
De siste årene før Aksel ble pensjonist i 2004, underviste han i flymekanikk – eller som det heter på fagspråket: avionikk – på flylinjen på Skedsmo videregående skole.
– Jeg kalte meg aldri lærer, men instruktør. Fremdeles ringer det elever til meg, det er hyggelig å holde kontakten med dem. Jeg føler at jeg fikk formidlet mye av gleden ved å være avioniker. Jeg var en pådriver for at jenter skulle få innpass i faget og det gledet meg å se stadig flere jenter ta utdannelsen. Morsomt er det også at noen av mine kvinnelige elever i dag er blitt lærere. Avionikk passer godt for kvinner, de er flink med fingrene og nøye på detaljer. Det er hva avionikk handler om.
Barna har valgt hver sin retning i livet. Den eldste, Håkon, var ni år i Paris og studerte kunst ved Beaux Arts. Han ble kunstner og arbeider i dag som lærer på Mailand videregående skole.
– Yngstemann Attila bestemte seg for å følge i fars fotspor og bli flymekaniker. Han fikk det inn med morsmelken og jobber i dag som system-mekaniker på F16-flyene til det norske luftforsvaret.
Skjebnen er lunefull
I 2005 tok livet en ny vending for Aksel. Han fikk et hjerteinfarkt, riktignok et mildt ett.
– Jeg følte meg ikke vel og gikk og la meg, men våknet av ubehag i hele kroppen. Jeg skjønte at noe ikke var som det skulle være og dro til legevakten i Lillestrøm. Den unge turnuslegen skjønte at Aksel hadde hatt et hjerteinfarkt og han ble kjørt i all hast til sykehuset.
Aksel må leve med medisiner etter dette, men slo seg aldri til ro med den blodfortynnende medisinen Marevan han ble satt på.
– Det var tungvint med alle legebesøkene.
Nok en gang skulle skjebnen spille ham et puss. På Ahus utprøvde de et nytt blodfortynnende medikament som gir god beskyttelse mot blodpropp.
– Jeg ble spurt om jeg ville delta i et prøveprosjekt med Pradaxa. Det ble starten på et nytt og bedre liv. Jeg merket stor forskjell, det ga meg større livsglede og bevegelsesfrihet og jeg kunne fortsette å jobbe. Borte var de tungvinte legebesøkene og de rigide målingene.
Mens Aksel nyter pensjonisttilværelsen og forsøker å tilbringe vår- og sommerdager på hytta i Stavern, er kona i sitt 70de år fortsatt aktiv som tolk tre dager i uken. Men noen ganger blir det fulle uker, Tülin sier ikke nei om de trenger hjelp.
En gang globetrotter…
Reisingen som har preget Aksels liv har han ikke helt lagt fra seg. Han og kona reiser flere ganger til Tyrkia hvert år og de har funnet en base ved den tyrkiske middelhavskysten. Og ønsker han å drømme seg enda mer bort, får han tid til det hver uke. I 1990 ble han innlemmet i den celebre Travellers’ Club i Oslo.
Klubben består av eventyrlystne nordmenn, Carl Emil Petersen, Ragnar Kvam jr., Helge Baardseth, Stein P. Aasheim for å nevne noen. Kvinner finnes ikke på medlemslisten. De har sin egen klubb, Women Travellers’ Club. Men det er en annen historie.