Å velge sine kamper – og la tiden gjøre jobben
Copilot said:
Kristin Helle-Valle skriver i VI OVER 60 om livet med mannen Trond-Viggo Torgersen. Denne gangen reflekterer hun over hvordan erfaringer fra arbeidslivet har lært henne verdien av strategi, tålmodighet og å velge sine kamper med omhu. I et langt samliv med to vidt forskjellige temperamenter har nettopp disse egenskapene vist seg å være nøkkelen til både små seire, store prosjekter og et forhold som fortsatt er fullt av liv og engasjement.
Da jeg jobbet i TV2, lærte jeg meg tre ting: Ikke start en kamp du ikke kan vinne. Ikke løp etter alle baller. La tiden jobbe for deg.
Dette er råd som jeg har brukt i mange sammenhenger og anbefalt til andre. For på et eller annet tidspunkt i livet begynte jeg å skjønne at rettferdighetssans og entusiasme ikke er nok til å få ting gjort. Heller ikke sinne og frustrasjon. Det kan være bra som motivasjon, men det må kløkt til. Og modenhet og strategi.
Det samme kan man si om et parforhold. Skjønt, det å bli forelsket er en god mulighet til å gjøre forandringer. Kanskje mest for å bli en bedre utgave av seg selv.
I vårt hjem er det jeg som ofte kommer med gode ideer til ting vi kan gjøre; reiser, flytting, oppussing og kjøp av hytte for eksempel. Trond-Viggo (TV) reagerer ofte med et NEI. Men det er jeg etter hvert blitt vant til. Så jeg foreslår ikke for mye på en gang, men jeg gjentar og argumenterer for prosjektet mitt når det er kamper jeg vil ta og tror jeg kan vinne. De er som regel gjennomtenkt, inkludert alle argumentene hans mot at de skal la seg gjennomføre.
Det kan bli litt temperatur når jeg entusiastisk legger frem saker. Men etter hvert har jeg skjønt at jeg må stoppe og la det synke, la det være sådd et frø, og så la det gå litt tid, komme med noen drypp. Etter at han har irritert seg over dryppene og jeg har bitt det i meg, har han plutselig internalisert ideen min og i tillegg har han tatt ansvaret for å gjennomføre den, både praktisk og økonomisk. Det er alltid like overraskende.
Han sier at han først sier nei fordi han har brent seg så ofte på å si ja da han begynte å bli voksen og «kjendis» og alle ville ha noe av ham. Det er nok sant. Men jeg tror også at han er oppdratt av moren sin til å måtte ta oppgaver som han må løse, raskt, både store og små.
Men vi går fortsatt i baret med hver våre fremgangsmåter. Familiekulturene våre er veldig forskjellige. I hans hjem sa man at «du drar den dagen du saler». Altså effektivitet.
I min familie kastet man rundt på baller som kanskje landet, eller ikke. De var muligheter og lyster og drømmer. Noen ble det noe av, andre ikke. Og ikke med en gang.
Jeg klarer for eksempel aldri noe så enkelt som å være først ute av huset. «Skal vi gå til byen?», sier en av oss. På et halvt minutt er TV klar. Og før, da vi hadde bil, satt han gjerne ute i bilen og tutet et par ganger. Jeg kunne bli rasende. Mens vi fremdeles hadde barn, hadde han ikke husket skift og bleier og leker, eller dobbeltsjekket om det var noe vi skulle ta med. Jeg kunne til og med spørre ham, når jeg omsider kom ut i bilen, om han hadde husket et eller annet, og som regel sa han nei. Uten blygsel.
Han misliker intenst å bli stoppet i fremdriften sin. Det er et personlighetstrekk. Og han får gjort utrolig mye. Jeg vet ingen som er så effektiv som han.
Jeg elsker å somle. Jeg stopper opp. Tenker på ting. Blir distrahert og bruker lang tid på å gjøre en oppgave. Hvis jeg har mulighet. Jeg vil helst komme akkurat tidsnok, mens TV vil være ute i god tid og virkelig hater hvis han blir forsinket og noen må vente på ham.
Men nå, på sine gamle dager, har han skjønt at han kan sette seg i trappen i gangen, scrolle på mobilen og vente på meg, ikke stå utenfor med åpen dør og demonstrere hvor treig jeg er.
Det rare er at på jobben ble jeg kalt kjapp. Og jeg var kjapp og effektiv. Så jeg har vel lært et og annet.
Heldigvis er vi begge ganske rastløse og spontane. Jeg skjønner ikke helt hvordan det henger sammen med det jeg nettopp har skrevet. Men det betyr at vi kaster oss på gode ideer. Og hvis jeg først har bestemt meg for noe, er jeg veldig utholdende. TV er mer av typen forpliktet. Til sammen blir dette ganske kraftfullt. Vi går inn for prosjektene våre med mye vilje.
Ting tar altså tid. Utfordringen er å holde ut, ha målet for øye, øve på tålmodigheten og være villig til å tåle en del motstand uten å la det gå (for mye) utover den andre.
Gjennom alle disse prosessene utvikler man jo evnene sine til sosialisering i parforholdet. Sagt på en annen måte: Jeg blir kjent med meg selv og mine egne svakheter – og styrker. Så nå velger jeg mine kamper med omhu og lar tiden jobbe for meg. Men spontaniteten og begeistringen får komme i første rekke, og dermed konfrontasjonene. Ellers blir det ikke noe gøy.
