Iona – en hellig øy
Øya på Skottlands vestkyst er slående vakker. Og liten. Men den rommer mer enn grønne enger, hvite sandstrender og det første kristne kloster. Her hviler også åtte norske konger.
Tekst. Mari Kildahl Foto: Arne Ristesund og istockphoto
Første gang publisert i VI OVER 60 august 2011
Skottland er et deilig land å reise i. Naturen er storslått. Landet er spekket med eventyrlige kulturminner, borger og slott og klostre, som får den mange tusenårige dramatiske historien til å virke sjeldent nærværende. Skottene er generelt vennlige og mer utadvendte enn sine naboer lenger sør, engelskmennene.
Dessuten er det deilig å være norsk i Skottland. Litt av et paradoks med tanke på hvordan de norske vikingene herjet her gjennom flere hundre år. Men skotter flest er stolt av arven fra vikingtiden. De framhever gjerne slektskapet med nordmenn, og de liker å sammenligne sin egen kamp for selvstendighet med Norges løsrivelse fra Danmark. Snakker du engelsk med utpreget norsk aksent, er det med andre ord helt greit, ja, av og til en fordel.ytterst på en odde: Duart Castle, Maclean-klanens 900 år gamle slott.
HELLIGE IONA. En regnbue er spent over sundet mellom Iona og Mull, to av øyene i Indre Hebridene.
Spill av lys
Vi starter i Edinburgh, som bør oppleves. Byen er også et flott utgangspunkt for å reise videre; nordover, sørover, eller rett vest, som vi gjorde. Du kan kjøre bil, men vi anbefaler offentlig kommunikasjon. Vi tok tog, buss og ferje, og alt fungerte upåklagelig. Tog til Glasgow, deretter tog til Oban, en idyllisk kystby og landets sjømathovedstad.
I Oban ligger ferjen klar. En tre kvarters seilas gir en forsmak på hva vi har i vente. Et spill av lys og farger fra hav og sol og irrgrønne utspring over svarte klippevegger tar nesten pusten fra oss der vi står høyt oppe på dekk og skuer ut over et krystallklart Atlanterhav. Små fiskebåter. Spir i det fjerne. En borg med mosekledde murer. Og rett før ferjen legger til kai i Craignure, på øya Mull,ytterst på en odde: Duart Castle, Maclean-klanens 900 år gamle slott.
Internasjonalt
Mull er også verdt å se. Alt vi rekker er en times busstur tvers over til den lille havnen Fionnporth lengst vest. Og der, hvilket skue! Rett fram, over sundet, som selve juvelen i kronen av øyer i Hebridene, ligger Iona og skinner. Et hellig skjær, mener pilegrimene. Uansett, lyset er spesielt og vakkert. Litt som i Lofoten, eller i Skagen. Det tiltrekker skarer av malende kunstnere. Og andre.
Mange går i land på Iona denne ettermiddagen. En eldre dame fra Nederland forteller at hun tilhører en gruppe. De skal bo her lenge, invitert av Iona Community, et kristent fellesskap, etablert i 1938. Det er dette internasjonale økumeniske senteret, og mannen som startet det, George MacLeod, som har æren for at det mer enn 1400 år gamle klosteret igjen summer av liv.
IONA ABBEY. Det første kristne kloster som ble reist på De britiske øyer. Det var også her den berømte Book of Kells ble skrevet.
Høyst levende
Mange har valfartet hit gjennom århundrene, munker og pilegrimer, konger og klanhøvdinger, håndverkere og kunstnere, småbønder og fiskere. Og turister. Men øya er fortsatt et levende samfunn, og har egen barneskole. Den ligger rett bak ruinene av et nonnekloster fra 1200-tallet. Vi bestemmer oss for å følge veien videre, langs lave steingjerder og blomstrende urtehager. Vi vil se Iona Abbey før sola går ned. Det er ikke langt. Hele øya er ikke større enn at vi kan gå den på langs og på tvers i løpet av få timer.
På veien møter vi et pilegrimsfølge. En prest med stav leder an. Han smiler og hilser. Alle som vil kan bli med på en pilegrimsvandring.
BONDEN VED GOLFBANEN. John MacInnes er sjette generasjons sauebonde på Culbhurrg Farm. Sønnen Cameron skal en gang overta gården ved golfbanen.
Munker massakrert
Da den irske munken Columba og hans menn kom til Iona i år 563, reiste de det første kristne kloster på De britiske øyer. Drøye to hundre år senere startet norske vikinger å herje øya, og klosteret ble brent, men bygd opp igjen da vikingene var kristnet. Det meste av dagens Iona Abbey er opprinnelig fra 1200-tallet. Etter reformasjonen forfalt bygningene, men ble omfattende restaurert etter 1938.
En dame raker foran porten inn til klosterhagen. Vi sier vi har hørt at det blant skotske, franske og irske stormenn også hviler vikinger her, åtte norske konger. Jo, sier damen. Det stemmer. Men dessverre vet ingen lenger hvor. Bare at de en gang ble gravlagt på Reilig Òdhrain. Det er gælisk, forklarer hun, og betyr hvilested for kongelige. Selv tror hun vikingene ble gravlagt foran den eldste bygningen, lille St. Orans kapell fra 1164.
Vet vi forresten hva som skjedde i Martyrs’ Bay, martyrenes bukt, bortenfor havnen? Det sies at 68 munker ble massakrert der. Av norske vikinger.
KONGENES HVILE-STED. På Reilig Òdhrain ligger åtte norske vikingkonger. Også Macbeth, den skotske kongen som Shakespeare diktet om i sitt drama, hviler her.
Suppe og gælisk øl
Nede ved brygga lemper to fiskere i land dagens hummerfangst. Vi går for å spise. På Argyll Hotell. Her er alt hjemmelaget og organisk, sier servitøren. Hun anbefaler suppe av gulrot og koriander. Den smaker himmelsk. Med Fraoch til. Skotsk øl, brygget etter en 4000 år gammel gælisk oppskrift. Flaskeetiketten forteller at det var piktene, som befolket Skottland fram til 800-tallet, som først laget Fraoch. Anyway. Godt er det. Og da vi kommer ut, undres vi et øyeblikk på om vi ser syner. For på himmelen, over sundet mellom de to ferjeleiene på Iona og Mull, har værgudene spent en fantastisk regnbue.
Noen timer senere er det melkeveien og et mylder av stjerner som har tatt regnbuens plass. På Iona bruker folk hodelykt når det er mørkt. Gatelys – og gater – er det skralt med. Men desto mer stjernelyst på himmelhvelvet.
Rikt dyreliv
Dagen etter treffer vi Jeff Minter, en av de nær 150 fastboende på øya. Han er opprinnelig engelsk, fra Birmingham. Han har bodd her i 30 år, forteller han, og har aldri savnet bylivet. – Jeg kom hit som 28-åring og begynte å jobbe på St. Columba Hotel. Der har jeg verkstedet mitt. Jeg er treskjærer. Lager keltiske kors. Og keltiske boller, til turistene.
VED HAVNEN. Treskjærer Jeff Minter bor i et hus ved havnen, der de fleste av innbyggerne på Iona bor.
Inngangen til brannstasjonen har han også dekorert. Vi passerer den på vår tur tvers over øya, vestover langs bølgende marker. På en høyde ut mot havet ligger den 18 hulls store golfbanen. Her kan vi slå golfballer til musikk fra atlanterhavsbølger som buldrer inn over rullesteinsstranden, og se havørn i svev over det som en gang var kultsteder for de keltiske druidene. Vandrer vi videre, nordover, får vi den enda mindre øya Staffa i sikte. Der holder otere, ærfugl og delfiner til. Og vågehval. Det går båt ut til Staffa. Neste gang skal vi også dit.
GOLF OG HAV. Skottland er golfens vugge. Iona har hatt golfbane her siden 1886.
