Hva skjer med lengstlevende?
Det er mange ektepar og samboere som bekymrer seg over hvordan det skal gå økonomisk med den lengstlevende når den første faller fra.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
Som par har de hatt to inntekter / pensjoner til å dekke «fellesutgifter» til bolig, strøm, bil osv. Når den første dør faller den ene inntekten / pensjonen bor, men utgiftene halveres ikke. Lengstlevende må alene dekke alle løpende kostnader.
Hvis lengstlevende i tillegg må løse ut førstavdødes arvinger står lengstlevende overfor dramatiske endringer i økonomi og livssituasjon.
Arveloven hjelper ikke på inntektsbortfallet. Men reglene om lengstlevendes rett til å utsette arveoppgjøret etter førstavdøde gjør at lengstlevende i alle fall slipper å skifte boet og løse ut førstavdødes arvinger. Hvis lengstlevende har rett til uskifte beholdes kontrollen over alle verdier; hus, bil, sparepenger, hytte … Lengstlevende kan «spise av lasset», spe på sine pensjoner ved å bruke av sparepengene, ta opp lån eller frigjøre kapital ved å selge en eiendom og kjøpe en rimeligere. De fleste sitter i uskiftet bo frem til de dør.
Men ikke alle kan sitte i uskiftet bo. Hvis førstavdøde ektefelle har særeie eller særkullsbarn blir det straks mer komplisert.
I en sak jeg hadde for en tid tilbake var faktum som følger: Mannen – Per – hadde en sønn – Christoffer – fra et tidligere ekteskap. Pers kone nummer to – Kari – var barnløs og betydelig yngre. Hun hadde søsken, nevøer og nieser. De hadde felleseie 50/50 – og formuen lå for det meste i en gjeldfri leilighet. Hvis Per døde først, kunne Christoffer kreve sin farsarv der og da. Hvis han gjorde det måtte Kari selge, flytte og kjøpe ny bolig. Karis egenkapital (hennes halvpart pluss det hun arvet etter sin mann) ville ikke være nok til å finansiere en hyggelig ny leilighet.
I god tid før Per døde spurte de derfor Christoffer om han var villig til å gi et forhåndssamtykke til uskiftet bo. Christoffer var skeptisk, og sa som sant var at Kari bare var 10 år eldre enn ham og antakelig kom til å leve lenger enn ham. Men han så problemet, fars uro og fars ønske om å sikre sin unge kone.
Christoffer foreslo en løsning hvor begge parter måtte ta og gi. Han samtykket til uskifte på den forutsetning at Kari opprettet et ugjenkallelig testament. I testamentet skulle hun bestemme at hvis hun benyttet seg av Christoffers uskiftesamtykke når Per døde skulle Christoffer og hans barn arve alt hun etterlot seg når hun døde. Kari flyttet altså det hun kom til å etterlate seg av verdier (sin halvdel av boligen) fra sine søsken, nevøer og nieser til sin manns særkullssønn og barnebarn.
Løsningen ble etablert og de nødvendige dokumenter ble opprettet. Christoffer slo seg til ro med at han antakelig ikke kom til å arve noe etter sin far, men at hans barn fikk arven – og da det dobbelte – en gang i fremtiden. Løsningen var god for alle (kanskje bortsett fra kvinnens slekt).
Da Christoffer kom på mitt kontor var det for å få hjelp med gjennomføringen av arveoppgjøret – etter Kari! Som alle hadde regnet med døde Per først – og Kari valgte uskiftet bo. Ingen arv til særkullsønnen. Men etter noen måneder ble Kari syk og hun døde mindre enn et år etter sin mann. Karis søsken kom ingen vei med sitt krav om at Karis testament var ugyldig fordi hun satt så kort tid i uskiftet bo.
