Hun har dårlig samvittighet for eksmannen

SPØRSMÅL: Min mann og jeg skilte lag for snart tre år siden etter et langt og stadig ulykkeligere forhold. Det gikk ganske bra så lenge barna bodde hjemme, men etter de fløy fra redet hadde vi ikke noe å snakke om lenger, og jeg følte meg mer ensom når det bare var oss to. Det hjalp ikke at mange av hverdagene mine etter hvert ble fylt av gleden ved å få god kontakt med barnebarna. Han brydde seg lite om dem og var, i motsetning til meg, lite engasjert i deres ve og vel. Han syntes jeg svek han, og var full av bebreidelser da jeg ba om skilsmisse.

Jeg trives nå godt med singeltilværelsen og fyller dagene med venninner, hobbyer, reiser og den omtalte kontakten med barn og barnebarn. Dessverre kan jeg ikke si det samme for han. Etter han gikk av med pensjon har han få venner, og jeg har inntrykk av at han har blitt svært passiv i hverdagene sine. 

Vi treffes stort sett når dattera vår inviterer oss begge hver julaften og når barna har bursdag. Det hender han glimter litt til når det serveres alkohol etter julemiddagen. Ellers sitter han stort sett i en stol og melder seg ut av det som foregår rundt han. Han hører dårligere med årene, men nekter å skaffe seg høreapparat. Det tror jeg gjør han enda mer isolert og noen ganger ganske så irritabel i sosiale sammenhenger.

Jeg synes også han tar dårlig vare på seg selv, og tror det er så som så med kostholdet hans. I det siste har jeg fått stadig dårligere samvittighet. Jeg sliter med tanker om det var riktig av meg å flytte fra ham eller burde jeg gjort mer for å fortsette samlivet? Har du noen innspill på dette?

Mona

SVAR: Ut fra det du skriver virker det som dere har svært ulik personlighet. Du utadvendt og selvgående, mens han er mer passiv og innadvendt. Det er mulig denne ulikheten har forsterket seg etter dere flyttet fra hverandre. Men du kan ikke ta ansvar for å få ham mer aktiv. Det må han gjøre noe med selv. 

Du kan selvsagt ta initiativ til en samtale på tomannshånd, der du forteller ham om din bekymring. Du må gjerne prøve å oppmuntre ham til å være mer aktiv og sosial. Du kjenner sikkert til og kan nevne om han tidligere har hatt interesser og hobbyer han nå har lagt bort som han kan ta opp igjen. Eller oppmuntre ham til å delta i frivillig arbeid i området der dere bor. Du kan også prøve å fortelle ham alt han går glipp av siden hørselen svikter og be ham ta dette opp med fastlegen sin. Men som voksne mennesker må vi selv ta ansvaret for hvordan vi velger å leve livet.

Om dere flyttet sammen igjen, ville det sannsynligvis gjort noe med rollefordelingen dere imellom. Der ville du kanskje følt deg mer som moren hans, enn som en likeverdig partner. Muligens vil du føle at du ofret din lykke for å bøte på hans ulykke. Det vil jeg tro vil være mer slitsomt for deg enn dagens situasjon.