Han feiget ut i arveoppgjøret
Mannen feiget ut og sa to ulike ting til sin nye unge kone og sin særkullssønn om hvordan han ville løse problemet med uskiftet bo. Det ble til slutt enighet på advokatkontoret, men det tok lengre tid og ble dyrere enn nødvendig.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
Arv og skifte kan være vanskelig nok selv i familier hvor ektefellene har holdt sammen hele livet og det bare er felles barn. Da er lovens utgangspunkt ganske enkelt. Hvis det bare er felleseie og felles barn, har gjenlevende ektefelle en lovfestet rett til å sitte i uskiftet bo og disponere over alle verdiene frem til sin død. Lengstlevende har ikke rett til å gjøre stor forskjell på barna, gi bort store verdier eller spille bort alle verdiene. Men har rett til å redusere uskifteboets formue ved å bruke pengene på seg og sitt liv. Når den siste av ektefellene dør fordeles det som er igjen av verdiene etter dem begge. Med uskifteordningen prioriterer altså loven lengstlevende ektefelle klart foran barn og andre slektninger.
Men det blir straks vanskeligere i ekteskap nummer to hvis førstavdøde har særkullsbarn. Da har lengstlevende ingen automatisk rett til å sitte i uskiftet bo, men må ha særkullsbarnas samtykke. Det er det ikke alltid særkullsbarn vil gi.
I løpet av de 30 årene jeg har vært familie- og arverettsadvokat har jeg hatt mange saker hvor ektefellen med særkullsbarn strever med følgende avveining: På den ene siden et ønske om å sike lengstlevende en økonomisk trygg alderdom. På den andre siden ønsket om at egne særkullsbarn ikke må vente alt for lenge på arven, og at det faktisk blir noe arv til særkullsbarna. I tillegg kommer følgende problem: Hos hvem skal de verdiene lengstlevende ektefelle får i uskiftet bo, for å sikre sin alderdom, ende til slutt? Hos førstavdødes særkullsbarn eller hos lengstlevendes særkullsbarn?
I en sak jeg nylig hadde var han noen år eldre enn henne. De hadde barn på hver sin kant, men ingen sammen. Da de traff hverandre – og giftet seg – hadde han både bolig, fritidsbolig og sparepenger. Hun hadde lite. Hun var bekymret for sin alderdom og han hadde lovet å sikre henne en bolig livet ut – også hvis han døde først. Han fortalte at han hadde snakket med sin sønn om det og at sønnen hadde samtykket. De kom til meg for å få på plass dokumentene.
Basert på det de to ønsket og det mannen opplyste at han hadde avtalt med sin særkullssønn utarbeidet jeg utkast til dokumenter som far skulle gjennomgå og få undertegnet av sønnen. Vi avtalte at sønnen skulle ta kontakt direkte med meg hvis han hadde spørsmål.
Da sønnen ringte meg viste det seg at sønnen var langt unna å kunne godta den foreslåtte løsningen. Han fortalte at faren hadde beskrevet en helt annen løsning for ham enn den som kom frem av dokumentene. Far hadde snakket med sønn og kone hver for seg og forespeilet sønnen noe – og ektefellen noe annet. På den måten hadde han skapt urealistiske forventninger hos både sønn og kone.
Vi satt oss sammen alle fire – og kom i mål til slutt. Men veien til løsningen hadde vært mye kortere (og billigere!) hvis far ikke hadde vært så unnvikende og lovet begge mer enn han kunne holde.