Gammel og mett av dage

Som familie- og arverettsadvokat, møter jeg mange familier og kommer ganske nært innpå folk. En stor del av tiden går med til å planlegge sammen med klientene. Det kan være vanskelig, men er på mange måter en positiv prosess, hvor vi forsøker å få orden, oversikt og finne gode løsninger.

Men det er også mye skilsmisse, demens, død og begravelse. I de fleste dødsboene er det nærstående som har bistått gjennom et langt sykeleie og de har nettopp mistet en kjær ektefelle, samboer, forelder, søsken eller, og i de særlig vonde tilfellene, et barn.

I fjor høst hadde jeg et møte med en klient hvor alt var annerledes enn det pleier. Klienten var en gammel mann, barnløs og ugift. Han hadde bodd alene hele sitt liv, og hadde ingen nære slektninger. Han var fysisk redusert, men klinkende klar i tanken. Han hadde bodd hjemme til ganske nylig – men var nå så fysisk redusert at han hadde fått plass på et sykehjem. Han hadde opprettet testament for flere år siden, og utpekt meg som testamentsfullbyrder.

Nå tok han kontakt og ba meg komme på besøk på sykehjemmet for å gi meg noen instrukser.

Han fortalte at han over tid hadde fått hjelp av vaktmesteren og hjemmehjelpen til å rydde og gjøre alt i orden i leiligheten. Da han flyttet til sykehjemmet var ytterdøren låst, vinduene lukket, kjøleskap og fryser tømt. Termostatene sto på 10 grader. Han hadde laget en ringperm med viktige dokumenter som jeg fikk med meg. Felleskostnader og forsikring var betalt for lang tid fremover. Jeg fikk også nøkkelen til leiligheten. 

Han hadde bestemt seg for å dø. Det fikk ta den tiden det måtte ta. Han hadde gitt beskjed om at han ikke ville ha livsforlengende medisinsk behandling hvis han fikk infeksjon eller noe annet. Han ville holdes smertefri, men ikke noe mer.

Han ga meg i oppgave å ordne gravferden, men det skulle skje på absolutt enkleste måte. Han hadde ingen familie eller venner, og regnet ikke med at noen ville ha interesse av hans gravferd. Derfor ønsket han heller ikke dødsannonse eller noen form for minnestund, bare kremasjon og plassering av urnen i en anonym minnelund. Han spurte om jeg kunne stå som nærmeste pårørende på sykehjemmet. 

Som testamentsfullbyrder skal jeg rydde det siste i leiligheten før den tømmes og selges. Alt han etterlater seg skal gjøres om til penger og nettoarven skal tilfalle to veldedige organisasjoner som arbeider for saker som har betydning for ham.

Han virket avklart og ikke lei seg eller deprimert. Han bekymret seg overhodet ikke for døden som skulle komme. Han utstrålte en ro og varme jeg kommer til å huske lenge.

Jeg opplevde ham virkelig som «gammel og mett av dage».