Konkurranse! Du kan vinne gavekort fra Stormberg på 5000,- Klikk deg inn og delta HER

28 (2)

Fra Jamaica til norske fjell

Sharon Panton Svendgård startet bootcamp og løp sin første maraton som 50-åring. Ti år senere fikk hun dilla på randonee og toppturer. Møt 60-åringen som er sprekere og mer fjellgal enn de fleste.

Tekst: Linda Bakken Foto: Linda Bakken og privat

Hun er opprinnelig fra Jamaica og ser ut som et fyrverkeri av mørke krøller, energi og et perlehvitt, bredt smil. Sharon Panton Svendgård kom til Norge som 22-åring. Hun har omfavnet norske friluftstradisjoner og stikker til fjells så ofte hun kan. Langrenn har hun mestret i mange år. Slalåm sammen med barnebarna. Og nå har hun også fått dreisen på tyngre randoneeutstyr der hun med feller under skiene går til topps på Sunnmørsalpene, før hun kan nyte utsikten og renne ned igjen.

– Utstyret var en gave fra samboeren min og det er helt fantastisk, stråler hun. Nå stikker hun gjerne til fjells, både i helgene og etter jobb på hverdager. Vårskisesongen på Sunnmøre er lang og med lyse kvelder. 60-årsdagen ble feiret med ski og en ørliten skvett champagne 888 meter over havet. Perfekt feiring, mener hun selv.

Dama med dilla
– Barna mine sier jeg lett får dilla på ting. Det stemmer kanskje, men jeg gjør ting fordi jeg synes det er gøy, ler Sharon. Vi treffer henne for å gå til en trimpost i Ålesund. På veien plukker hun med seg datterens hund Pixie. Sharon har fortsatt mye energi igjen.

– Jeg trives med å være i aktivitet, smiler hun og beveger seg lett opp bakkene til 300 høydemeter. Grunnet en gammel stolheis, kalles toppunktet Turheisa. Turen er en av årets Stikk Ut-turer, et motivasjonstilbud i regi av Friluftsrådene i Møre og Romsdal. I 2020 gikk Sharon hele 1919 Stikk Ut-turer, og kom dermed på andreplass i poengoversikten for Møre og Romsdal. Å komme på «pallen» var verken motivasjon eller noe stort poeng i seg selv.

– Likevel er det jo gøy, da, innrømmer Sharon, mens vi snor oss opp skogsstien. – Det er alltid kjekt å se at man klatrer opp på poengskalaen. Men turopplevelsen og å se nye plasser, er det som motiverer mest. Det blir mange stopp for foto eller bare for å nyte utsikten. Det beste er å se sola gå over eller under horisont, ler hun. De siste årene har hun og samboeren Karl Petter Bjørge bodd på naturskjønne Ellingsøy nord for Ålesund. Hvis hun må opp for å tisse i femtida om morgenen, hender det hun dropper å legge seg igjen. Hun blir heller sittende foran vinduet for å nyte synet av det de første solstrålene.

Brorparten av turene har blitt gått etter jobb. Etter en dag med aktiviteter og turer med brukerne i hjelpepleien, setter hun seg gjerne i bilen for å kjøre noen mil.
– Vi kjører både en og to timer etter jobb, forteller Sharon. Det blir ofte sene turer – og dermed også flotte solnedganger. Å oppdage nye turmål er noe hun anbefaler alle. Barnebarn nummer fire ble født for halvannet år siden og nå vil hun helst gjøre aktiviteter med de minste. Ei sprek bestemor vil videreføre gleden over aktiviteter og friluftsliv. Underveis til vår lille topp, forteller Sharon sin livshistorie.

Jamaica, Rognan og Tanzania
– Jeg vokste opp med familien på Jamaica og hadde ei fin barne- og ungdomstid. Jeg trivdes godt med turer i skogen, friluftsinteressen har alltid vært der, forteller Sharon.
Hun traff nordmannen Odd Erik Svendgård, som jobbet som lærer på en maritim skole bygd av norsk utviklingshjelp.

13 0001 (1)
SPREK. Sharon er sprek bestemor. Her fra 60-årsdagen i kjent stil med ski på beina.
20210502 133302 (1)
FEIRING. Champagne og 60-årsfeiring på fjelltopp sammen med datteren Susan.
23b
MARATON. Sharon løp sin første maraton som 50-åring. Boston maraton er en favoritt.

De to fant tonen. Som 22-åring flyttet Sharon til Norge med mann og nyfødte Susan.
– Odd Erik kom fra Rognan, så vi flyttet dit, forteller Sharon. Det var noe ganske annet enn Jamaica, men hun trivdes godt med natur og nordnorsk mentalitet. – Man følte seg alltid velkommen, det var veldig kjekt, minnes hun.
Da mannen fikk oppdrag i Afrika, gikk turen til Tanzania. Begge fikk jobb i Norad, men Sharon var hjemom Norge for å føde sønnen Jon Erik. Så ble det ett år på Jamaica før familien flyttet tilbake til Norge.

Vernepleie
I Rognan var det ikke mange valg for arbeidssted. Det var båtbyggeriet eller en større institusjon for psykisk utviklingshemmede. Sharon fikk jobb på den siste, og utdannet seg som hjelpepleier i vernepleie. Det har hun aldri angret på.

– Jeg stortrivdes i jobben, stråler Sharon. Det var en koselig plass med kjekke folk og godt arbeidsmiljø. Alle kjente alle, og nordlendingene er veldig inkluderende. De lagde hjemmebrent med alskens smaker, men alt smakte likt, sier Sharon og ler litt. Hun holder seg stort sett unna alkohol, men kan nippe litt for syns skyld. Det sosiale er viktig.
Mannen dro til sjøs og var mye borte. De skiltes som venner. Senere møtte Sharon sunnmøringen Karl Petter Bjørge, som ble hennes nye livspartner. Veien gikk til Ålesund, men starten var ikke bare vellykket.

Motstridig syklubb
Hun trivdes på jobb og folk var hyggelige, men utenom jobb ble det lite sosialt.
– Jeg syntes det var kjedelig her. Når man møtte folk på gata, ble det som regel med et lite «hei» og ingenting mer. Folk er mer asosiale her, og jeg savnet den nordnorske mentaliteten. Da oppfordret Karl meg til å starte syklubb. Jeg liker ikke å sy, men jeg gjorde det likevel, ler Sharon. I miljøet rundt det internasjonale senteret fant hun mange venner. Ingen norske, men mange utenlandske. De traff hverandre flere ganger i uken.
– Et kjempefint miljø! Det ble lite sying, men god mat fra hele verden. Skikkelig kjekt og spennende! Jeg gledet meg til hvert møte med spennende smaker og hyggelige folk.

Støvler på fjelltur
Karl er glad i å gå i fjellet. Nå lokket han Sharon til byfjellet Sukkertoppen 314 meter over havet – i støvler!
– Jeg tror faktisk jeg gikk til Lauparen (1434 moh.) med støvler også, ler Sharon, og viser til en langt lengre og høyere fjelltur på grensen til Romsdalen. Samboeren spanderte fjellsko, og turene ble mange fram til Karl fikk problemer med hoftene, og Sharon søkte nye turvenner. Via Facebook og DNT, endte hun etter hvert med soloturer og egen turgjeng.

annonse fordeler01122

– DNT-turene var veldig hyggelige, men man må ha god tid. I Facebookgruppen gikk folk bare tur dersom været var strålende. Jeg fant ut det var OK å gå alene også. Det er så mye fint rundt oss, mener Sharon. Hennes bilder på sosiale medier lokket flere. – Mange spurte om å bli med, og plutselig var vi mange som ville på tur. Jeg avpasser turlengde og vanskelighetsgrad etter hvem som blir med. Noen vil gå sakte, prate mye og ta mange bilder. Andre vil bare ha en rask trimtur. Begge deler er fint, men jeg vil gjerne ha tid til å observere alt det fine underveis, sier hun. Likevel liker hun fart. De siste årene har hun og en kamerat tilbudt action gjennom gratis, ukentlig bootcamp i Ålesund. «Vinter-krigerne» trener uansett vær året gjennom, derav det røffe navnet. Men for Sharon har også løping blitt en viktig hobby.

Maraton mot sorg
– Jeg begynte å løpe da faren min døde, forklarer Sharon. Han bodde i Jamaica. Hun var 50 år og bodde på Sunnmøre med Karl og yngstesønnen Kai Mattias. For å håndtere sorgen, gikk hun daglige turer som tok 40 minutter hver vei. For å effektivisere turene, begynte hun å løpe. Tilfeldigheter gjorde at hun meldte seg på Holmenkollstafetten, hvor hun endte med å løpe tre etapper.
– Jeg løp første, andre og siste, ler Sharon, som likte følelsen av å bli heiet til mål på stadion. Året etter ville hun løpe litt lengre, og plutselig var hun i gang med langløping. Det ble flere maraton i året, gjerne på spennende plasser.

– Vi ble en gjeng damer som kaller oss «persedamene», forteller Sharon. Damegjengen fra Mandal, Odda, Oslo og Ålesund møttes for å løpe i Roma, Madrid, Chicago, Tokyo med mer. Veldig sosialt og morsomt, og favoritten er Boston.
– Det var en utrolig opplevelse. Langs hele løypa er det fullt av folk som griller og lager mat som de deler ut. Det er masse musikk, og alle heier deg fram. En skikkelig opptur.

Klar for mer
Sharon er klar for et tiår med mye ski, fjell, barnebarn og aktive dager. Er 60 det nye 30? Sharon skal i alle fall nyte livet. I det vi når toppen av vårt kveldsmål, snur vi oss og ser ut mot Ålesund og øyene i havgapet. Det perlehvite smilet blir enda bredere. – Ah, jeg elsker utsikten. Jeg blir aldri lei av dette.

nyhetsbrev egenannonse grønn