Foreldrene båndla hytta i testamentet

For en tid tilbake ble jeg kontaktet av et ektepar i 70-årene. De hadde en sønn og to døtre som alle igjen hadde egne barn. De hadde også en hytte som de var svært knyttet til. Eiendommen kom opprinnelig fra fars slekt og hadde fungert som samlingssted for familien i mange tiår.

De to ektefellene bekymret seg for hva som ville skje med hytta når de var borte. Prisutviklingen for denne typen fritidsboliger hadde ført til at hytta nå var verdt mange penger.
De kjente til regelen i sameigelovens som gir hver enkelt sameier i et slikt hyttesameie rett til å kreve sameiet oppløst, eiendommen solgt på det åpne markedet og pengene delt etter sameiebrøken. De var også klar over at paragraf 15 i sameiegeloven kan overstyres ved avtale og testament.

Ekteparet ønsket en løsning som gjorde at alle tre barna var sikret tilgang til hytta hele sitt liv. Særlig tenkte de på den yngste datteren. Hun hadde opplevd en del motgang i livet og hytta betydde særlig mye for henne. Hun hadde dårligst økonomi, og hun ville på ingen måte klare å løse ut de andre søsknene hvis de ønsket å selge hytta.

Sønnen var også knyttet til hytta, men han var også glad i penger. Svigerdatteren hadde naturlig nok et fjernere forhold til hytta, og det ville kanskje ende med at sønn og svigerdatter ville ønske å gjøre sønnens eierpart i hytta om til penger? I så tilfelle ville ikke de to døtrene, sammen eller hver for seg, klare løse ham ut og hytta ville forsvinne ut av familien.

Saken ble løst etter følgende modell: Ekteparet opprettet testament. De fastsatte ingen endringer eller påla vilkår på verdiene knyttet til hus, sparepenger eller andre ting. Men når det gjaldt hytta bestemte de at ingen hadde rett til å kreve sameiet oppløst, hytta solgt og pengene delt, eller å kreve sin eierpart solgt eller innløst, så lenge ett av de tre søsknene var i live.

På den måten sikret de alle tre barna tilgang til hytta så lenge de levde. De tre barna måtte pent sitte som eiere av sin part så lenge de levde, men de kunne fritt overføre til sine barn.
Når det første av de tre barna dør, vil eierparten gå til neste generasjon. Men så lenge en av tantene eller onkel lever, må også denne generasjonen bli sittende som eier. Først når alle de tre barna er borte kan barnebarna selge.

De pålagte begrensingene i rådigheten over hytta er et ganske kraftig inngrep i arven. Denne løsningen medfører også en del andre litt vriene spørsmål for eksempel knyttet til utgifter, drift og vedlikehold hvis en av sameierne ikke vil bruke hytta.

Men de tok et valg og bestemte at så lenge ett av de tre barna levde, representerte hytta det gode livet – og hyttas økonomiske verdi var underordnet.

Når alle tre var borte, fikk neste generasjon gjøre som de ville, finne de løsningene de var tjent med og eventuelt selge hytta og ta ut en betydelig arv.