Far brukte opp arven

For en tid tilbake fikk jeg besøk av tre søsken som trengte hjelp til å skifte boet etter at far døde. Han hadde sittet mange år i uskiftet bo. Mor og far hadde alltid vært nøysomme og flinke med penger. De hadde hus, sparepenger og litt aksjer.

Etter at far ble enkemann beholdt han huset her hjemme, men bodde i Thailand i vinterhalvåret. Far hadde god pensjon og levekostnadene i Thailand var langt lavere enn i Norge.

Når lengstlevende ektefelle velger uskiftet bo har barna ingen innsynsrett i uskifteboets – i dette tilfellet fars – økonomi. Far var oppegående, holdt styr på pengene selv og betalte sine regninger over nettbank. Barna hadde aldri sett farens skatteoppgjør eller skattemelding. Deres oppfatning av fars økonomi baserte seg altså på antakelser og ikke sikker dokumentasjon.

Mitt første råd var derfor at vi, før barna overtok boet til privat skifte, skaffet oss oversikt over fars økonomi. Jeg forsto at barna mente jeg var i overkant formell og forsiktig, men vi ble enige om at jeg skulle innhente fullmakt fra tingretten til å innhente opplysninger om fars formues- og gjeldsforhold, herunder skatteoppgjøret.

Som regel får vi ingen store overraskelser når vi tar denne kontrollrunden, men denne saken var unntaket. Det viste seg at far ikke lenger hadde aksjer eller sparepenger. Han hadde tatt opp et stort lån på boligen og hadde også en del usikret forbruksgjeld i form av kredittkort og «smålån». Et salg av boligen ville dekke banklånet, forbruksgjelden og begravelsen, men når det var gjort ville det ikke være stort igjen å arve.

Mine klienter var sjokkert, og trodde faren var blitt lurt. De begynte å sjekke med fars venner og fant fort ut at faren ikke hadde vært forsiktig med sin bruk av penger i Thailand. Han hadde levd svært godt. Han hadde bodd på hotell og hatt venninner. Pengene hadde han altså brukt opp selv!

For å være på den sikre siden valgte vi å utstede et såkalt «preklusivt proklama» – kunngjøring om at de som eventuelt hadde krav måtte melde fra – før barna overtok boet til privat skifte. Vi fikk ingen overraskelser gjennom proklamaet, men fikk sikkerhet for at det ikke i ettertid ville komme overraskende krav.

Barna, som hadde sett for seg at de etter sine foreldre skulle arve et hus og en del penger, endte med noe innbo og løsøre og et lite pengebeløp til hver.

Formålet med uskifteordningen er å sikre lengstlevendes økonomi i alderdommen. Bak reglene ligger det en bevisst prioritering av gjenlevende foran barna. Uskifteordningen er foreslått videreført stor sett uendret i utkastet til ny arvelov.

I denne saken valgte lengstlevende, altså far, å sette egne ønsker og behov foran barnas arv. Han valgte å bruke opp det meste av uskifteboets verdier på seg selv og sin livsførsel. Så lenge uskifteboet består, skiller vi ikke på «farsarven og morsarven». Når far brukte opp uskifteboets verdier brukte han også barnas morsarv – og det hadde han full rett til å gjøre.