Eplet og stammen

De har endt opp i samme bransje som sin mor eller far. På grunn av tilfeldigheter, felles interesser – eller rett og slett fordi tiden var moden.

Tekst og foto: Øyvind Risvik
Første gang publisert i VI OVER 60 november 2015

Familiebedriften

  • Grete Roede og datter Jeanette:
    • Alder: Grete er 76 år, Jeanette er 42.
    • Sivil: Grete er enke, og særbo med Per Bjerve. Har barna Jeanette, Carl Fredrik og Marius. Seks barnebarn. Jeanette er gift med Ola Gjesdal og har tre barn.
    • Bosted: Golfe-Juan i Frankrike og Høvik utenfor Oslo.
    • Yrke: Grete er pensjonist. Jeanette kjøpte Grete Roede AS for femten år siden, sammen med sin halvbror Erik og en kompanjong til.

Det var ikke gitt at Jeanette skulle overta morens livsverk, slankeimperiet Grete Roede. Tvert imot.

– Jeg er utrolig stolt av å være datteren til Grete Roede, sier Jeanette Roede. Hun overtok som frontfigur i morens livsverk for femten år siden.

– Forretningsmessig skjønner jeg mer og mer av den innsatsen mamma har gjort, både gjennom etableringen og oppbyggingsperioden. Alle avgjørelsene hun har måttet ta, og ikke minst at hun har våget å satse – og iblant feile. Det er imponerende. Det gjør meg både stolt og ydmyk, sier Jeanette.

Mamma Grete er ikke mindre stolt av datteren.

– Jeanette er «hel ved», hun er tvers igjennom pålitelig. Hun viker ikke for de tøffe løsningene. Hun er bestemt og har en stor porsjon autoritet. Der ligner hun meg, sier Grete Roede.

– Hun påtar seg litt for mye av og til, og er litt hese­blesende på farta, det er nok svakheten hennes. Man må være litt propell når man har tre barn, mann og en stor vennekrets å ivareta.

Den nye slankedronningen

Det var ikke gitt at Jeanette skulle overta morens livsverk, slankeimperiet Grete Roede. Tvert imot. Hun ble fysioterapeut og slo fra seg tanken om å gå inn i familiebedriften. Hun ville ikke gå i morens fotspor. Men så skjedde det noe.

– Min stesønn jobbet i firmaet og ville overta, men siden han ikke var min arving ville han sikre sin fremtid og ønsket å kjøpe firmaet, forteller Grete Roede. Han ble intervjuet i kvinnebladet KK og fortalte at han ønsket å kjøpe firmaet.

– Da kom det naturlige spørsmålet: Hvem skal bli den nye slankedronningen? Det hadde jeg ikke tenkt på. Det måtte være en kvinne som frontet firmaet, og da fant jeg ut at det måtte jo være Jeanette.

Grete Roede ringte datteren og sa: «Er du sikker på at du ikke vil overta? Nå går toget, ellers blir det andre som gjør det.»

På den tiden jobbet Jeanette som fysioterapeut på Blakstad psykiatriske sykehus. Hun var i en fase i livet hvor hun lurte på fremtiden, om hun skulle fortsette i yrket. Timingen var riktig.

Representerer sunn slanking

Selv er ikke den nye «slankedronningen» glad i ordet slanking.

– Det er blitt et litt for negativt ladet ord. Det Roede-metoden står for, er å gå ned i vekt på en sunn og varig måte, med matglede og aktivitet. Ikke minst må man jobbe med seg selv mentalt. Det er ikke bare å gå ned i vekt, det har også med livskvalitet å gjøre. Jeg ville ikke bli identifisert slagord som «20 kilo ned på en måned». Jeg er stolt av å representere den sunne delen ved slanking.

– Jeanette greier å leve opp til merkenavnet Grete Roede. Som meg lever hun etter samme prinsipper som hun lærer bort. Vi setter begge ærlighet og redelighet høyt.

Datteren Jeanette sier at hun har lært enormt mye og blitt en bedre leder og menneskekjenner etter å ha gått i sin mors fotspor.

– I dag angrer jeg ikke. Men det har vært mer utfordrende enn jeg skjønte i starten. Blant annet var jeg ikke forberedt på medieeksponeringen.

I motsetning til moren har Jeanette gjort et valg om ikke å vise frem hjem og familie.

– Jeg synes det er greit å by på meg selv, sier Grete Roede. Hun tror det har vært et lurt veivalg for å bygge opp firmaet.

– Hadde jeg bare syntes på overskriftene i brevene, hadde det ikke gitt samme kontakten og nærheten med kurs­deltakerne. Nå som våre kursledere og andre ansatte har sett både meg, barna og mannen min, føler jeg at de har lært meg bedre å kjenne.

Den spede starten

Det startet med at Grete Roede følte at hun hadde noen ekstra kilo, og det plaget henne. Det fantes ikke noe sted å få hjelp, og dermed fikk hun ideen til å gå i gang med kurs selv.

– Jeg satte inn en liten annonse i avisen. Åtte kvinner meldte seg. De gikk ned ti kilo hver, og var kjempefornøyd. De åtte deltagerne hadde venninner og kolleger som så forvandlingen, og så begynte telefonen å ringe. Etter hvert fant jeg ut at dette var en god forretningsidé. Dermed var jeg i gang.

Dette skjedde for 41 år siden. Jeanette var bare to år gammel og sto i pysjen på en stol og samlet kursark.

– Nå har vi 220 kursledere over hele landet og 25 ansatte i administrasjonen, forteller Jeanette Roede.

– Vi selger mellom 35.000 og 40.000 kurs i året. Tar vi utgangspunkt i et gjennomsnittlig vekttap på ti kilo for hver deltaker i løpet av drøyt 40 år, kan det sammenlignes med å slanke vekk alle innbyggerne i både Kristiansand og Sandefjord.

foreldrenes-fotspor2

Musikken

  • Sven Jøran Michelsen, sønnene Peter og Lasse:
    • Alder: Sven Jøran er 60 år, Peter er 33, Lasse er 29.
    • Sivil: Sven Jøran er gift med Liv Anny, har tre barn og ett barnebarn. Peter er samboer med Martine, de har sønnen Linus. Lasse har kjæreste.
    • Bosted: Drammen.
    • Yrke: Sven Jøran driver Norsk Lydstudio sammen med sønnen Peter som er produsent, låtskriver, sanger og gitarist. Lasse er musikkprodusent, låtskriver, spiller keyboard og korer i Donkeyboy.

Donkeyboy-sønnene har en helt annen stil enn kor og gospel, som er farens musikalske utgangspunkt. Men faglig har han inspirert dem.

– Det er utrolig hyggelig at mine tre sønner også holder på med musikk, og at de bruker tiden på låtskriving og musikkproduksjon.

Sven Jøran Michelsen er en musikksuksess utenom det vanlige. Fremdeles går det norske folk rundt og synger og danser til hans OL-floke.

– Ideen var at vi ville aktivisere publikum på alle arenaene på Lillehammer i 1994. Sangen ble spilt på radio og i TV, og låten ble kjempe­populær. Det var helt utrolig.

To av sønnene, Peter og Lasse, er med i den kjente popgruppen Donkeyboy. Yngstemann David har studert musikk i Kristiansand.

Det er med litt blandede følelser Sven Jøran Michelsen har oppfordret sønnene til å slå inn på en musikalsk løpebane.

– Jeg har sagt at de må bli virkelig gode for å kunne ha musikken som levebrød. Jeg tror de tar det rådet alvorlig. Selv synes jeg musikken er en gave jeg har fått. Jeg får holde på med det jeg elsker, og kjærligheten til musikken er noe vi har felles.

Sjelden sur

– Pappa tok meg med på konserter fra jeg var liten. Jeg husker spesielt de gangene jeg satt sammen med Oslo Gospel Choir i turnébussen. Klart det var stas, minnes Peder. Han beskriver faren som sosial og imøtekommende.

– Pappa er opptatt av at folk rundt ham har det bra. Han ønsker alle vel, han hilser på alle og er sjelden sur. Dessuten skal han klemme alle. Det var litt flaut i oppveksten. Jeg liker også å dele ut klemmer, men ikke i like stor grad.

– Pappa er en god leder og primus motor som får ting til å skje, og er pinlig nøyaktig, fortsetter Lasse.

– Det er noe vi har vi prøvd å ta etter. Han kan kanskje være litt for pertentlig, han liker å arkivere og har orden i sakene. Der ser jeg opp til ham.

Sven Jøran Michelsen har jobbet i korvirksom­het i over 40 år. På 70-tallet var han pianist i ungdomskoret Tvers fra Hamar. Senere var han blant annet sanger i Oslo Gospel Choir, og grunn­legger, dirigent og musikalsk leder av gospel­korene Mosaic og The Gospel Art Group.

Oppmuntrer

Sven Jøran dirigerer i dag DIGC, Drammen International Gospel Choir, et korfellesskap av immigranter og folk med røtter i Drammen. Koret har over femti medlemmer og synger en blanding av Michelsen-skrevne gospellåter og populærmusikk.

– Jeg er heldig som har fått lov til å treffe så mange flotte mennesker som elsker å synge i kor, sier han og trekker frem fellesskapet som viktig.

– Dette kormiljøet består musikalsk sett av «helt vanlige mennesker», men også gode individualiser. I DIGC finner du mennesker med forskjellig nasjonal, etnisk og kulturell bakgrunn. Dette gir ny kunnskap og læring for alle og skaper kvalitet på mange plan.

For sønnene Peter, Lasse og David har han filosofien klar:

– Jeg oppmuntrer dem og gir dem tilbakemeldinger. Noen ganger kommer jeg med forslag til forandringer. På den måten har jeg vært med på en ørliten del av suksessen til Donkeyboy, og det er jeg stolt av.

To forskjellige verdener

– Pappa har ikke påvirket Donkeyboy rent musikalsk, vi holder jo på med en helt annen stil enn det han er vant til. Men han har vært veldig positiv og hjulpet oss i starten med vokaltrening, sier sønnene.

– Som meg er Peter og Lasse glad i den gode melodien. De har lyttet til mine egne innspillinger, og jeg kjenner igjen noe av klangen og presisjonen. Nøyaktigheten har alltid vært en av mine kjepphester, kommenterer Sven Jøran.

Peter og Lasse er enig om at faren er en «stå på»-fyr som får til ting.

– Men vi er nok i litt forskjellige verdener. Han er litt mer gammeldags enn oss. Vi jobber med moderne synthpop som han ikke alltid vet så mye om, og omvendt kjenner vi ikke så mye til hans musikk. Vi møtes i jazzen, der har vi mye felles. Og som fagperson inspirerer han oss alltid.

Og de er ikke i tvil om at faren er veldig opptatt av og stolt av sønnene sine.

– Det ser vi når han er på konsertene våre.

foreldrenes-fotspor3

Journalistikken

  • Stig Fossum og datter Cathrine
    • Alder: Stig er 60 år og Cathrine er 37.
    • Sivil: Stig er skilt. Cathrine er gift med Anders Hovdan og sammen har de to barn.
    • Bosted: Oslo.
    • Yrke: Stig driver sitt eget kommunikasjonsbyrå. Cathrine er program­leder i TV2.

Interessen for mennesker har far og datter felles. Og de er enig om at journalistikk er mer en livsstil enn et yrke.

– Selvfølgelig er jeg stolt av Cathrine. Hun er en meget dyktig journalist, sier Stig Fossum.

Cathrine Fossum går i pappa Stigs fotspor. Han har lang fartstid som journalist i Østlands­sendingen i NRK, og som sjefredaktør i uke­bladet Allers. Hun har i flere år vært nyhets­anker i TV2-nyhetene, men fra i høst er hun en av programlederne i morgensendingen God Morgen, Norge.

Hun oppdaget tidlig at faren hadde en jobb som var morsom. Han møtte mange spennende mennesker og opplevde mye.

– I tillegg er pappa og jeg ganske lik på en del områder. Jeg er nysgjerrig og litt rastløs av meg. Jeg elsker å møte nye mennesker, og å høre deres historier. Det gjør vi begge.

Da Cathrine og broren Henrik var små, lagde de radiosendinger ved hjelp av en liten kassettspiller. Det var Cathrine som bestemte hva som skulle komme «på lufta» og lillebror fikk streng beskjed om å holde seg i bakgrunnen.

– Han kom sjelden til orde, ler Cathrine og beskriver seg selv som «den sjefete storesøsteren». Hun har aldri angret på yrkesvalget sitt. – Jobben er en stor del av min identitet. Mennesker deler sine historier med oss, og det er fantastisk lærerikt og utrolig givende.

Dokumentaren

I 1988 jobbet Stig Fossum i Allers.

– Vi fikk et tips om en norsk misjonær som skulle hjelpe gatebarna i Brasil. Han hadde tatt til seg ti gatebarn, og det endte med at jeg reiste til Brasil for å skrive den rørende historien. Mine egne barn ble også sterkt engasjert i brasilbarnas liv. En av dem var gategutten Paulo.

For seks år siden laget Cathrine en dokumentar på TV 2, «Pastorens hemmelighet». Det viste seg at pastoren var den norske misjonæren faren hadde møtt 20 år tidligere. Han hadde innrømmet overgrep mot gategutten Paulo og en annen gutt i Norge.

– Jeg var ti år da Paulo var besøk hjemme hos oss. Vi var jevngamle, og den gangen tenkte jeg at vi begge hadde de samme mulighetene, fordi han var blitt reddet ut av en forferdelig tilværelse. Så viste det seg altså at han ble utsatt for overgrep. For å nøste opp i saken, møtte jeg ham på nytt, i et fengsel i Brasil. Det gjorde et utrolig sterkt inntrykk.

Faren var ikke i tvil om at hun ville klare å håndtere en slik historie.

– Hvis jeg mister evnen til å føle med andre mennesker, er det på tide å finne noe annet å gjøre, sier Cathrine.

– Jeg ønsker at alle de som kommer i studio skal føle seg ivaretatt. Det er gjestene det handler om, og vi programledere skal gjøre så godt vi kan for at de skal åpne seg og føle seg hjemme.

– Jeg er enig med Cathrine i at journalistikk er mer en livsstil enn et yrke, tilføyer Stig Fossum.

I likhet med mange andre journalister i sin generasjon, har han ikke fullført universitetsutdanningen.

– Jeg er en halvstudert teolog som fikk sommerjobb i NRK. Jeg trivdes i radio, og skulle jeg angre på noe, så er det at jeg har lagt fra meg mikrofonen. Jeg ble sjef i Østlandssendingen og etter det hadde jeg ti fantastiske år i Allers. Det var selve gullalderen i norsk ukepresse.

Menneskeinteresse

Interessen for mennesker har far og datter felles. Men Cathrine deler ikke farens kristne tro.

– De grunnleggende verdiene jeg har fått med hjemmefra gjør at uansett hva som skjer og hvor jeg befinner meg, så har jeg en trygg grunnvoll. Jeg kan komme tilbake med halen mellom beina om noe går galt. Jeg har foreldre som er der når det trenges.

– Å få barnebarn var det morsomste, kose­ligste og mest spesielle jeg har opplevd, skyter Stig Fossum inn.

– Han er fantastisk forteller, og det går helst i veldig skumle historier, avslører datteren.

– Jeg begynner bare å fortelle, og så kommer alt uten at jeg egentlig vet hvordan slutten blir. Men heldigvis er den alltid lykkelig, ler Stig Fossum.n