Gressenkemenn som «ikke var så nøye med mål og vekt»
NOSTALGI: På femtitallet sendte mange menn sine koner og barn på landet. Selv ble de hjemme i byen – som gressenkemenn. Noe som førte til kokebøker for menn som «ikke er så nøye med mål og vekt».
Skildringen av mannen som skal stelle hjemme alene har tradisjoner tilbake til folkeeventyret. Det har også vært laget flere filmer over samme tema. Felles for alle fortellingene er at det hele ender i et salig rot.
Gressenke kommer fra tysk «graswitwe» og betegner en pike som er blitt forført og deretter forlatt. Gressenkemannen er i så henseende bedre stilt. Han er alene fordi hans kone er midlertidig bortreist. Slik mange menn var det i noen sommeruker på femtitallet.
Fristelser i storbyen
Men alenetilværelsen kan føre med seg mange slags utfordringer og fristelser, blant annet når det gjelder kvinner. Dette er tema både i teateroppsetningen «The Seven Year Itch», på norsk «Gressenkemannen» og den norske filmen «Ektemann alene». Manuset til filmen var skrevet av Nils R. Müller og Eva Seeberg, som også hadde en av hovedrollene.
Handlingen er i korthet: Det er høysommer i Oslo. På utstikker 1 nedenfor Rådhusplassen er det hektisk like før fjordbåten skal legge fra kaia. I mylderet av familier som skal reise på landet og fedre som skal bli igjen hjemme, finner vi fru Rigmor Sande og de to barna Vesleper og Titten. De er alt om bord og står ved båtrekka. Pappa Per Sande, den kommende gressenkemann, er på febrilsk leting etter familiens koffert som har kommet på avveie.
Fortøyningene slippes og båten er klar for avgang. «Mannen sin kan en reise fra, men ikke en koffert», utbryter Ellen Stenersen. Hun står igjen på brygga sammen med gressenkemannen Per som hun kjenner fra før. Per og en kamerat tar en tur på byen i den sommervarme hovedstaden. Der treffer de igjen unge og pene Ellen, og Per lar seg friste.
Utfordringer på kjøkkenet
I etterkrigstiden var kjøkkenet husmorens domene. Men i fredsåret utkom faktisk det som sannsynligvis er den første kokeboken for norske menn. Mons Matsen – ja, det er et pseudonym – har rettet seg inn mot mannfolk «som ikke vil være så nøye med mål og vekt, men heller ta det hele litt på rus». Førsteamanuensis Stig Kvaal, som har forsket på ulike sider ved norsk matkultur de siste hundre år, kommenterer at Matsen nøyer seg med å forklare fremgangsmåten i prosatekst. «Med tanke på at han henvender seg til lesere som er lite erfarne på kjøkkenet, kan en undre seg over det lave presisjonsnivået i oppskriftene.»
Kokebøker for gressenkemenn
– 1945 Den første kokeboken for menn blir gitt ut. Tittelen er ganske enkelt: «Kokebok for mannfolk»
– 1974 En ny kokebok for mannfolk kommer på markedet: «Kåres nam-nam-bok. Primitiv minikokebok for nybegynnere». Forfatter er Kåre Siem.
– 1982 Matskribenten Britt Kåsin gir ut en enkel kokebok for de litt hjelpeløse mannfolkene med den enkle tittelen: «Mat og menn».
– 1985 «Mat for menn» er «garantert kjemisk fri for finmål og faglige snurrepiperier», skriver kokebokforfatter Jo Bech-Karlsen i forordet.
– 1994 «Mat for ekte mannfolk. 25 historier om å nyte livet» er en kokebok for machomannen påstår forfatteren, Ole Johannes Hesjedal Øvretveit
– 1998 Sverre Aurstad og Jan Swensson skriver kokebok med utgangspunkt i mannskulturen. «Mannfolkmat» har egne kapitler for jegeren, fiskeren, bonden, forsørgeren, forføreren, litteraten, Mr Rock’n roll, asfaltcowboyen, il mafioso og ekstremisten.
– 2001 Ernæringskonsulent Wenche Frølich gir ut «Om mel og menn. En bakebok mest for menn»
– 2006 Erik Fosnes Hansen kommer med «Kokebok for Otto», til hjelp for enslige menn og andre matkløner som ikke er spesielt drevne på kjøkkenet.
Samme år gir matskribent Sjur Midttun ut «Send mannen på kjøkkenet», en kokebok for menn som er mer kjøkkenvante.
– 2014 «Den velutstyrte mannen» av kokebokforfatter Jørgen O. Grann og matblogger Olav Birkeland gir en innføring i alt tenkelig utstyr på kjøkkenet.
– 2015 «Menn som baker brød» er Sverre Gunnar Hagas personlige innføring i brødbakingens verden. Og møter med andre menn som baker brød.
Enkelhet er nøkkelen. Å speile et egg eller ordne opp med et par-tre kjøttkaker, mener Matsen de fleste menn burde få til. Eller kanskje steke en biff, eller en kotelett.
«Mannen som skulle stelle hjemme» var tittelen på husmorfilmen fra 1959. Han kommer sørgelig til kort når det gjelder husarbeid og matlaging. Den hjelpeløse mannen som ikke forstår seg på verken matlaging eller klesvask går for øvrig igjen i mange av disse filmene.
Den moderne gressenkemannen
Flytter vi oss noen tiår frem i tid, ser det ut til at gressenkemannen tilsynelatende lever i beste velgående.
Sommeren 2016 la Jon Henriksen, tidligere programleder i NRK, ut en liten filmsnutt på Facebook med tittelen: «Du vil ikke tro hva som skjer når klipperen stopper». Snutten ble en klikkvinner og i et intervju med Sunnmørs-posten forteller Henriksen om bakgrunnen for filmen: – Du, når jeg har lagt ut den videoen er det fordi jeg har blitt gressenkemann for noen uker, også bokstavelig talt. Da innser man at det er noen ting man tidligere kanskje ikke har gjort, men som man nå blir nødt til å gjøre selv. I tillegg til det med gressklipping kan det – om jeg ikke tar grep, komme til å gå noen uker til jeg får mat igjen.
Det manglende matstellet trekker også den bergenske radiostemmen Erik Hanøy frem i sitt innlegg i Bergens Tidende samme år: «På matfronten gikk det på lykke og fromme, det var ikke lenger noen familie som krevde skikkelig middag, så jeg spiste det jeg fant i huset. Potetstappe med stekte bønner, greit nok, man spiser jo tross alt for å bli mett. Nudler er jo heller ikke så ille, særlig ikke hvis du lesser på med mye ketchup.»
Hanøy avslører at han hadde store planer i de tre dagene han var alene: Han skulle blant annet rydde i boden og vaske bilen. Og om det ble tid til overs skulle han fylle opp vedboden. Men som han selv skriver: «Som gressenkemann var jeg som en skoleklasse uten lærer, jeg var overlatt til meg selv og min egen selvdisiplin.»
