– Det vonde i oppveksten slipper aldri helt taket

– Behandlingen var brutal og tøff. Vi skulle ikke gjøre stort før vi ble straffet. Mange ble tvangsforet, og brevene vi sendte ble inndratt og kom aldri fram. Mis-handlingen skjedde daglig og hele døgnet, sier Bodil.

Søstrene forteller videre om straff som å bli stengt inne på mørkeloftet, lugging og slag. 

– Det var ekstra ille for oss, fordi vi var av det reisende folket, og dermed ikke like «bra» som de andre. Vi var så forferdelig alene, gråt og sørget, og ble straffet for det også, forteller Tove.

De forteller med varme om moren sin, en kjærlig og oppofrende mor, som bare ønsket det beste for barna sine. Om en mor som prøvde å besøke dem, men som bare fikk møte dem én gang i løpet av oppholdet, og da bare noen få timer. 

BARNDOM I TRØNDELAG 

Før Bodil og Tove ble plassert på Reknes barnesanatorium, bodde de i Rissa i Trøndelag sammen med mor og far og seks søsken. De var en helt alminnelig familie, det eneste som var annerledes med dem, var at de var romani, av reisende slekt. 

– Far døde da vi var seks år, det var hjertet som sviktet. Det var et hardt slag for oss. Vi var skikkelige pappajenter, han var så stolt av tvillingdøtrene sine. 

Snaue to år etter farens død ble søstrene syke av tuberkulose. Dermed ble de søkt inn til Reknes sanatorium, som lå langt fra barndomshjemmet. Moren ante selvsagt ikke hva som ventet jentene. 

– Behandlingen var ulike medisiner, blant annet store sprøyter som vi måtte ta hver dag, forteller Tove. 

– Det var svære, skrekkinngytende sprøyter, helt ulike de tynne vi har i dag. Vi kunne ikke klage og gråte, eller si at vi var redde, for da ble vi straffet for det igjen. 

Oppholdet ble tunge måneder med ensomhet, straff og isolasjon. Kontakten med utenverdenen var nærmest lik null. Moren fortalte dem senere at hun ringte, men ikke fikk snakke med døtrene sine. Pleierne beroliget henne med at alt var bare bra. Moren sendte også klær til dem, og de kom fram, men de fikk ikke bruke dem. 

BEFRIELSE OG NY MOTGANG 

I mars 1961 kom Tove og Bodil endelig ut fra sanatoriet. Det føltes som en stor befrielse. 

– Det var en uendelig glede å slippe fri fra Reknes, sier Tove. – Vi var fulle av optimisme. 

Men optimismen kom ikke til å vare lenge. På grunn av at familien trengte stabilitet, ble de tilbudt en bolig gjennom Norsk misjon blant hjemløse, en organisasjon som i sin tid var fryktet blant reisende og som er blitt kritisert for undertrykkende og diskriminerende forhold. 

– Vi flyttet inn i en liten enebolig i Stjørdal, som vi fikk tildelt av Misjonen. Huset hadde bare ett soverom, en kald kjeller med dusj på veggen og ingen varme.

I dette leieforholdet kom moren inn i en underdanig rolle i forhold til Misjonen og sosialmyndighetene, forteller døtrene. For at hun ikke skulle bli fratatt barna, måtte hun «oppføre seg», med andre ord rette seg etter Misjonens strenge retningslinjer. Blant annet fikk hun ikke lov til å ha besøk av Bodil og Toves eldre søsken. 

Da storesøsteren likevel kom på besøk med familien sin, sladret naboene til Misjonen og myndighetene. Søstrene forteller at flere av naboene forsøkte å få dem fjernet, de ville ikke ha tatere i nabolaget sitt. Dette gjorde tilværelsen deres utålelig, samtidig understreker søstrene at det også fantes snille naboer som hjalp dem. 

– Da vi kom ut fra Reknes, begynte vi i andre klasse, da hadde vi allerede mistet hele det første skoleåret. Vi gledet oss, og trodde det skulle bli moro. Det forsto vi raskt at det ikke ble, forteller Bodil. 

Å være reisende var grunn nok til å bli mobbet. Og det var ikke bare elevene som var stygge mot Bodil og Tove, det var også lærerne, forteller de. 

– Lærerne kunne le av oss når vi svarte feil i klassen, det var liksom lov. De andre barna var slemme mot oss, og det ble ofte oversett av lærere og andre voksne. 

Skoledagene ble stadig mer vonde og utrygge i Stjørdal. Her opplevde de nærmest en systematisk plaging, og til tider dyp diskriminering på grunn av bakgrunnen sin. Moren så hvor vanskelig det var for døtrene hennes, og en dag fikk hun nok. Hun tok med seg barna og rømte praktisk talt til Sandefjord. Der fikk hun leid en hytte uten vann og toalett. Hun mente at det var verdt å ha det såpass ukomfortabelt for at barna hennes skulle komme seg unna mobbingen. 

NYE UTFORDRINGER

Men i stedet for å flytte fra problemene på Stjørdal, flyttet de til nye problemer på det nye hjemstedet. Bodil og Tove forteller at skolen i Stjørdal skrev til Sandefjord kommune og forklarte at jentene var mindre begavet, og at dette blant annet kom av at de hadde hareskår.

– Vi kom ikke unna mobbingen her heller, og etter at broren vår dro til sjøs, bare femten år gammel, var det ingen igjen til å passe på oss. Vi ble overlatt til oss selv. 

Moren fortsatte å kjempe, men det ble en tung kamp. 

– Å gå på skolen ble like vanskelig som tidligere, og til slutt ga vi nærmest opp. Skolegangen vår ble svært mangelfull, må jeg si, sier Bodil. 

Likevel, noen venner fikk de på skolen, og det var venner som de hadde kontakt med i årevis. Slike vennskap skapte lysglimt i hverdagen. Selv om de var av det reisende folket, var de for det meste bofaste. 

INN I VOKSENLIVET 

Når søstrene sitter og forteller livshistorien sin, er det tydelig at dette er vanskelig å snakke om. Det vonde fra barndommen har aldri sluppet taket helt. 

– Vi traff ektemennene våre da vi var 18 år gamle, og i flere år bodde vi langt fra hverandre. Vi fikk to barn hver, og har både barnebarn og oldebarn. Selv flyttet jeg til Sverige med min svenske mann. Jeg jobbet i vel ti år i hjemmetjenesten der, før jeg flyttet hjem igjen, sier Bodil. 

– Vi er så stolte av barna. De har klart seg veldig bra, og ingen av våre opplevelser har gått i arv til dem, sier Tove. 

Å være sammen har vært viktig for dem hele tiden. 

– Tiden i Sverige var vanskelig. Jeg opplevde en dyp sorg, og lengtet hele tiden etter mamma og Tove. Etter at mamma døde, fikk vi ekstra behov for å være sammen. 

Via hell og tilfeldigheter endte tvillingsøstrene opp i hver sin leilighet nærmest vegg i vegg. Begge er i dag enslige, men gleder seg over barn og barnebarn. De er der for hverandre hver dag, og er nesten alltid sammen. 

– Ingen forstår meg sånn som Bodil. For mange er det vanskelig å ta innover seg den motgangen vi har hatt, da er det godt å være to. Vi er jo eneggede tvillinger, og det gjør båndet oss mellom ekstra sterkt, sier Tove.

Bodil forteller at de gjør det meste sammen og prater om alt, både om hverdagslige ting og om det som skjedde i barndommen. Den mangelfulle skolegangen har preget dem, den har de savnet hele livet. 

HAR HVERANDRE 

Søstrene beskriver et liv som er merket av traumer etter det de opplevde i oppveksten. Psykiske påkjenninger har gitt dem angst, dårlig søvn og skepsis til det offentlige. At ingen stilte opp for dem da de ble mobbet på skolen, det har gitt merker for livet. 

– Oppveksten preger oss hver dag. Vi er slitne i nervene og har også fått fysiske plager. Vi har kjempet oss gjennom det, men det har kostet oss dyrt. 

Likevel er begge enige om en ting: De har med tiden fått stablet et godt liv på beina. Hvordan? 

– Det viktigste er at vi får være sammen. Omsorgen vi har for hverandre, gir oss stor trygghet. Sammen er vi sterkere. Vi har kjempet hele livet, nå skal vi nyte hverdagen og livet sammen. Det er bare oss to nå, alle våre seks søsken er døde, nå skal vi stå opp og fortelle om den uretten vi ble utsatt for. Det er viktig, slik at det ikke skal skje lignende urett igjen.

Romanifolket i Norge