Det er så vanlig med lekkasje at det må bli større åpenhet om det

To typer lekkasje

Første råd om du er inkontinent er å ta det opp med fastlegen din. Mye kan nemlig hjelpe om du lekker. Blant annet knipeøvelser, blæretrening, blæredempende medikamenter og andre hjelpemidler – og fastlegen er førstehåndshjelp og kan lose seg gjennom behandlingsapparatet. 

– Hos kvinner snakker vi gjerne om to hovedtyper urinlekkasje. Enten dreier det seg om såkalt stressblære eller stressinkontinens, det vil si hvor man ufrivillig lekker under fysisk anstrengelse. Den andre formen kalles overaktiv blære – en samlebetegnelse for hyppig vannlating, sterk trang til vannlating (såkalt urgeinkontinens) eller nattlig vannlating som ikke kan undertrykkes. Mengden av urin som lekker kan imidlertid variere. Det kan være alt fra noen dråper i ny og ne til store flommer. Med andre ord er inkontinens et vidt begrep, og årsakene kan være mange, sier spesialist i allmennmedisin Mariann R. Mathiesen. 

Har du problemer, er det viktig å avdekke årsaken og hvordan lekkasjen arter seg. Som oftest dreier det seg om stressinkontinens eller overaktiv blære, og noen ganger om såkalt blandingsinkontinens. 

Spesialistbehandling

Ved tilfeller der verken knipeøvelser som styrker muskulaturen i bekkenbunnen eller medikamenter, blæretrening og apparater som gir elektrostimulering ikke er til hjelp, eller behandling hos fastlegen, uroterapeut eller fysioterapeut, kan det være at lekkasjeproblemene skyldes tilstander i bekkenet som må utredes i spesialisthelsetjenesten. Man henvises da videre til nærmere utredning hos gynekolog, og blant annet til ultralyd og CT av urinveiene.

– I de tilfellene lekkasjen er betydelig, er det først og fremst viktig å avdekke tilbakenforliggende årsak. Blant annet om lekkasjeproblemet skyldes såkalt fremfall av blæren, svekket muskulatur i bekkenbunnen, fødselsskader eller andre sykdomstilstander. Om dette viser seg å være tilfelle, finnes kirurgiske inngrep som er enkle å gjennomføre, og som er svært effektive, sier gynekolog Ole Aleksander Dyrkorn i Aleris. 

Nye behandlingsmetoder

Gullstandarden i dag er en metode som kalles slyngeplastikk, forklarer dr. Dyrkorn. Metoden gjennomføres ved at man plasserer et bånd av kunststoff i en slynge under urinrøret. Inngrepet gjøres via et lite snitt i fremre skjedevegg. Deretter løftes urinrøret slik at vinkelen mellom urinrøret og blæren endres. Man kan benytte ulike teknikker, men poenget er den anatomiske effekten, at vinkelen på urinrøret forandres slik at man stopper lekkasjen. 

– Operasjonen foregår vaginalt, og som regel har disse operasjonene veldig bra effekt. Om lag 90 prosent blir kurert etter inngrepet, og effekten varer over tid. Slyngeplastikk er en betydelig forbedring fra tidligere operasjonsmetoder og regnes som et stort fremskritt, sier Dyrkorn som har spesialkompetanse innenfor utredning og behandling av bekkenbunnsrelaterte plager som urinlekkasje, fremfall og fødselsskader.

En forholdsvis ny metode er også injeksjonsbehandling med bulkamid, et geléaktig og volumøkende stoff som injiseres rundt urinrøret, og som gjør det trangere. Metoden gjør det enklere å holde igjen urinen når blæren kommer under press, som ved fysisk aktivitet, hosting og nysing. Fordelen med denne metoden er at man ikke trenger å være sykemeldt, og det er en enklere form for behandling som foregår under lokalbedøvelse. Ofte kan man forsøke først med en slik injeksjonsbehandling, og for mange kan den gi bra nok resultat.    

– Urinlekkasje er et tabubelagt område. Det være seg om lekkasjeproblemet skyldes skader etter fødsler som har blitt oversett, og som ofte ikke fanges opp ved kontroll seks uker etter. Har man ikke kontroll på lekkasjen om lag ett år etter en fødsel, er det stor sannsynlighet for at man trenger hjelp. Et annet problem er at kvinner med slike problemer ikke blir fanget opp, og ofte får de en forverring senere i livet nå de kommer i overgangsalder og bekkenbunnsmuskulaturen blir slappere. Man trenger derfor større åpenhet rundt fenomenet, og ikke minst kunnskap om hjelp som er til rådighet, mener gynekolog Dyrkorn. 

Når menn lekker

Vanligste årsaken til inkontinens hos menn skyldes prostataplager. Hos eldre menn kan lekkasje også være knyttet til skader i nervesystemet. Andre årsaker som kan øke sannsynligheten for lekkasjeproblemer kan skyldes bivirkninger av medisiner, høyt blodsukker og depresjon. I en senere artikkel vil VI OVER 60 komme nærmere tilbake til inkontinens hos menn i forbindelse med nye behandlingsmetoder innen prostataproblemer. Ifølge NHI er urininkontinens sjelden forekomst hos yngre menn, men fra 60–65 års alderen øker tilfeller på grunn av prostataplager. Hos de eldste mennene er forekomsten av lekkasje omtrent like høy som blant kvinner. Tilstanden arter seg i flere ulike former, avhengig av årsak. Hovedsakelig gjelder lekkasjeproblemene følgende:

– Stressinkontinens: Små mengder urin kommer ved latter, hosting, nysing, løfting eller plutselig bevegelse.
– Urgeinkontinens: Behovet for vannlating oppstår brått og uten foranledning.
– Overflowinkontinens: Blæren tømmes ikke skikkelig og dette fører til små og hyppige urinavganger, og lekkasje utenom vannlating.
– Refleksinkontinens: Urin begynner automatisk å dryppe når blæren blir full.

Hjelp og behandling

Ifølge NHI er det mye du selv kan gjøre for å bedre situasjonen. For eksempel kan blæretrening være til hjelp. Det vil si at man over en periode forsøker å late vannet til bestemte tider. Man bør også unngå å holde seg for lenge, men samtidig unngå tømming hver gang en kjenner trang.

Medisiner kan være til hjelp mot noen former for inkontinens, men begrenset effekt og plagsomme bivirkninger gjør at medisiner ikke nødvendigvis er tilstrekkelig. 

 Hjelpemidler i form av bleier og kateter kan også være til stor hjelp. Ved urinlekkasje kan man få hjelpemidler på blå resept, der man kun må betale egenandel. 

I noen få tilfeller med stressinkontinens kan det også være aktuelt å operere inn en kunstig lukkemuskel. Skyldes lekkasjen passasjehinder av urinen kan operasjon også være nødvendig, for eksempel i forbindelse ved forstørret prostata. Utredning og behandling foregår hos urologer og urokirurger.    

Lekkasje fra endetarm – et større tabuområde

Et fenomen som det faktisk snakkes enda mindre om – og som er et enda større tabu – er lekkasje fra endetarm. Ifølge pasientforeningen Nofus gjelder det om lag 70.000 nordmenn. Lekkasje fra endetarm kan ha store konsekvenser for sosialt liv og samliv. Derfor er det viktig at fastleger er lydhøre for denne gruppen pasienter – og kan hjelpe dem videre i behandlingsapparatet. Det er nemlig fult mulig å hjelpe disse pasientene, og det gjelder begge kjønn. 

– Årsaken til lekkasje fra endetarmen er som regel komplekst og mange, og man vet ikke helt hvordan de normale fysiologiske mekanismene for lekkasje er i forhold til tarmen. For eksempel kan det skyldes anatomiske forhold, skader i forbindelse med fødsler, nevrologi, kosthold, påvirkning av medisiner eller andre årsaker, sier gynekolog Ole Aleksander Dyrkorn. 

For å komme problemet til livs er det viktig å gjøre grundige undersøkelser hos gastroenterolog, det vil si spesialist i mage- og tarmsykdommer. Blant annet kan man foreta ultralydundersøkelse, koloskopi, eller MR og CT for å avdekke forholdene i tarmen, og hvilke undersøkelser som er nødvendig avgjøres av spesialisten. Det finnes kirurger som er spesialisert på dette området.

– De fleste kvinner som kommer til gynekolog med lekkasjeproblemer fra endetarm, er pasienter som har fått skader etter fødsler. Vi kan gjøre en del for å hjelpe disse pasientene, men de fleste blir sent videre til gastroenterologer, som har spesialkompetanse på tarmlekkasje. Slik kompetanse varierer imidlertid og er avhengig av hvor man befinner seg i landet. Men enkelte sykehus har kompetansesentre med slik spesialisering, sier dr. Ole Aleksander Dyrkorn. 

(Kilder: Aleris, Oslo universitetssykehus, Akershus universitetssykehus, Nofus og NHI)

Trebarnsmoren ble operert for kreft i endetarmen for 20 år siden. – Heldigvis ble jeg frisk etter operasjonen, men siden har jeg slitt med lekkasje fra endetarmen som hemmer livsutfoldelsen, sier hun.

Etter kreftoperasjonen da hun var i begynnelsen av 40-årene har «Vibeke» slitt med en tarm som ikke fungerer som normalt. Riktignok er hun lykkelig for at hun overlevde den livstruende sykdommen, men bivirkningene har siden vært en utfordring å leve med. 

– Som kreftoverlever kan man ikke forvente at alt blir som før – og med tiden har jeg lært meg å leve med tarmlekkasjen. Enkelte dager er tarmen helt uregjerlig, og på dårlige dager må jeg stadig fly på toalettet. På det verste må jeg bruke bleier. Til tross for konsultasjoner hos flere spesialister, både mage- og tarmspesialister og kostholdseksperter, har jeg aldri kommet plagene til livs. Livet mitt styres av tarmen, sier «Vibeke».

Ikke bare lever hun med følelse av skam. Hennes nærmeste vet ikke engang hvor ille hun har det. Fastlegen hennes har imidlertid vært og er en støtte. Hun kjenner omfanget av problemene, noe som førte til at «Vibeke» ble nødt til å redusere arbeidet sitt til 50 prosent stilling. 

– De dagene hvor tarmen lekker er et sant helvete, for å si det rett ut. Men selv om livskvaliteten er sterkt redusert, og det går ut over sosialt liv, har jeg ennå ikke vurdert operasjon. Det skyldes at jeg har et traumatisk forhold til tarmundersøkelser fordi det minner om kreftsykdommen. I stedet forsøker jeg å styre livet mitt etter gode og dårlige dager. Symptomene varierer nemlig veldig, og jeg kan ha gode perioder hvor tarmen fungerer som normalt. Jeg leser alt jeg kommer over om tarmlekkasje på nettet og har fått støtte gjennom Nofus. I tillegg vurderer jeg også nå å få henvisning til gastrokirurg, fordi jeg vet at det finnes operasjonsmetoder som kanskje kan gi håp om forbedring av situasjonen. Om jeg fikk kontroll på lekkasjen, ville det gitt meg et nytt liv, sier 62-åringen.