Det enkelte menneskets verdi. Eller skal vi si markedsverdi?

Samfunnsdebatt er så mangt, men noe vi nok kan være enige om er at psykiatrien i dette landet har et stort forbedringspotensial. Og at pandemi, ensomhet, utestengelse, krav og mangelen på tro på egenverdi preger veldig mange i landet vårt og gjelder både unge og eldre. Da er det etter min oppfatning noe av det aller viktigste at vi har tiltro til de grupper av fagfolk som skal være der for oss i slike situasjoner.

Og det eksploderte i det offentlige rom og i debatten både på tv og i aviser da to såkalt profilerte psykologer tente ganske mange av oss ved å gi faglige råd til en 40+ vakker dame som stilte krav til hvem hun ønsket å date, og hvilke egenskaper som var viktig for henne. Hun fikk klare og visstnok godt funderte råd om at hun måtte realitetsorientere seg, fordi en kvinne i hennes alder og oppover, måtte roe kraftig ned. De (vi) måtte da for all del forstå at deres markedsverdi var betydelig lavere enn hva vi selv tror. Menn hadde andre krav til kvinner de ville date, og de aller fleste menn ønsket altså unge, fertile kvinne med mye høyere markedsverdi enn f.eks. denne kvinnen 40+.

Jeg reagerte vel egentlig voldsomt på bruken av «markedsverdi» på mennesker, fra en yrkesgruppe vi skal be om råd i vanskelige situasjoner i livet. En uttalelse om var egnet til både å bli svært lei seg av, gjøre mange meget bekymret for fremtiden og i ytterste konsekvens egnet til å «drepe» alt håp hos unge som sliter om at «det blir bedre». Man kan miste håpet, og verst av alt, miste troen på at du får gode råd på veien.

La meg før jeg går videre få gjøre helt klart en ting: Jeg tror ikke så veldig mange av oss godt voksne (også inkludert menn) er så naive at vi tror at vi har akkurat den samme attraksjon som den vi hadde når vi var under 35 år. Men vi vet og har tro på at om noen skulle finne på å stille spørsmål ved vår markedsverdi nå, så ville vi kunne tillegge mye av kunnskap, evne til å gi, masse erfaring, og at vi er ganske fantastiske å være sammen med.

Vi lever i et meget utseendefiksert og ungdomsfiksert samfunn. Altfor lite dreier samfunnsdebatten seg om hvem vi eldre er, hva vi ønsker, hvordan vår attraktivitet kan måles og hvordan kjærligheten vår er. Og la meg si det slik; om noen skulle ta opp den hansken, så gi meg balanserte fagfolk, som ikke bare er opptatt av sin egen markedsverdi og derfor slenger ut påstander for å få mest mulig offentlig oppmerksomhet. Men som har respekt for den enkeltes verdi.

Jeg synes litt synd på de som er unge i dag i dette prestasjonssamfunnet. Selv om jeg ikke er psykolog, vil jeg berolige dere med at livet fra 40 år og oppover i grunnen svært ofte er helt fantastisk å leve. Presset er mindre, roen senker seg, du kan nyte både respekt og ha høy verdi, og i aller beste fall er mange av oss godt voksne ganske coole. Og visst er vi forskjellige, og visst ser vi at noen menn og kvinner søker yngre i andre eller tredje runde, men jeg velger nå å tro på at det også kan være kjærlighet.

Lykken i livet ligger i hver enkelt av oss, uavhengig av alder og kjønn, fordi vi som enkeltindivider er verdifulle, forskjellige og utfyller hverandre. Og jammen er det plass til oss alle, også om vi ville date noen i høy alder, helt uavhengig av måling av markedsverdi.
Ha en verdifull dag!